Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner: Forskjell mellom sideversjoner

Vi bodde «ved stasjonen» og de nærmere skolen «ved Sandaker». De som bodde bortenfor der igjen bodde «ved Smedsrud». Grensen gikk ved Smedsrud skole. Den lå ved Sandaker. Det hendte at vi brevvekslet med hverandre. Brevarkene brettet vi sammen og skrev navn utenpå. Så la vi dem i en kasse under den store grana i Haget mellom Munkelien og Sørlibråtan. Og ventet spent på svar.  

   

   

Og så var det juletrefester på skolen. Da gikk gjerne Eli og jeg og holdt hverandre i hendene rundt juletreet. Men jeg hadde rivaler. Stadig brøt noen seg inn i ringen akkurat der hvor Eli gikk. Men så langt jeg vet, var det bare meg hun forlovet seg med på den tiden. Hun var vel 11 og jeg 13. Forlovelsesringen hun ga meg, var av gull og jern. Min ring som hun bar, hadde et dødningehode. Vi mente ikke å gifte oss. Det holdt å være forlovet.

   

Til Nesna reiste jeg gjennom Sverige med scooter etter ha ekspedert nødvendig utstyr meg tog og buss til Nesna. Jeg kom inn i Sverige via Svullrya og fulgte veikartet nordover. Et sted i en bratt nedforbakke var det mye løsgrus. Der mistet jeg styringen og veltet. Og så var jeg visst borte en stund før jeg merket at scootere lå ved siden av meg og spant. Jeg slo av motoren og betraktet landskapet nedenfor. Jeg ante ikke hvor jeg var, men fikk etter hvert en anelse av at jeg var i Sverige. Så dukket navnet Bjurberget opp i hodet. Det hørtes svensk ut. Så kom jeg på at det var et sted som jeg kjente igjen fra kartet og som jeg hadde passert tidligere. Og så klarnet det hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle hen. Heldigvis var scooteren fullt brukbar. Da jeg holdt på å gjøre den klar kom det en svensk bil med et ektepar. Jeg fortalte dem hva som hadde hendt og da insisterte de på at jeg måtte undersøkes av lege. De bilte foran og jeg etter til vi kom til et sted med en slags sykestue. Der ble jeg undersøkt og funnet frisk. Jeg overnattet der før jeg dro videre over milelange flater til jeg omsider passerte Dorotha og Wilhelmina og kunne ta av over ned til Mo i Rana. Da var det bare vel syv mil til Nesna. Jeg ankom der tidlig på ettermiddagen og meldte meg for rektor Lothe i Rektorgården. Etter å ha blitt traktert og fått en orientering om skolen fulgte han meg med til Schulstadhuset – om det er slik det staves - ved innkjørselen til lærerskolen. Der var det ordnet med et værelse til meg som nabo til Fritz Aase som begynte samtidig som musikklærer på lærerskolen. Schulstadhuset ble leid av lektor Anton Jentoft på lærerskolen. Vi var fem lærere som begynte i 1959. Foruten oss to var det Øyvind Haugerud, Ketil Vea og Tore Strøm.

   

På lærerskolen ble jeg særlig overstrømmende mottatt av lektor Arne Langset. Han hadde hjem bare et par hundre meter fra solen og han tilbød meg å leie hybel hos ham, hvilket jeg takket ja til. Der bodde jeg det første året. Som kollega fikk jeg Jostein Kvamsås fra Førde. Han hadde også pedagogikk og jeg kjente ham fra studietiden da han gikk under navnet Kalosjemannen ettersom han alltid gikk med kalosjer. Det var Maisen Meyer som gjerne diktet opp økenavn. Torstein Harbo kalte hun Paraplymannen. Kvamsås var dyktig og populær som lærer, dessuten meget original. Om kvelden pleide han  å pønske ut noe som provoserte elevene til engasjerte diskusjoner. Og det lyktes han som regel med. Jeg satt på Nesna og ventet på at det skulle bli ledig pedstilling på Hamar. Det ble det i 1963. Jeg søkte, men det var Kvamsås som fikk stillingen. Så da ble det to nye år på Nesta før jeg i 1965 søkte Sagene og Elverum. I juleferien oppsøkte jeg byråsjef Randi Seland i Lærerutdanningskontoret. Jeg spurte om det var foretatt innstillinger. Det var det ikke. Jeg lurte på om det var mulig at det ble foretatt innstillinger i løpet av juleferien? «De mener lærerskolens juleferie?» spurte hun. Hun var kjent for å være skarp i munnen. Jeg måtte dra tilbake til Nesna uten å vite hvordan det gikk med søknaden min.