Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 620
redigeringer
Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner: Forskjell mellom sideversjoner
Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner (vis kilde)
Sideversjonen fra 14. jan. 2022 kl. 17:00
, 14. jan. 2022lagt inn overskrifter og avsnitt, fjernet avsnitt som er lagt inn to ganger
Ingen redigeringsforklaring |
(lagt inn overskrifter og avsnitt, fjernet avsnitt som er lagt inn to ganger) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{Infoboks minne|tittel=Rolf Jerpeseths personlige minner|målform=bm|forfatter=Rolf Jerpseth|født=1930|død=2016|tema=}} | |||
'''[[Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner|Rolf Jerpseths personlige minner - glimt fra livet mitt]]''' | '''[[Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner|Rolf Jerpseths personlige minner - glimt fra livet mitt]]''' | ||
Familien min | ==Familien min== | ||
Jeg vil begynne med mitt første minne, men hva er nå det? Eller jeg skal kanskje først si hvem jeg er ? | Jeg vil begynne med mitt første minne, men hva er nå det? Eller jeg skal kanskje først si hvem jeg er ? Jeg er døpt [[Rolf Jerpseth (1930-2016)|Rolf Einar Jerpseth]], men bruker bare Rolf. Faren min var døpt Alf Einar Jerpset, men brukte bare Einar. Einar var som sine søsken døpt Jerpset, men i 1923 kom det en navnelov som slo fast at alle familier skulle ha et familienavn. Det var jo vanlig at ungene fikk farens fornavn tillagt -sen eller -datter. Brødrene, antagelig flere, ble da enige om at gårdsnavnet fortsatt skulle skrives Jerpset, mens de som tok gårdsnavnet som familienavn, skulle legge til en h bak, foran eller begge deler. For Einars del ble det [[Einar Jerpseth (f. 1892)|Alf Einar Hansen Jerpseth]]. | ||
Jeg er døpt Rolf Einar Jerpseth, men bruker bare Rolf. Faren min var døpt Alf Einar Jerpset, men brukte bare Einar. | |||
Einar var som sine søsken døpt Jerpset, men i 1923 kom det en navnelov som slo fast at alle familier skulle ha et familienavn. Det var jo vanlig at ungene fikk farens fornavn tillagt -sen eller -datter. Brødrene, antagelig flere, ble da enige om at gårdsnavnet fortsatt skulle skrives Jerpset, mens de som tok gårdsnavnet som familienavn, skulle legge til en h bak, foran eller begge deler. For Einars del ble det Alf Einar Hansen Jerpseth. Ifølge kirkeboka ble han født 27.12.1892, men ifølge mora Netta ringte kirkeklokka nyttår inn like etter at Einar så dagens lys. Einar ble telegrafist ved jernbanen. Han tjenestegjorde blant annet ved Såner stasjon i Østfold. Han kjøpte seg en Harley - Davidson motorsykkel. Med den besøkte han familien på Vestmarka, blant andre sin bror Olaf som hadde etablert seg som skredder ved Harstadsjøen rett ned for kirka. Eiendommen hadde felles gjerde med Kommunehuset der Anna Ryen bodde og var jordmor. Dagny, kona til Olaf, og Anna var omtrent jevngamle og ble venninner. Slik ble Anna og Einar kjente. Ikke bare kjente, men ringforlovet. Einar tjenestegjorde på den tiden på Kirkenær stasjon. Anna flyttet dit og så vidt jeg vet, bodde hun hos Elida Bruserød og gikk på et husstell kurs mens hun bodde der. Dette er usikkert. Jeg tror mor en slags hjelp i huset. De to ble iallfall gode venninner og mor hadde senere et fotografi av Elida på veggen. Etter at hun giftet seg flyttet hun over til leiligheten som Einar leidde. Der ble sønnen Ulf født 04.12.1924. Det har ikke | Ifølge kirkeboka ble han født 27.12.1892, men ifølge mora Netta ringte kirkeklokka nyttår inn like etter at Einar så dagens lys. Einar ble telegrafist ved jernbanen. Han tjenestegjorde blant annet ved Såner stasjon i Østfold. Han kjøpte seg en Harley - Davidson motorsykkel. Med den besøkte han familien på Vestmarka, blant andre sin bror Olaf som hadde etablert seg som skredder ved Harstadsjøen rett ned for kirka. Eiendommen hadde felles gjerde med Kommunehuset der Anna Ryen bodde og var jordmor. | ||
Mitt første minne? | Dagny, kona til Olaf, og Anna var omtrent jevngamle og ble venninner. Slik ble Anna og Einar kjente. Ikke bare kjente, men ringforlovet. Einar tjenestegjorde på den tiden på Kirkenær stasjon. Anna flyttet dit og så vidt jeg vet, bodde hun hos Elida Bruserød og gikk på et husstell kurs mens hun bodde der. Dette er usikkert. Jeg tror mor en slags hjelp i huset. De to ble iallfall gode venninner og mor hadde senere et fotografi av Elida på veggen. Etter at hun giftet seg flyttet hun over til leiligheten som Einar leidde. Der ble sønnen Ulf født 04.12.1924. Det har ikke vært mulig å finne ut hvor de giftet seg. Ulf hadde blant gamle papirer oppbevart vielsesattesten, men den har ikke vært å finne igjen. Viss hukommelsen ikke spiller meg et puss, giftet de seg i juni 1924. Som dreven jordmor kunne muligens Anna korte ned tiden hun gikk med barn. | ||
==Mitt første minne?== | |||
Det er flere fra før jeg fylte 4 år. En gang var jeg nok sint på faren min, for jeg kalte ham "møkkahund". Det var det verste og kanskje det eneste skjellsordet jeg kunne. Det gikk ikke så bra. Han følte seg vel ærekrenket. Iallfall fikk jeg juling, eller ris som det het når man trakterte et ris på baken. Utfor stuedøra lå det granbar til å tørke av føttene på. Grenene der var tørre og en sånn fant far var et egnet redskap. Han tok meg på knærne og dasket meg med kvisten, skjønt uten å dra ned buksa. Kan ikke huske om jeg skrek eller gråt. Det hadde vært det korrekte. Men det hele holdt til å gi meg et varig minne. Jeg har ikke kalt faren min møkkahund siden. Iallfall ikke høyt. Hadde far levd nå, kunne jeg ha anmeldt ham for barnemishandling! | Det er flere fra før jeg fylte 4 år. En gang var jeg nok sint på faren min, for jeg kalte ham "møkkahund". Det var det verste og kanskje det eneste skjellsordet jeg kunne. Det gikk ikke så bra. Han følte seg vel ærekrenket. Iallfall fikk jeg juling, eller ris som det het når man trakterte et ris på baken. Utfor stuedøra lå det granbar til å tørke av føttene på. Grenene der var tørre og en sånn fant far var et egnet redskap. Han tok meg på knærne og dasket meg med kvisten, skjønt uten å dra ned buksa. Kan ikke huske om jeg skrek eller gråt. Det hadde vært det korrekte. Men det hele holdt til å gi meg et varig minne. Jeg har ikke kalt faren min møkkahund siden. Iallfall ikke høyt. Hadde far levd nå, kunne jeg ha anmeldt ham for barnemishandling! | ||
En annen gang gikk jeg på jernbanen mellom plattformene og nynnet. Jeg pleide det som barn. Far sto nede ved veiovergangen og hadde satt opp det grønne flagget. Da hørte jeg toget tute et godt stykke bak meg. Det var nok til at jeg ble skremt så jeg krøp raskt under den ene plattformen. Senere hadde jeg fortalt mor hvordan noe hadde gått rundt og noe fram og tilbake under lokomotivet. Far hadde på sin side grudd seg til å se oppover jernbanelinjen, men var nok ganske lettet da jeg kom krypende frem igjen. | En annen gang gikk jeg på jernbanen mellom plattformene og nynnet. Jeg pleide det som barn. Far sto nede ved veiovergangen og hadde satt opp det grønne flagget. Da hørte jeg toget tute et godt stykke bak meg. Det var nok til at jeg ble skremt så jeg krøp raskt under den ene plattformen. Senere hadde jeg fortalt mor hvordan noe hadde gått rundt og noe fram og tilbake under lokomotivet. Far hadde på sin side grudd seg til å se oppover jernbanelinjen, men var nok ganske lettet da jeg kom krypende frem igjen. | ||
Jeg holder meg til stasjonen. Av og til fikk vi "polkagriser" av konduktørene når toget fra Charlottenberg kom. Litt store sukkertøy, hvite med røde striper. Jeg hadde fått et og sto og sugde på det da konduktøren ville jeg skulle takke, noe jeg ikke ville. Han tok meg da i nakken for å tvinge hodet i bøy. Resultatet var at jeg spyttet polkagrisen ut og bestemte meg for aldri mer å bukke, et løfte jeg ikke har holdt. | Jeg holder meg til stasjonen. Av og til fikk vi "polkagriser" av konduktørene når toget fra Charlottenberg kom. Litt store sukkertøy, hvite med røde striper. Jeg hadde fått et og sto og sugde på det da konduktøren ville jeg skulle takke, noe jeg ikke ville. Han tok meg da i nakken for å tvinge hodet i bøy. Resultatet var at jeg spyttet polkagrisen ut og bestemte meg for aldri mer å bukke, et løfte jeg ikke har holdt. | ||
| Linje 20: | Linje 26: | ||
Om høsten var Glomma gjerne tilfrosset og uten snø i en periode. Da gikk vi gjerne på skøyter. Nedenfor stasjonen hadde vi etter at det mørknet en [[karbidlykt]]. Det hadde også ungene ved Sandaker. Så i mørket var det greit å finne fram. På skøyter hendte det at romantikken blomstret. En byjente – tror det var en datter fra første ekteskap til Tormod Langes kone – og jeg gikk og holdt hverandre i hendene eller i det samme skøytefutteralet. Det var spennende. Skjønt utgangspunktet var prosaisk: hun hadde vansker med å holde seg på bena uten støtte. | Om høsten var Glomma gjerne tilfrosset og uten snø i en periode. Da gikk vi gjerne på skøyter. Nedenfor stasjonen hadde vi etter at det mørknet en [[karbidlykt]]. Det hadde også ungene ved Sandaker. Så i mørket var det greit å finne fram. På skøyter hendte det at romantikken blomstret. En byjente – tror det var en datter fra første ekteskap til Tormod Langes kone – og jeg gikk og holdt hverandre i hendene eller i det samme skøytefutteralet. Det var spennende. Skjønt utgangspunktet var prosaisk: hun hadde vansker med å holde seg på bena uten støtte. | ||
== Skolealder == | |||
Og så var det juletrefester på skolen. Da gikk gjerne Eli og jeg og holdt hverandre i hendene rundt juletreet. Men jeg hadde rivaler. Stadig brøt noen seg inn i ringen akkurat der hvor Eli gikk. Men så langt jeg vet, var det bare meg hun forlovet seg med på den tiden. Hun var vel 11 og jeg 13. Forlovelsesringen hun ga meg, var av gull og jern. Min ring som hun bar, hadde et dødningehode. Vi mente ikke å gifte oss. Det holdt å være forlovet. | Og så var det juletrefester på skolen. Da gikk gjerne Eli og jeg og holdt hverandre i hendene rundt juletreet. Men jeg hadde rivaler. Stadig brøt noen seg inn i ringen akkurat der hvor Eli gikk. Men så langt jeg vet, var det bare meg hun forlovet seg med på den tiden. Hun var vel 11 og jeg 13. Forlovelsesringen hun ga meg, var av gull og jern. Min ring som hun bar, hadde et dødningehode. Vi mente ikke å gifte oss. Det holdt å være forlovet. | ||
| Linje 37: | Linje 44: | ||
Thomas Stang var i USA tidlig på 30-tallet. Der smakte han potetchips og bestemte seg for å begynne produksjon i den gamle garasjen ved tennisbanen. Navnet ble «potetgull». Flak som ikke holdt mål til å bli lagt i pose, ble lagt i et stort trau. Der kunne vi ungene spise så mye vi ville. | Thomas Stang var i USA tidlig på 30-tallet. Der smakte han potetchips og bestemte seg for å begynne produksjon i den gamle garasjen ved tennisbanen. Navnet ble «potetgull». Flak som ikke holdt mål til å bli lagt i pose, ble lagt i et stort trau. Der kunne vi ungene spise så mye vi ville. | ||
En tid drev Lill-Am, Kåre og jeg gutteklubben Lyn. Jeg tror det var Norsk Ukeblad som var arrangør. Meldte en seg på, fikk en tilsendt et klubbmerke. Jeg tror Allers hadde noe tilsvarende. Iallfall hadde Gunnar Lisborg og kameratene hans også en klubb. Lyn hadde bygd en plankehytte i skogen ovenfor Eie. Det var også på Eie vi fant planker. En dag vi skulle på hytta fant vi at den var revet ned. Hvem som var synder var opplagt, og det skulle hevnes Den andre klubben hadde en hytte ved jernbanen ned for Grushøle. Den var mer forseggjort enn vår med doble vegger av tynne trær og foret med mose mellom. Hytta hadde også innlagt lys. Nede ved fossen hadde det gått en kabel over Glomma der de fraktet melasse over til jernbanen. Anlegget var ikke lenger i bruk, så den rivaliserende klubben hadde "lånt" en sikringskasse og tatt den i bruk ved hytta. Amund Lange hadde en tjone oppe i skogen der det ble oppbevart dynamitt. Der lånte vi i Lyn fire gubber med tilhørende fenghetter og lunte. Opplegget var å plassere en gubbe under hvert hjørne av hytta og sprenge den. Men da vi en ettermiddag kom for å gjennomføre forsettet, var den hytta også revet. Baneformann Arnesen hadde villet slukke tørsten i bekken som rant under veien. Da hadde han fått elektrisk støt av to ståltråder som førte under veien. Han hadde fulgt trådene via trærne ned til hytta og der hadde han revet den. Lyn ble snytt for en hevnaksjon, men når alt kommer til alt, var det kanskje heldig for oss at det var Arnesen som gjorde jobben. | En tid drev Lill-Am, Kåre og jeg gutteklubben Lyn. Jeg tror det var Norsk Ukeblad som var arrangør. Meldte en seg på, fikk en tilsendt et klubbmerke. Jeg tror Allers hadde noe tilsvarende. Iallfall hadde Gunnar Lisborg og kameratene hans også en klubb. Lyn hadde bygd en plankehytte i skogen ovenfor Eie. Det var også på Eie vi fant planker. En dag vi skulle på hytta fant vi at den var revet ned. Hvem som var synder var opplagt, og det skulle hevnes Den andre klubben hadde en hytte ved jernbanen ned for Grushøle. Den var mer forseggjort enn vår med doble vegger av tynne trær og foret med mose mellom. Hytta hadde også innlagt lys. | ||
Nede ved fossen hadde det gått en kabel over Glomma der de fraktet melasse over til jernbanen. Anlegget var ikke lenger i bruk, så den rivaliserende klubben hadde "lånt" en sikringskasse og tatt den i bruk ved hytta. Amund Lange hadde en tjone oppe i skogen der det ble oppbevart dynamitt. Der lånte vi i Lyn fire gubber med tilhørende fenghetter og lunte. Opplegget var å plassere en gubbe under hvert hjørne av hytta og sprenge den. Men da vi en ettermiddag kom for å gjennomføre forsettet, var den hytta også revet. Baneformann Arnesen hadde villet slukke tørsten i bekken som rant under veien. Da hadde han fått elektrisk støt av to ståltråder som førte under veien. Han hadde fulgt trådene via trærne ned til hytta og der hadde han revet den. Lyn ble snytt for en hevnaksjon, men når alt kommer til alt, var det kanskje heldig for oss at det var Arnesen som gjorde jobben. | |||
Påsken 1944 var jeg med Nils Stang, Vidar Molden og Erling Nordby på hyttetur. Vi ble kjørt med hest til Pålrud i Finnholtgrenda. Oppe ved skogkanten hadde Mårud en tømmerkoie for skogsarbeidere. Der ferierte vi. Over påske gikk vi på ski hjem. Det var slapseføre og delvis grusete vei slik at det ble strabasiøs tur. | Påsken 1944 var jeg med Nils Stang, Vidar Molden og Erling Nordby på hyttetur. Vi ble kjørt med hest til Pålrud i Finnholtgrenda. Oppe ved skogkanten hadde Mårud en tømmerkoie for skogsarbeidere. Der ferierte vi. Over påske gikk vi på ski hjem. Det var slapseføre og delvis grusete vei slik at det ble strabasiøs tur. | ||
| Linje 43: | Linje 52: | ||
Stang hadde vinkjeller. Flaskene var låst inne bak et gitter. Vidar fortalte at en gang hadde han vært med Nils i kjelleren. Nils hadde lirket tuten på en flaske ut gjennom gitteret. Så hadde han dratt ut korken og helt innholdet over i et spann. Deretter hadde han knust flaska med en medbrakt hammer og fjernet glasskårene. Vidar fortalte ikke hvor det ble av vinen. | Stang hadde vinkjeller. Flaskene var låst inne bak et gitter. Vidar fortalte at en gang hadde han vært med Nils i kjelleren. Nils hadde lirket tuten på en flaske ut gjennom gitteret. Så hadde han dratt ut korken og helt innholdet over i et spann. Deretter hadde han knust flaska med en medbrakt hammer og fjernet glasskårene. Vidar fortalte ikke hvor det ble av vinen. | ||
Jeg var ofte på Mårud ettersom jeg var venn med Vidar Molden. Han var to år eldre enn meg. Vi pleide å leke og bade sammen. En gang skulle vi og en til vasse over utløpet av Hørjua. Det lå en stokk søkktømmer på bunnen. Jeg var kortest, men når jeg holdt hodet bakover fikk jeg nesen over vann. Midtveis uti gled jeg på stokken, og den var så sleip at jeg ikke greidde å komme oppå igjen. Så gikk jeg på bunnen og holdt pusten de siste 3-4 meterne. Da jeg nådde bredden, ble jeg liggende og hikste lenge. Det var andre gangen jeg | Jeg var ofte på Mårud ettersom jeg var venn med Vidar Molden. Han var to år eldre enn meg. Vi pleide å leke og bade sammen. En gang skulle vi og en til vasse over utløpet av Hørjua. Det lå en stokk søkktømmer på bunnen. Jeg var kortest, men når jeg holdt hodet bakover fikk jeg nesen over vann. Midtveis uti gled jeg på stokken, og den var så sleip at jeg ikke greidde å komme oppå igjen. Så gikk jeg på bunnen og holdt pusten de siste 3-4 meterne. Da jeg nådde bredden, ble jeg liggende og hikste lenge. Det var andre gangen jeg var nær å drukne. Første gangen trakk en Arnesengutt meg opp av Glomma nede ved jernbanepensen. Jeg gled på en stein og ramlet uti, men holdt meg fast i en kvist og skrek. Heldigvis sto det en like nedenfor og fisket. | ||
Tredje gangen var jeg med far og meitet ved Lunderseter, et tjern som ble kalt Potislamp eller noe sånt. Det var myr rundt tjernet og et sted stakk det en torvstykke ut. Det hoppet jeg utpå, men det viste seg å være et torvflak som fløt. Det tippet rundt, men heldigvis landet meitestanga med den ene enden på flaket, den andre på land og med meg på magen over stanga. Så ropte jeg på far som kom og reddet meg. Uten meitestanga hadde jeg gått rett til bunns. | |||
Mens jeg beretter om nær-på situasjoner så tar jeg med en tredje også. Det var da vi grov ut tomt til hytte på Kråkeåsen i 1985. Jeg hadde gravd fram noe jord på bunnen. Da jeg reiste meg, hørte jeg en skrapelyd bak meg. Og så en kraftig dump. Der jeg hadde sittet på huk sekunder før, sto det nå en steinblokk på minst et tonn. Da skalv jeg skikkelig. | Mens jeg beretter om nær-på situasjoner så tar jeg med en tredje også. Det var da vi grov ut tomt til hytte på Kråkeåsen i 1985. Jeg hadde gravd fram noe jord på bunnen. Da jeg reiste meg, hørte jeg en skrapelyd bak meg. Og så en kraftig dump. Der jeg hadde sittet på huk sekunder før, sto det nå en steinblokk på minst et tonn. Da skalv jeg skikkelig. | ||
Men jeg var jo nettopp kommet over Hørjua til Staksrudsida | Men jeg var jo nettopp kommet over Hørjua til Staksrudsida. Det var en revefelle vi skulle undersøke der. Den var lagd som en lang kasse av passe tykke unggraner. I hver ende av kassa var det en lem som skulle ramle ned viss noen åt av åtet midt i. Da utløste en begge lemmene. Vi var av og til og sjekket, men så aldri rev eller andre dyr | ||
Jeg er faktisk kry over å ha beriket det norske språket med et ord, nemlig "lærerstudent". Jeg har skrevet om det i boka "Sagene lærerskole 1945 - 1992". | Jeg er faktisk kry over å ha beriket det norske språket med et ord, nemlig "lærerstudent". Jeg har skrevet om det i boka "Sagene lærerskole 1945 - 1992". | ||
På skolen ble min lærer frøken Inger Raustad. Vi likte henne veldig godt og ropte «frøken» når vi ville ha oppmerksomhet. En gang hadde frøken svangerskapspermisjon og da hadde vi den gamle faren hennes som vikar. Han mislikte vi sterkt ettersom han både kommanderte og kjeftet. Vi satt to og to ved siden av hverandre. Jeg ble plassert sammen med Håkon Henriksen. Lill-Am, som var min beste venn, satt sammen med en som het Kristian. Sidekameraten hans klagde flere ganger over at Lill-Am kløp ham i låret. Det endte med at Lill-Am ble min sidekamerat og det var vi gjennom syv år på folkeskolen og senere to år på realskolen. | På skolen ble min lærer frøken Inger Raustad. Vi likte henne veldig godt og ropte «frøken» når vi ville ha oppmerksomhet. En gang hadde frøken svangerskapspermisjon og da hadde vi den gamle faren hennes som vikar. Han mislikte vi sterkt ettersom han både kommanderte og kjeftet. Vi satt to og to ved siden av hverandre. Jeg ble plassert sammen med Håkon Henriksen. Lill-Am, som var min beste venn, satt sammen med en som het Kristian. Sidekameraten hans klagde flere ganger over at Lill-Am kløp ham i låret. Det endte med at Lill-Am ble min sidekamerat og det var vi gjennom syv år på folkeskolen og senere to år på realskolen. Håkon ble flyttet til enmannsrekka ved veggen. Etisk sett var det kanskje Lill-Am som skulle ha blitt flyttet dit. | ||
Håkon ble flyttet til enmannsrekka ved veggen. Etisk sett var det kanskje Lill-Am som skulle ha blitt flyttet dit. | |||
Under krigen hadde vi «potetferie». Da tjente vi noen kroner når vi plukket poteter for Amund og Tormod Lange eller på Sandaker. Ved opptaket for Tormod deltok også gamle Abel Larsen på Solhaug – vår nærmeste nabo i sør opp mot skogen mellom Munkelien og Skogheim.. Abel jobbet vanligvis ikke for Tormod, men han deltok i potetonna. Abel hadde en leveregel: «Vi må stælle pent med arbe så det varar længe». | Under krigen hadde vi «potetferie». Da tjente vi noen kroner når vi plukket poteter for Amund og Tormod Lange eller på Sandaker. Ved opptaket for Tormod deltok også gamle Abel Larsen på Solhaug – vår nærmeste nabo i sør opp mot skogen mellom Munkelien og Skogheim.. Abel jobbet vanligvis ikke for Tormod, men han deltok i potetonna. Abel hadde en leveregel: «Vi må stælle pent med arbe så det varar længe». | ||
| Linje 64: | Linje 74: | ||
Etter krigen ble Østerud stilt for retten på Herredshuset på Årnes. Jeg ble innkalt som forsvarsvitne og eksaminert av Østerud. Det han ville ha frem var at hadde vært saklig i undervisningen uten å fremholde nazisme positivt, skjønte jeg. Saken endte med at Østerud ble frakjent retten til å være lærer i Nes. Det var nok smertelig for ham, men verre for Nes kommune som mistet en dyktig lærer. At Østerud hadde vært helt objektiv i undervisningen kan for øvrig diskuteres. I en time spurte han om vi hadde hørt siste rykte? Jo, på Grand hotell på Kongsvinger hadde nazister torturert en mann slik at han hadde hoppet ut av vinduet og drept seg. «Tror dere en nordmann vil gjøre noe sånt mot sin egen landsmann?» spurte han retorisk. Så at Østerud var naiv var nok sant. På skolen lærte vi å skrive «mig, dig og sig. Det ble omgjort med nazirettskrivingen av 1941. Til gjengjeld skulle vi skrive «no» i stedet for «nå». | Etter krigen ble Østerud stilt for retten på Herredshuset på Årnes. Jeg ble innkalt som forsvarsvitne og eksaminert av Østerud. Det han ville ha frem var at hadde vært saklig i undervisningen uten å fremholde nazisme positivt, skjønte jeg. Saken endte med at Østerud ble frakjent retten til å være lærer i Nes. Det var nok smertelig for ham, men verre for Nes kommune som mistet en dyktig lærer. At Østerud hadde vært helt objektiv i undervisningen kan for øvrig diskuteres. I en time spurte han om vi hadde hørt siste rykte? Jo, på Grand hotell på Kongsvinger hadde nazister torturert en mann slik at han hadde hoppet ut av vinduet og drept seg. «Tror dere en nordmann vil gjøre noe sånt mot sin egen landsmann?» spurte han retorisk. Så at Østerud var naiv var nok sant. På skolen lærte vi å skrive «mig, dig og sig. Det ble omgjort med nazirettskrivingen av 1941. Til gjengjeld skulle vi skrive «no» i stedet for «nå». | ||
Jeg bodde like ved [[Seterstøa]] stasjon som ble anlagt samtidig med at Kongsvingerbanen ble åpnet, i 1863 tror jeg. Det var halvannen kilometer til Smedsrud skole. Vi gikk eller syklet til skolen. Om vinteren gikk vi på ski. Eiendommen vår hette Øvre Munkelien. Her feller jeg inn noe jeg har skrevet om Øvre Munkelien i en annen sammenheng | Jeg bodde like ved [[Seterstøa]] stasjon som ble anlagt samtidig med at Kongsvingerbanen ble åpnet, i 1863 tror jeg. Det var halvannen kilometer til Smedsrud skole. Vi gikk eller syklet til skolen. Om vinteren gikk vi på ski. Eiendommen vår hette Øvre Munkelien. Her feller jeg inn noe jeg har skrevet om Øvre Munkelien i en annen sammenheng: | ||
«I annen etasje var 2 rom og kjøkken leid bort med | |||
inngang ved siden av vår kjøkkeninngang. De hadde som oss utedo i et tilbygg til låven, til venstre deres, til høyre mot hagen vår. Er ikke sikker på om jeg husker eller er blitt fortalt at der bodde da jeg var helt liten Johan Opsahl med familie. Opsahl var stortingsmann. De hadde en sønn Ole Bjarne og en datter Kari, kanskje flere. De hadde kjøkken over vårt kjøkken, stue mot syd og ellers Salen som var det største rommet i huset. Senere bodde den tyske familien Reincke der, det var før krigen. De flyttet til Oppakermoen. Deretter overtok familien til slakter Markussen. Markussen hadde en datter Ruth, ingen andre barn, og muligens var hun stedatter, født ca 1918 – 1920. Markussen hadde slakteri i kjelleren til Veslebygningen. I Veslebygningen ble Aud født i 1927, og jeg i 1930, samme året som far kjøpte hovedbygningen og vi flyttet dit. Trodde lenge at jeg ble født i Hovedbygningen, men den ble restaurert om sommeren slik at vi flyttet over først mot høsten. Også i 1ste etasje var 2 rom leid bort + gang og et lite rom i tilbygg mot vegen. Tilbygget ble senere revet ettersom vegen skulle utvides. I 1930 hadde Konrad Sandaker butikk der med kontor i Bakrommet. Han ble sinnsyk. Konrad med kona Alma bodde med familien ved Sandaker. Eldste sønnen Arne var ett år eller to eldre enn meg. Ruth og jeg var like gamle og gikk i samme klasse på Smedsrud folkeskole. | ''«I annen etasje var 2 rom og kjøkken leid bort med inngang ved siden av vår kjøkkeninngang. De hadde som oss utedo i et tilbygg til låven, til venstre deres, til høyre mot hagen vår. Er ikke sikker på om jeg husker eller er blitt fortalt at der bodde da jeg var helt liten Johan Opsahl med familie. Opsahl var stortingsmann. De hadde en sønn Ole Bjarne og en datter Kari, kanskje flere. De hadde kjøkken over vårt kjøkken, stue mot syd og ellers Salen som var det største rommet i huset. Senere bodde den tyske familien Reincke der, det var før krigen. De flyttet til Oppakermoen. Deretter overtok familien til slakter Markussen. Markussen hadde en datter Ruth, ingen andre barn, og muligens var hun stedatter, født ca 1918 – 1920. Markussen hadde slakteri i kjelleren til Veslebygningen. I Veslebygningen ble Aud født i 1927, og jeg i 1930, samme året som far kjøpte hovedbygningen og vi flyttet dit. Trodde lenge at jeg ble født i Hovedbygningen, men den ble restaurert om sommeren slik at vi flyttet over først mot høsten. Også i 1ste etasje var 2 rom leid bort + gang og et lite rom i tilbygg mot vegen. Tilbygget ble senere revet ettersom vegen skulle utvides. I 1930 hadde Konrad Sandaker butikk der med kontor i Bakrommet. Han ble sinnsyk. Konrad med kona Alma bodde med familien ved Sandaker. Eldste sønnen Arne var ett år eller to eldre enn meg. Ruth og jeg var like gamle og gikk i samme klasse på Smedsrud folkeskole.'' | ||
Noen år brukte vi hele 1ste etasje, men så ble rommene leid ut til postkontor. Posten var tidligere blitt håndtert på jernbanestasjonen. Postmann var Kåre Ringnes fra Årnes. Han var ungkar og bodde i Bakrommet. I postlokalet var disk som det var mens det var butikk der. Ringnes var en av dem som spiste middag hos Maria Porten. Hun ble kalt det, men het Maria Hansen Linnes. Fra Postkontoret gikk det daglig ut 3 postruter. Marias søster «Hanna Post» eller «Hanna Posten» betjente en av dem. | |||
''Noen år brukte vi hele 1ste etasje, men så ble rommene leid ut til postkontor. Posten var tidligere blitt håndtert på jernbanestasjonen. Postmann var Kåre Ringnes fra Årnes. Han var ungkar og bodde i Bakrommet. I postlokalet var disk som det var mens det var butikk der. Ringnes var en av dem som spiste middag hos Maria Porten. Hun ble kalt det, men het Maria Hansen Linnes. Fra Postkontoret gikk det daglig ut 3 postruter. Marias søster «Hanna Post» eller «Hanna Posten» betjente en av dem.'' | |||
Så min egen familie. Vi brukte til daglig to rom, kjøkkenet og peisestua. Hadde vi gjester eller på høytidsdager var spisestua i bruk. På kjøkkenet var det stor komfyr i hjørnet mot peisestua. På motsatt side var det kjøkkenbenk langs veggen. I den var det innfelt en elektrisk komfyr, Økonom, og oppvaskkum med utslagsvask. På peisen fyrte vi hver kveld unntatt i sommermånedene. Vi hadde ofte en gjest eller to om kveldene og de satt gjerne i Peisestua. Der var det et rundt røkebord med kopperplate, bordet overtok Ulf senere. På Røkebordet sto en sigarkasse av kopper. Den hadde mor lagd. Hun hadde også lagd kopperbordbrettet. Far fikk en kasse sigarer fra Mårud bedrifter til hver jul. Til vanlig brukte far snus. Snus ble mye brukt. Det sto spyttebakker på Venteværelset på stasjonen, utenfor disken på Postkontoret og utenfor disken i butikkene. Gjerne var det flere som ikke traff blink. Ved høytidelige anledninger røkte far sigar. Han brukte da en egen røkejakke ettersom det ble sterk røykelukt av klærne. Jakka har jeg overtatt uten å røyke med den. | ''Så min egen familie. Vi brukte til daglig to rom, kjøkkenet og peisestua. Hadde vi gjester eller på høytidsdager var spisestua i bruk. På kjøkkenet var det stor komfyr i hjørnet mot peisestua. På motsatt side var det kjøkkenbenk langs veggen. I den var det innfelt en elektrisk komfyr, Økonom, og oppvaskkum med utslagsvask. På peisen fyrte vi hver kveld unntatt i sommermånedene. Vi hadde ofte en gjest eller to om kveldene og de satt gjerne i Peisestua. Der var det et rundt røkebord med kopperplate, bordet overtok Ulf senere. På Røkebordet sto en sigarkasse av kopper. Den hadde mor lagd. Hun hadde også lagd kopperbordbrettet. Far fikk en kasse sigarer fra Mårud bedrifter til hver jul. Til vanlig brukte far snus. Snus ble mye brukt. Det sto spyttebakker på Venteværelset på stasjonen, utenfor disken på Postkontoret og utenfor disken i butikkene. Gjerne var det flere som ikke traff blink. Ved høytidelige anledninger røkte far sigar. Han brukte da en egen røkejakke ettersom det ble sterk røykelukt av klærne. Jakka har jeg overtatt uten å røyke med den.'' | ||
Til venstre rett innenfor døra til Spisestua sto et anretningsbord som far hadde snekret. Der plasserte tjenestejenta varm mat som mor overtok og serverte ved ”høytidelige” anledninger. Men for det aller meste spiste vi middag på Kjøkkenet eller ute i Lysthuset om sommeren. Skriver navn på værelsene med stor bokstav fordi navnene ble brukt som egennavn. Hvert år bodde plankesorterere hos oss. De spiste i Spisestua. | |||
Det var dør mellom Spisestua og Bakrommet. Det gikk over til å kalles Hjørnestua senere. Mens Bakrommet var utleid, sto det en svart skjenk med åpne overhyller foran døra. Skjenken hadde far snekret. På de åpne hyllene sto forskjellige pyntegjenstander, blant dem to høye vaser med dekorasjoner. De har Thale overtatt. Ved siden av døra ut mot Peisestugangen sto en bred divan med | ''Til venstre rett innenfor døra til Spisestua sto et anretningsbord som far hadde snekret. Der plasserte tjenestejenta varm mat som mor overtok og serverte ved ”høytidelige” anledninger. Men for det aller meste spiste vi middag på Kjøkkenet eller ute i Lysthuset om sommeren. Skriver navn på værelsene med stor bokstav fordi navnene ble brukt som egennavn. Hvert år bodde plankesorterere hos oss. De spiste i Spisestua.'' | ||
Jeg har lurt på hvor tjenestejenta sov om natten. Med utelukkingsmetoden har jeg kommet til at hun måtte sove på divanen i Spisestua. Det var praktisk ettersom det var hun som fyrte opp i kjøkkenkomfyren om morgenen. | |||
Vi sov i annen etasje. Mor og far i Rosarommet mot syd og mot veien. Bjørn og jeg sov i Det Grønne rommet eller Gutterommet innenfor. Om sommeren ”bodde” og sov jeg i Peisestugangen. Der var det utgangsdør mot hagen og greit å hente epler og bær. Ulf sov i første etasje i Kammerset. Mener å huske at det først var en dør mellom butikken og Kammerset, men at den ble byttet ut med dør ut mot Peisestugangen. Senere ble Kammerset innredet som bad med klosett. Hvor Aud sov er et mysterium. | ''Det var dør mellom Spisestua og Bakrommet. Det gikk over til å kalles Hjørnestua senere. Mens Bakrommet var utleid, sto det en svart skjenk med åpne overhyller foran døra. Skjenken hadde far snekret. På de åpne hyllene sto forskjellige pyntegjenstander, blant dem to høye vaser med dekorasjoner. De har Thale overtatt. Ved siden av døra ut mot Peisestugangen sto en bred divan med mørkeblått overteppe. På veggen over var det fotografier, blant dem foto av Ri-Kesten. Han bodde alene i et hus nord for Rya der foreldrene til mor bodde. Han spiste middag i Rya og var ofte på besøk ellers. Han var av Lehmoinenætt slik morfar også var. Mor fortalte at hun som liten pleide å sitte i fanget til Ri-Kesten og flette skjegget hans.'' | ||
''Jeg har lurt på hvor tjenestejenta sov om natten. Med utelukkingsmetoden har jeg kommet til at hun måtte sove på divanen i Spisestua. Det var praktisk ettersom det var hun som fyrte opp i kjøkkenkomfyren om morgenen.'' | |||
''Vi sov i annen etasje. Mor og far i Rosarommet mot syd og mot veien. Bjørn og jeg sov i Det Grønne rommet eller Gutterommet innenfor. Om sommeren ”bodde” og sov jeg i Peisestugangen. Der var det utgangsdør mot hagen og greit å hente epler og bær. Ulf sov i første etasje i Kammerset. Mener å huske at det først var en dør mellom butikken og Kammerset, men at den ble byttet ut med dør ut mot Peisestugangen. Senere ble Kammerset innredet som bad med klosett. Hvor Aud sov er et mysterium.'' | |||
I hagen var det en rund plen omgitt av vei med singel. Det var to lysthus, det ene omgitt av syrin, det andre omgitt av almetrær. I det første ble middagen servert når det passet med været. I det andre var det et rundt bord med plate lagd av et gammelt kjerrehjul som det var støpt sement i. Der var det vanlig å drikke ettermiddagskaffen viss vi da ikke satt på Butrappa». | ''I hagen var det en rund plen omgitt av vei med singel. Det var to lysthus, det ene omgitt av syrin, det andre omgitt av almetrær. I det første ble middagen servert når det passet med været. I det andre var det et rundt bord med plate lagd av et gammelt kjerrehjul som det var støpt sement i. Der var det vanlig å drikke ettermiddagskaffen viss vi da ikke satt på Butrappa».'' | ||
Da mor ble jordmorvikar for venninnen Johanne Pedersen i Lunderseter etter at Johanne kom på Stortinget i 1947, ble Munkelien forpaktet til Hans Nordli. Han var kommunist. Johanne hadde vansker med å skaffe vikar, så mor hadde lovt å vikariere for henne i Lunderseter mens hun var på Tinget. Mors første stilling som jordmor var på nettopp Lunderseter. Kanskje var hun da vikar for Johanne? Far beholdt hagen og to rom i annen etasje ned mot veien,”Rosa Rommet” som hadde vært soverommet til mor og far og ”Grønne rommet” som hadde vært rommet til Bjørn og meg. I 1947 ble det mitt. På Rosa rommet innredet far en kjøkkenkrok. Far plantet epletrær i nord ned mot Tomta, opplagstomta til jernbanen, og i sør mot Skogheim. Dessuten hadde han podet eplegrener til rognebærtrær og andre trær øverst i jordet mot skogen. På det meste hadde far 40 epletrær, men jeg tror det var medregnet de som var podet på rognetrær eller andre trær. I 1947/48 bodde jeg i Munkelien ettersom det gikk ”skoletog” fra Årnes til Kongsvinger. Far bodde vekselvis i Brandval og på Seterstøa, helst i Brandval. Skoletoget var en eller to røde dieselvogner. En slakter fra Årnes som jobbet på Mårud, reiste også med toget. For at han skulle slippe å gå langt, stoppet toget og slapp ham av i skogen overfor Mårud. | Da mor ble jordmorvikar for venninnen Johanne Pedersen i Lunderseter etter at Johanne kom på Stortinget i 1947, ble Munkelien forpaktet til Hans Nordli. Han var kommunist. Johanne hadde vansker med å skaffe vikar, så mor hadde lovt å vikariere for henne i Lunderseter mens hun var på Tinget. Mors første stilling som jordmor var på nettopp Lunderseter. Kanskje var hun da vikar for Johanne? Far beholdt hagen og to rom i annen etasje ned mot veien, ”Rosa Rommet” som hadde vært soverommet til mor og far og ”Grønne rommet” som hadde vært rommet til Bjørn og meg. I 1947 ble det mitt. | ||
På Rosa rommet innredet far en kjøkkenkrok. Far plantet epletrær i nord ned mot Tomta, opplagstomta til jernbanen, og i sør mot Skogheim. Dessuten hadde han podet eplegrener til rognebærtrær og andre trær øverst i jordet mot skogen. På det meste hadde far 40 epletrær, men jeg tror det var medregnet de som var podet på rognetrær eller andre trær. I 1947/48 bodde jeg i Munkelien ettersom det gikk ”skoletog” fra Årnes til Kongsvinger. Far bodde vekselvis i Brandval og på Seterstøa, helst i Brandval. Skoletoget var en eller to røde dieselvogner. En slakter fra Årnes som jobbet på Mårud, reiste også med toget. For at han skulle slippe å gå langt, stoppet toget og slapp ham av i skogen overfor Mårud. | |||
Huset ble bygd ca 1865 av Andreas O Munkelien som kombinert bolig og butikk. Da jeg var helt liten, var det bakeri i Veslebygningen. Der bodde baker Thoresen med sønnen Harbitz. Kanskje det ikke var fornavnet, men en del av etternavnet? Harbitz fraktet varer med hest. Jernbanen hadde sidespor med Rampen og Mjølkerampen. Fra Rampen nord for Overgangen, veien over jernbanen, ble det lesset trevirke, planker, tømmer og vedlast ellers. Fra Mjølkerampen syd for veien ble det lastet og losset varer til Meieriet. Det kan ikke jeg huske, men jeg husker så vidt en to-tre-etasjes lagerbygning nede i Dompa mot jernbanen. Oppunder taket gikk det en jernbaneskinne på langs. Der kunne en trekke inn varer fra hestesleder eller hestevogner med hjelp av en trinse. Meieriet måtte vel være en del av eller i flukt med denne lagerbygningen? | Huset ble bygd ca 1865 av Andreas O Munkelien som kombinert bolig og butikk. Da jeg var helt liten, var det bakeri i Veslebygningen. Der bodde baker Thoresen med sønnen Harbitz. Kanskje det ikke var fornavnet, men en del av etternavnet? Harbitz fraktet varer med hest. Jernbanen hadde sidespor med Rampen og Mjølkerampen. Fra Rampen nord for Overgangen, veien over jernbanen, ble det lesset trevirke, planker, tømmer og vedlast ellers. Fra Mjølkerampen syd for veien ble det lastet og losset varer til Meieriet. Det kan ikke jeg huske, men jeg husker så vidt en to-tre-etasjes lagerbygning nede i Dompa mot jernbanen. Oppunder taket gikk det en jernbaneskinne på langs. Der kunne en trekke inn varer fra hestesleder eller hestevogner med hjelp av en trinse. Meieriet måtte vel være en del av eller i flukt med denne lagerbygningen? | ||
Oppe ved veien var det også en stor lagerbygning for butikken. Syd for Veslebygningen helt ned mot jernbanen lå Gommerud. Huset ble bygd samtidig med Hovedbygningen for utleie til stasjonsbetjenten. Den første var Jørgen Gommerud som huset fikk navn etter. Han hadde kona Marja (Marie) og sønnen Aksel. Aksel bodde i et loftsrom i uthuset med et lite vindu med utsikt til stasjonen. Aksel var med å sage is på Glomma om vinteren. Senere ble han reverøkter på Mårud. Han bodde da i et rom øverst i et tårn der han hadde god utsikt over revefarmen. På sine gamle dager hallusinerte Jørgen. Han så grønne smådjevler. Det ble fortalt at presten Schrøder en gang oppsøkte Jørgen for å overbevise ham om at det ikke fantes smådjevler. ”Jo”, sa Jørgen. ”Her er det nukk ta dom”. Og så børstet han med hendene smådjevler av jakkeslagene til presten. | Oppe ved veien var det også en stor lagerbygning for butikken. Syd for Veslebygningen helt ned mot jernbanen lå Gommerud. Huset ble bygd samtidig med Hovedbygningen for utleie til stasjonsbetjenten. Den første var Jørgen Gommerud som huset fikk navn etter. Han hadde kona Marja (Marie) og sønnen Aksel. Aksel bodde i et loftsrom i uthuset med et lite vindu med utsikt til stasjonen. Aksel var med å sage is på Glomma om vinteren. Senere ble han reverøkter på Mårud. Han bodde da i et rom øverst i et tårn der han hadde god utsikt over revefarmen. På sine gamle dager hallusinerte Jørgen. Han så grønne smådjevler. Det ble fortalt at presten Schrøder en gang oppsøkte Jørgen for å overbevise ham om at det ikke fantes smådjevler. ”Jo”, sa Jørgen. ”Her er det nukk ta dom”. Og så børstet han med hendene smådjevler av jakkeslagene til presten. | ||
| Linje 85: | Linje 103: | ||
En liten avstikker: 9. april 1940 og dagene etter skiftet Hansen og far på å holde nattevakt. Begge hadde en Kragh-Jørgensen. Oppe på varden reiste de en stige opp mot en høy furu. Derfra hadde de utsikt til en stor del av Nes og bygder omkring. Det var far som kom opp fra stasjonen og fortalte at tyskerne hadde invadert landet. For meg var det en sensasjon og jeg sprang ut på jordet og fortalte det til Glomsåskara som holdt på å kjøre ut møkk fra gjødselkjelleren. Skuffelsen var stor da de ikke trodde et ord av det jeg fortalte. | En liten avstikker: 9. april 1940 og dagene etter skiftet Hansen og far på å holde nattevakt. Begge hadde en Kragh-Jørgensen. Oppe på varden reiste de en stige opp mot en høy furu. Derfra hadde de utsikt til en stor del av Nes og bygder omkring. Det var far som kom opp fra stasjonen og fortalte at tyskerne hadde invadert landet. For meg var det en sensasjon og jeg sprang ut på jordet og fortalte det til Glomsåskara som holdt på å kjøre ut møkk fra gjødselkjelleren. Skuffelsen var stor da de ikke trodde et ord av det jeg fortalte. | ||
Alle var usikre på hva som kunne skje. Vi ungene sov med klærne på og støvlene ved siden av senga. I Kjellerhvelvet var det lagt frem madrasser og sengetøy. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Men det ble heldigvis ikke aktuelt å søke tilflukt der. Tyskerne på østsiden av Glomma kom ikke lenger enn til den smale undergangen ved Haga med sine store kjøretøy. På formiddagen dagen etter sto jeg og så fra vinduet en motorsykkel med to tyske soldater passere. Den bakerste hadde radiosender og begge gevær. Nær Disenå ble den ene skutt og den andre tatt til fange ble det fortalt. | Alle var usikre på hva som kunne skje. Vi ungene sov med klærne på og støvlene ved siden av senga. I Kjellerhvelvet var det lagt frem madrasser og sengetøy. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Men det ble heldigvis ikke aktuelt å søke tilflukt der. Tyskerne på østsiden av Glomma kom ikke lenger enn til den smale undergangen ved Haga med sine store kjøretøy. På formiddagen dagen etter sto jeg og så fra vinduet en motorsykkel med to tyske soldater passere. Den bakerste hadde radiosender og begge gevær. Nær Disenå ble den ene skutt og den andre tatt til fange ble det fortalt. | ||
Senere under krigen sto det 3 eller 4 ryggsekker med mat og klær på en hylle oppunder taket på Sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine 3 søsken gjennom skogen til Vestmarka. Det gikk sti over Finnholt og videre over Børli. Fra Vestmarka skulle onkel Olaf sørge for at vi kom videre til Sverige med voksenfølge. | Senere under krigen sto det 3 eller 4 ryggsekker med mat og klær på en hylle oppunder taket på Sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine 3 søsken gjennom skogen til Vestmarka. Det gikk sti over Finnholt og videre over Børli. Fra Vestmarka skulle onkel Olaf sørge for at vi kom videre til Sverige med voksenfølge. | ||
Som tiåring var jeg gammel nok til å begynne i speider’n, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun var redd nazistene skulle ta hånd om organisasjonen. For alt jeg vet, prøvde de også på det. Men høsten 1941 ble organisasjonen tvangsoppløst og uniformer og andre speidereffekter skulle innleveres. Først i 1945 kunne jeg bli aspirant, og etter en tid avga jeg speiderløftet. Jeg mislikte at de blandet inn Gud og fedrelandet, men må man, så må man. Året etter startet jeg opp Elgpatruljen på Seterstøa med 8 medlemmer i starten. Møtene holdt vi i Hytta på Jordet. Som patruljefører ledet jeg også sangen. En gang begynte Odd Molden som aspirant. Han sang skjærende falskt, men av høflighet bemerket jeg det ikke. Etter noen tid innså jeg at det var meg han parodierte. Da sa jeg: «Du synger så høyt og pent Odd. Kan ikke du lede sangen i stedet for meg?» Det gjorde han gjerne og han sang helt rent så vidt jeg skjønte. Selv sluttet jeg å synge. Det har siden plaget meg at jeg ikke har kunnet synge og spille. Jeg kjøpte meg et trekkspill for iallfall kunne spille og trente iherdig i ukevis etter å ha lært meg noter. En gang lånte Bjørn trekkspillet. I løpet av en time spilte han langt bedre enn meg uten noter. Særlig ille var det at jeg ikke kunne synge som surrogatlærer på Kvitnes. I storskolen gikk det bra for en jente sang ypperlig og var forsanger. Hun var nabo til skolen så jeg fikk henne til å lede sangen også i sangtimene i småskolen så det gikk tålelig bra. Selv syntes hun det var morsomt. Like morsomt var det ikke for meg da jeg skulle søke lærerskolen. Jeg måtte legge ved attest for sangstemme, men siden jeg ville ha fakta på bordet oppsøkte jeg en logoped som jeg fant i telefonkatalogen. Han testet meg med hjelp av et piano og skrev en vurdering som jeg dessverre ikke sparte kopi av før jeg sendte den til Hamar lærerskole. Jeg tviler på om attesten ble lest av noen. I allfall kom jeg inn. I den første sangtimen ble jeg også prøvd for Amundsen som også ledet skolekoret ville vite hva slags stemme jeg hadde. Jeg ble bedt om å synge en selvvalgt sang. Jeg valgte «Blant alle lande i øst og vest – « og sang etter beste evne. Ferdig tidde Amundsen en stund. Så sa han: «Jaaa – jeg tror nok De kan bli fritatt for sang». | Som tiåring var jeg gammel nok til å begynne i speider’n, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun var redd nazistene skulle ta hånd om organisasjonen. For alt jeg vet, prøvde de også på det. Men høsten 1941 ble organisasjonen tvangsoppløst og uniformer og andre speidereffekter skulle innleveres. Først i 1945 kunne jeg bli aspirant, og etter en tid avga jeg speiderløftet. Jeg mislikte at de blandet inn Gud og fedrelandet, men må man, så må man. Året etter startet jeg opp Elgpatruljen på Seterstøa med 8 medlemmer i starten. Møtene holdt vi i Hytta på Jordet. Som patruljefører ledet jeg også sangen. En gang begynte Odd Molden som aspirant. Han sang skjærende falskt, men av høflighet bemerket jeg det ikke. Etter noen tid innså jeg at det var meg han parodierte. Da sa jeg: «Du synger så høyt og pent Odd. Kan ikke du lede sangen i stedet for meg?» Det gjorde han gjerne og han sang helt rent så vidt jeg skjønte. Selv sluttet jeg å synge. | ||
Det har siden plaget meg at jeg ikke har kunnet synge og spille. Jeg kjøpte meg et trekkspill for iallfall kunne spille og trente iherdig i ukevis etter å ha lært meg noter. En gang lånte Bjørn trekkspillet. I løpet av en time spilte han langt bedre enn meg uten noter. Særlig ille var det at jeg ikke kunne synge som surrogatlærer på Kvitnes. I storskolen gikk det bra for en jente sang ypperlig og var forsanger. Hun var nabo til skolen så jeg fikk henne til å lede sangen også i sangtimene i småskolen så det gikk tålelig bra. Selv syntes hun det var morsomt. | |||
Like morsomt var det ikke for meg da jeg skulle søke lærerskolen. Jeg måtte legge ved attest for sangstemme, men siden jeg ville ha fakta på bordet oppsøkte jeg en logoped som jeg fant i telefonkatalogen. Han testet meg med hjelp av et piano og skrev en vurdering som jeg dessverre ikke sparte kopi av før jeg sendte den til Hamar lærerskole. Jeg tviler på om attesten ble lest av noen. I allfall kom jeg inn. I den første sangtimen ble jeg også prøvd for Amundsen som også ledet skolekoret ville vite hva slags stemme jeg hadde. Jeg ble bedt om å synge en selvvalgt sang. Jeg valgte «Blant alle lande i øst og vest – « og sang etter beste evne. Ferdig tidde Amundsen en stund. Så sa han: «Jaaa – jeg tror nok De kan bli fritatt for sang». | |||
Men jeg sto på og sang også i skolekoret. Jeg sto mellom Jon og Kjell som begge var flinke tenorer. Nesten hele koret var godt så på slutten av det andre året skulle det være opptak som skulle sendes i NRK. Jeg hadde selvsagt ikke tenkt å synge med. Men da Amundsen skulle gjøre et prøveopptak spurte han om noen kunne betjene magnetofonen. Jeg går ut fra at han da så på meg. Iallfall meldte jeg meg til tjeneste. Som pedlærer senere var det heldigvis ikke nødvendig å synge. Men en sommer besøkte jeg mine kolleger Ketil Vea og Sverre Mogård Larsen på Vestby folkehøyskole der de drev et sommerkurs. Ketil testet meg da med en amerikansk musikalitetstest. Da han hadde sett resultatet sa han: «Det er slett ikke verst. Du kan jo begynne i Arvika mannskor – de har ikke opptaksprøve.» | |||
== Seterstøa under andre verdenskrig == | |||
På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og Årnes omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Samtidig etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Det ble ingen kamper på østsiden. Tyskerne rykket fram på begge sider av Glomma, men de store kjøretøyene kom ikke gjennom den trange jernbaneundergangen ved Haga. Det passerte bare en motorsykkel med to soldater utstyrt med geværer og radiosender. De tok Mårudveien mot Disenå der den ene ble skutt og den andre tatt til fange. Einar Hansen og far gikk døgnvakt. Begge hadde Kragh-Jørgensen rifler. Far hadde vært aktiv skytter. Oppe på Varden lagde de en lang stige som de reiste mot et høyt furutre. Derfra hadde de utsyn over Nes og omliggende landskap. Til Øvre Munkelien hørte også låve med fjøs og stall, stabbur, drengestue, sommerfjøs og Gommerud, et hus for utleie. Til Gommerud hørte tinglyst rett til å gå over jernbanesporene for å hente vann i Glomma. Dessuten lå Veslebygningen på motsatt side av Årnesveien. Der var det meieri med et høyt lagerhus nede i Dompa mot jernbanen der Mjølkerampen var og en kunne lesse av varer fra og på toget. Oppe på veggen mot Overgangen var det en dør oppe på veggen. Der stakk det en jernbaneskinne ut mot veien. Med en trinse kunne en trekke varer inn i lageret. Varene ble fraktet dit med hest. På motsatt side av Overgangen var det også en lasterampe der en lesset planker, tømmer og annen trelast på toget. | På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og Årnes omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Samtidig etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Det ble ingen kamper på østsiden. Tyskerne rykket fram på begge sider av Glomma, men de store kjøretøyene kom ikke gjennom den trange jernbaneundergangen ved Haga. Det passerte bare en motorsykkel med to soldater utstyrt med geværer og radiosender. De tok Mårudveien mot Disenå der den ene ble skutt og den andre tatt til fange. Einar Hansen og far gikk døgnvakt. Begge hadde Kragh-Jørgensen rifler. Far hadde vært aktiv skytter. Oppe på Varden lagde de en lang stige som de reiste mot et høyt furutre. Derfra hadde de utsyn over Nes og omliggende landskap. Til Øvre Munkelien hørte også låve med fjøs og stall, stabbur, drengestue, sommerfjøs og Gommerud, et hus for utleie. Til Gommerud hørte tinglyst rett til å gå over jernbanesporene for å hente vann i Glomma. Dessuten lå Veslebygningen på motsatt side av Årnesveien. Der var det meieri med et høyt lagerhus nede i Dompa mot jernbanen der Mjølkerampen var og en kunne lesse av varer fra og på toget. Oppe på veggen mot Overgangen var det en dør oppe på veggen. Der stakk det en jernbaneskinne ut mot veien. Med en trinse kunne en trekke varer inn i lageret. Varene ble fraktet dit med hest. På motsatt side av Overgangen var det også en lasterampe der en lesset planker, tømmer og annen trelast på toget. | ||
Stasjonen lå omtrent 1 km nord for Funnefossen der det var tresliperi på Vestsida. Tremassen ble fraktet over til jernbanen med taubane. Nær Fossen hadde Peder Olsen Eie butikk. Selv ble han kalt «P.O.» Elevene på Seterstøa gikk på Smedsrud skole. Det gjorde også elevene fra Mårud og andre gårder som lå i Odalen. Fra Seterstøa gikk det daglig ut 3 postruter. Posten gikk til å begynne med ut fra stasjonen, men senere ble det opprettet eget postkontor med Kåre Ringnes som poståpner. I 1996 ble Seterstøa jernbanestasjon fredet. | Stasjonen lå omtrent 1 km nord for Funnefossen der det var tresliperi på Vestsida. Tremassen ble fraktet over til jernbanen med taubane. Nær Fossen hadde Peder Olsen Eie butikk. Selv ble han kalt «P.O.» Elevene på Seterstøa gikk på Smedsrud skole. Det gjorde også elevene fra Mårud og andre gårder som lå i Odalen. Fra Seterstøa gikk det daglig ut 3 postruter. Posten gikk til å begynne med ut fra stasjonen, men senere ble det opprettet eget postkontor med Kåre Ringnes som poståpner. I 1996 ble Seterstøa jernbanestasjon fredet. | ||
Under krigen var det plassert ryggsekker med klær og niste oppunder taket i sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine tre søsken over til Vestmarka. Det gikk sti over Børli. På Vestmarka skulle onkelen Olaf ta over og lose videre til Sverige. | Under krigen var det plassert ryggsekker med klær og niste oppunder taket i sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine tre søsken over til Vestmarka. Det gikk sti over Børli. På Vestmarka skulle onkelen Olaf ta over og lose videre til Sverige. | ||
Det gikk ofte tyske soldater omkring for å bytte til seg egg mot sigaretter. En gang da det kom to soldater, sto søster Aud og bøtte sykkelslangen etter punktering. Kanskje i 1943. Soldatene stoppet for å hjelpe henne. Min bror Ulf ville ikke at søsteren skulle bli sett sammen med tyskere. Han gikk derfor ut og snakket med dem. Han spurte hva de syntes om Hitler? Den ene var begeistret for Hitler, mens den andre forholdt seg taus. Et par dager etter kom den fåmælte tilbake for å forklare hvorfor han ikke hadde sagt noe. Saken var at han hatet Hitler, men han hadde ikke tort å si noe fordi kameraten hans var nazist. | Det gikk ofte tyske soldater omkring for å bytte til seg egg mot sigaretter. En gang da det kom to soldater, sto søster Aud og bøtte sykkelslangen etter punktering. Kanskje i 1943. Soldatene stoppet for å hjelpe henne. Min bror Ulf ville ikke at søsteren skulle bli sett sammen med tyskere. Han gikk derfor ut og snakket med dem. Han spurte hva de syntes om Hitler? Den ene var begeistret for Hitler, mens den andre forholdt seg taus. Et par dager etter kom den fåmælte tilbake for å forklare hvorfor han ikke hadde sagt noe. Saken var at han hatet Hitler, men han hadde ikke tort å si noe fordi kameraten hans var nazist. | ||
Apropos nazister. Min dyktige folkeskolelærer Torbjørn Østerud var medlem av Nasjonal Samling og også venn av familien. Mor hadde som jordmor tatt imot datteren hans i 1926 da han var lærer på Trangsrud skole inne på Skauen. Som NS-medlem hadde han både hagle og radio. Han mente det var bedre at Norge ble styrt av et nasjonalt norsk parti framfor at tyskere skulle styre. Østerud lyttet til London og skrev ned viktige nyheter. Disse ble videreformidlet av blant flere min eldre bror Ulf. Selv ble jeg stevnet som forsvarsvitne ved rettssaken på Årnes i 1945 da Østerud ble fradømt retten til å være lærer i Nes kommune. Det var ellers ikke bare han som lyttet til London. Man skulle jo levere våpen og radiomottakere. Far hadde levert en Remington hagle, men beholdt Kragh-Jørgensen og en dobbeltløpet belgisk hagle. Rifla lå under låvegolvet og hagla under golvet på loftet. Radioen var en todelt Telefunken. Høytaleren sto åpent på buloftet mens mottageren var gjemt i en sekk under høyet på låven. Far hadde som jaktkamerat på 1930-tallet Haakon Disen, kalt Haakon Disi. Far var en erfaren jeger med fuglehunden Rossing og senere harehunden Tass mens den yngre Disi hadde jaktrett. De pleide i helgene å overnatte på et sted kalt Råskjelt. Disi deltok på Østfronten på tysk side. Kameratskapet med Østerud og Disi ble bevart på tvers av politiske ståsteder. Far ble en gang kortvarig arrestert av to tyske offiserer og nazilensmannen på kjøkkenet. Huset var omringet av tyske soldater og de hadde brutt inn ytterdøra. Det var den samme natten som kaptein Sødem ble arrestert. Begge ble kjørt til Lillestrøm der de ble skilt fra hverandre. Far ble forhørt om togtrafikken: hvor mange reiste fra og kom til Seterstøa, hvem var det, kjente han dem, hvor skulle de videre osv. Det gikk en flyktningerute over Seterstøa med utgangspunkt på Herbergåsen, "Hæbærsåsen", på Vestsida. Far antok at nazistene hadde fått nyss om denne fluktruten til Sverige. Men han sa, som riktig var, at han skulle betjene et tog tidlig om morgenen. Viss ingen tok imot, ble toget stående der. Så enten måtte de kjøre ham hjem eller skaffe en annen til å betjene toget. Og det ble til at de bilte ham hjem. I 1943 eller 1944 var Disi på besøk hjemme. Far og han pjoltret og hørte på London. Før Disi gikk, satte de mottakeren i en pappeske og hengte på en lapp: "Til avhenting. Tilhører mig. Haakon Disen". Etter det sto esken åpent i loftsoppgangen til krigen sluttet. Av andre nazister var selveste Axel Stang på Mårud. Han ble senere naziminister. Mårud gård hadde husmannsplasser i Finnholtgrenda. I aprildagene 1940 skulle en kone der, eller helst to, føde. Axel Stang hentet mor med bil og kjørte henne til Finnholt der hun ble til fødselen(e) var unnagjort. | Apropos nazister. Min dyktige folkeskolelærer Torbjørn Østerud var medlem av Nasjonal Samling og også venn av familien. Mor hadde som jordmor tatt imot datteren hans i 1926 da han var lærer på Trangsrud skole inne på Skauen. Som NS-medlem hadde han både hagle og radio. Han mente det var bedre at Norge ble styrt av et nasjonalt norsk parti framfor at tyskere skulle styre. Østerud lyttet til London og skrev ned viktige nyheter. Disse ble videreformidlet av blant flere min eldre bror Ulf. Selv ble jeg stevnet som forsvarsvitne ved rettssaken på Årnes i 1945 da Østerud ble fradømt retten til å være lærer i Nes kommune. Det var ellers ikke bare han som lyttet til London. Man skulle jo levere våpen og radiomottakere. Far hadde levert en Remington hagle, men beholdt Kragh-Jørgensen og en dobbeltløpet belgisk hagle. Rifla lå under låvegolvet og hagla under golvet på loftet. Radioen var en todelt Telefunken. Høytaleren sto åpent på buloftet mens mottageren var gjemt i en sekk under høyet på låven. Far hadde som jaktkamerat på 1930-tallet Haakon Disen, kalt Haakon Disi. Far var en erfaren jeger med fuglehunden Rossing og senere harehunden Tass mens den yngre Disi hadde jaktrett. De pleide i helgene å overnatte på et sted kalt Råskjelt. Disi deltok på Østfronten på tysk side. Kameratskapet med Østerud og Disi ble bevart på tvers av politiske ståsteder. Far ble en gang kortvarig arrestert av to tyske offiserer og nazilensmannen på kjøkkenet. Huset var omringet av tyske soldater og de hadde brutt inn ytterdøra. Det var den samme natten som kaptein Sødem ble arrestert. Begge ble kjørt til Lillestrøm der de ble skilt fra hverandre. Far ble forhørt om togtrafikken: hvor mange reiste fra og kom til Seterstøa, hvem var det, kjente han dem, hvor skulle de videre osv. Det gikk en flyktningerute over Seterstøa med utgangspunkt på Herbergåsen, "Hæbærsåsen", på Vestsida. Far antok at nazistene hadde fått nyss om denne fluktruten til Sverige. Men han sa, som riktig var, at han skulle betjene et tog tidlig om morgenen. Viss ingen tok imot, ble toget stående der. Så enten måtte de kjøre ham hjem eller skaffe en annen til å betjene toget. Og det ble til at de bilte ham hjem. I 1943 eller 1944 var Disi på besøk hjemme. Far og han pjoltret og hørte på London. Før Disi gikk, satte de mottakeren i en pappeske og hengte på en lapp: "Til avhenting. Tilhører mig. Haakon Disen". Etter det sto esken åpent i loftsoppgangen til krigen sluttet. Av andre nazister var selveste Axel Stang på Mårud. Han ble senere naziminister. Mårud gård hadde husmannsplasser i Finnholtgrenda. I aprildagene 1940 skulle en kone der, eller helst to, føde. Axel Stang hentet mor med bil og kjørte henne til Finnholt der hun ble til fødselen(e) var unnagjort. | ||
| Linje 131: | Linje 159: | ||
Etter endt tur vendte jeg nesen sørover, med hurtigruta selvsagt. Det gikk ikke fly derfra den gangen. Etter å ha vært innom familien på Brandval noen dager reiste jeg til Oslo. Der jobbet jeg på Polet på Hasle fram til 1ste september. Det var min tredje sommerjobb der og jeg hadde steget i gradene. Første sommeren jobbet jeg på Transporten, og var med som hjelpegutt ved utkjøring til utenbys pol som Drammen, Hamar og Fredrikstad. Andre sommeren jobbet jeg på Maskintapperiet. Der skiftet oppgaven hver halvtime: sitte å se mot en skjerm at flaskene var fulle og uten rusk, neste fase å ta mot flasker ved enden av samlebåndet og sette dem i kasser. Det var andre faser som jeg ikke husker. Tredje sommeren var jeg på Håndtapperiet. Jeg antar at navnet stammet fra gamle dager ettersom det ikke ble tappet noe der, iallfall ikke på flasker. Det var lageret der alt brennevin ble oppbevart på tønner. Der jobbet det bare syv mann hvorav den ene var formann. Brennevinsfatene sto i lange rekker: akevitt, konjakk, gin osv. Når formannen var ute av syne, kunne vi tappe fra fatene det vi ønsket, ulovlig selvsagt. Det første formannen gjorde om morgenen var å gå en tur langs fatrekkene for å se om det var blitt noen lekkasje i løpet av natten. Vi sto ved vekta og ventet. Skjønt vi sto ikke stille. Straks formannen var ute av syne, var vi borte ved et fat med et glass og tappet. Drikkeglass hadde vi gjemt i et stillas. Det eneste vi drakk var akevitt tynnet med vann, jeg som de andre. Da formannen nærmet seg vekta, skranglet han med nøkkelknippet. Så da han viste seg, sto vi uskyldige og ventet på at arbeidsdagen skulle begynne. Formannen var den eneste som var avholdsmann, men han hadde vært kollega med de andre i mange år slik at han var kjent med rutinene. Etter arbeidstid måtte vi trykke på en knapp ved utgangen Lyste det grønt, var det bare å fortsette. Lyste det rødt, ble vi kroppsvisitert. Fant man en flaske, var det sparken. Jeg opplevde aldri at noen ble tatt. Luktet det brennevin av noen så passerte de uten videre. Forresten er det ikke helt korrekt at det bare ble smakt på akevitt. Det eneste fatet der kranen var plombert, var Hennessy konjakk. Kaggen var omtrent 2,5 meter høy anslår jeg. På oversiden var det et spunshull. Siden jeg var ung og sprek klatret jeg opp med en liten øse. Den festet jeg til et snøre og halte opp Hennessy. Og da sto karene nede og tok imot. En av de som jobbet på Håndtapperiet, het Hansen. Han fortalte at han tidligere hadde arbeidet sammen med Gerhardsen i Veivesenet. Gerhardsen hadde vært av de mest dovne, men siden han var så god til å snakke for seg, ble han alltid valgt som tillitsmann. | Etter endt tur vendte jeg nesen sørover, med hurtigruta selvsagt. Det gikk ikke fly derfra den gangen. Etter å ha vært innom familien på Brandval noen dager reiste jeg til Oslo. Der jobbet jeg på Polet på Hasle fram til 1ste september. Det var min tredje sommerjobb der og jeg hadde steget i gradene. Første sommeren jobbet jeg på Transporten, og var med som hjelpegutt ved utkjøring til utenbys pol som Drammen, Hamar og Fredrikstad. Andre sommeren jobbet jeg på Maskintapperiet. Der skiftet oppgaven hver halvtime: sitte å se mot en skjerm at flaskene var fulle og uten rusk, neste fase å ta mot flasker ved enden av samlebåndet og sette dem i kasser. Det var andre faser som jeg ikke husker. Tredje sommeren var jeg på Håndtapperiet. Jeg antar at navnet stammet fra gamle dager ettersom det ikke ble tappet noe der, iallfall ikke på flasker. Det var lageret der alt brennevin ble oppbevart på tønner. Der jobbet det bare syv mann hvorav den ene var formann. Brennevinsfatene sto i lange rekker: akevitt, konjakk, gin osv. Når formannen var ute av syne, kunne vi tappe fra fatene det vi ønsket, ulovlig selvsagt. Det første formannen gjorde om morgenen var å gå en tur langs fatrekkene for å se om det var blitt noen lekkasje i løpet av natten. Vi sto ved vekta og ventet. Skjønt vi sto ikke stille. Straks formannen var ute av syne, var vi borte ved et fat med et glass og tappet. Drikkeglass hadde vi gjemt i et stillas. Det eneste vi drakk var akevitt tynnet med vann, jeg som de andre. Da formannen nærmet seg vekta, skranglet han med nøkkelknippet. Så da han viste seg, sto vi uskyldige og ventet på at arbeidsdagen skulle begynne. Formannen var den eneste som var avholdsmann, men han hadde vært kollega med de andre i mange år slik at han var kjent med rutinene. Etter arbeidstid måtte vi trykke på en knapp ved utgangen Lyste det grønt, var det bare å fortsette. Lyste det rødt, ble vi kroppsvisitert. Fant man en flaske, var det sparken. Jeg opplevde aldri at noen ble tatt. Luktet det brennevin av noen så passerte de uten videre. Forresten er det ikke helt korrekt at det bare ble smakt på akevitt. Det eneste fatet der kranen var plombert, var Hennessy konjakk. Kaggen var omtrent 2,5 meter høy anslår jeg. På oversiden var det et spunshull. Siden jeg var ung og sprek klatret jeg opp med en liten øse. Den festet jeg til et snøre og halte opp Hennessy. Og da sto karene nede og tok imot. En av de som jobbet på Håndtapperiet, het Hansen. Han fortalte at han tidligere hadde arbeidet sammen med Gerhardsen i Veivesenet. Gerhardsen hadde vært av de mest dovne, men siden han var så god til å snakke for seg, ble han alltid valgt som tillitsmann. | ||
1.september begynte jeg på universitetet, denne gangen pedagogikk. Jeg hadde tyvlest en del året i Vadsø slik at i høstsemesteret tok jeg forberedende ved siden av peden. I vårsemesteret tok jeg støttefag i psykologi med Ragnar Rommetveit og Åse Gruda Sard som eksaminatorier. Mens jeg gikk ute på plassen og ventet på tur traff jeg på Einar Sletmo, han var lærer på en institusjon for hørselhemmede i Andebu. Han spurte om jeg hadde lest en liten bok av Katz? Jeg måtte erkjenne at den hadde jeg droppet. Det måtte jeg for all del ikke gjøre for Mor Åse spurte alltid fra den. Så da gikk jeg opp på lesesalen og leste i den, særlig et forsøk som Mor Åse hadde vært med på å gjennomføre. Det handlet om hvor mye høner spiste under forskjellige betingelser så vidt jeg husker. Jeg rakk akkurat å skumme gjennom før det ble min tur. Rommetveit eksaminerte om intelligenstester og Mor Åse om forsøket sitt. Så det gikk bra. Det var ugraderte karakterer. Enten haud og stryke eller laud og stå. | 1. september begynte jeg på universitetet, denne gangen pedagogikk. Jeg hadde tyvlest en del året i Vadsø slik at i høstsemesteret tok jeg forberedende ved siden av peden. I vårsemesteret tok jeg støttefag i psykologi med Ragnar Rommetveit og Åse Gruda Sard som eksaminatorier. Mens jeg gikk ute på plassen og ventet på tur traff jeg på Einar Sletmo, han var lærer på en institusjon for hørselhemmede i Andebu. Han spurte om jeg hadde lest en liten bok av Katz? Jeg måtte erkjenne at den hadde jeg droppet. Det måtte jeg for all del ikke gjøre for Mor Åse spurte alltid fra den. Så da gikk jeg opp på lesesalen og leste i den, særlig et forsøk som Mor Åse hadde vært med på å gjennomføre. Det handlet om hvor mye høner spiste under forskjellige betingelser så vidt jeg husker. Jeg rakk akkurat å skumme gjennom før det ble min tur. Rommetveit eksaminerte om intelligenstester og Mor Åse om forsøket sitt. Så det gikk bra. Det var ugraderte karakterer. Enten haud og stryke eller laud og stå. | ||
Pedagogisk Institutt holdt til i en leilighet i Eilert Sunds gate. Vi hadde lesesal i Urbygningen nede i sentrum og bibliotek på Halling skole sammen med filosofistudentene. Der ble jeg kjent med Hans Skjervheim og vi ble etter hvert gode venner. Av og til tok vi et glass pils på [[Krølle kro|restaurant Krølle]], en koselig kjellerrestaurant i nærheten. Vi hadde begge deltatt i Tysklandsbrigaden så der var det alltid emne for å mimre. Til forberedende hadde vi Filosofiens historie av Arne Næss i pensumet. Han delte der inn problemer i fire lag: dagligdagse, tekniske, vitenskapelige og filosofiske. Vitenskapelige problemstillinger var slike som kunne behandles med metoder som også andre kunne bruke for å etterprøve resultatene. Jeg holdt det for å være en fornuftig definisjon og hadde gode argumenter for det. Hans fulgte opp med enda bedre argumenter. Men da jeg konkluderte med at vi hadde det endelige svaret, avviste Hans resonnementene våre og påpekte at den definisjonen passet naturvitenskapene, men ikke samfunnsvitenskapene, som for eksempel pedagogikk. Og slett ikke for åndsvitenskapene. (Han brukte ikke de ordene ettersom han snakket nynorsk eller dialekt). Hans argumenterte han overbevisende og denne samtalen gjorde varig inntrykk. Etter det har jeg levd i håpet om en gang å kunne gjøre noe tilsvarende, om enn i mer beskjeden målestokk. | |||
Etter hvert forsto jeg at det var definisjonen fra forberedende prøve som også Sandven holdt seg til, han helt slavisk. I mitt første semester med pedagogikk var det en diskusjonsaften over emnet ”Hva er pedagogikk?” med Johannes Sandven og Reidar Myhre som innledere. Og etterpå diskusjon der de to kollegene tiltalte hverandre med ”De Sandven” og ”De Myhre”. Min ærbødige påstand er at Sandven ikke skjønte bæra av hva Myhre snakket om. Senere fant Sandven anledning til å sparke Myhre som hjelpelærer. Myhre var avgjort den mest populære foreleser. Etter at han var sparket, holdt han forelesningene sine om kvelden som privatperson på Oslo lærerskole, godt besøkt av pedagogikkstudenter, men også andre. Han var ulønnet, men de frammøtte samlet inn ”kollekt”. Bl.a. denne hendelsen gjorde at respekten for universitetet og særlig pedstudiet, sank atskillige hakk. | |||
Apropos Skjervheim. Som sagt gjorde det varig inntrykk på meg at han som skolert i filosofi først hjalp meg å underbygge mine meninger for å etterpå avvise det hele. Han og jeg bodde senere samtidig på Sogn studentby. Der brygget vi øl etter samme oppskrift. Jeg husker den ikke så nøye, men jeg tror det var 1 liter maltekstrakt, 10 kg sukker og 1/2 kg gjær til en ballong på 25 - 30 liter. Eventuelt med et par appelsiner også. En gang kjente Hans seg så utmattet at han ønsket et ukeopphold hos Einar Lundby på Solborg. Hans lånte da 300 kr av meg for formålet. Det var Lundby som eide hytta Villbo som skjebnen gjorde at jeg senere kjøpte. Det var artig å oppdage at Hans hadde vært der og skrevet navnet i hytteboka. | Apropos Skjervheim. Som sagt gjorde det varig inntrykk på meg at han som skolert i filosofi først hjalp meg å underbygge mine meninger for å etterpå avvise det hele. Han og jeg bodde senere samtidig på Sogn studentby. Der brygget vi øl etter samme oppskrift. Jeg husker den ikke så nøye, men jeg tror det var 1 liter maltekstrakt, 10 kg sukker og 1/2 kg gjær til en ballong på 25 - 30 liter. Eventuelt med et par appelsiner også. En gang kjente Hans seg så utmattet at han ønsket et ukeopphold hos Einar Lundby på Solborg. Hans lånte da 300 kr av meg for formålet. Det var Lundby som eide hytta Villbo som skjebnen gjorde at jeg senere kjøpte. Det var artig å oppdage at Hans hadde vært der og skrevet navnet i hytteboka. | ||
| Linje 149: | Linje 179: | ||
Til Nesna dro jeg som lektor på lærerskolen. Målet mitt var jo å få jobb i lærerskolen. Da jeg ble ferdig i juni var tilsettingene i lærerskolene alt fullført, men det kom noen ekstrautlysninger. Det var ledige pedstillinger i Kristiansand og på Nesna og jeg søkte begge steder. Søknaden hadde vel akkurat ankommet da rektor Lothe ringte fra Nesna og fortalte at jeg var innstilt på førsteplass. Han lurte på om jeg tok imot? Jeg sa at jeg også hadde søkt Kristiansand og at jeg ville se innstillingen derfra før jeg bestemte meg. Dagen etter ringte byråsjef Seland fra departementet. Hun fortalte også at jeg var innstilt på førsteplass på Nesna. Jeg spurte om det var noen innstilling fra Kristiansand, men det var det ikke. Så fikk jeg en dags betenkningstid på å bestemme meg. Dagen lang gikk jeg og telte på knappene. Dagen etter ringte jeg Seland og sa ja til Nesna. Om lag en uke senere ble Kristiansand lyst ut på nytt. Jeg hadde vært eneste søker til begge stillingene. Og det var vanskeligst å skaffe lærer til Nesna. | Til Nesna dro jeg som lektor på lærerskolen. Målet mitt var jo å få jobb i lærerskolen. Da jeg ble ferdig i juni var tilsettingene i lærerskolene alt fullført, men det kom noen ekstrautlysninger. Det var ledige pedstillinger i Kristiansand og på Nesna og jeg søkte begge steder. Søknaden hadde vel akkurat ankommet da rektor Lothe ringte fra Nesna og fortalte at jeg var innstilt på førsteplass. Han lurte på om jeg tok imot? Jeg sa at jeg også hadde søkt Kristiansand og at jeg ville se innstillingen derfra før jeg bestemte meg. Dagen etter ringte byråsjef Seland fra departementet. Hun fortalte også at jeg var innstilt på førsteplass på Nesna. Jeg spurte om det var noen innstilling fra Kristiansand, men det var det ikke. Så fikk jeg en dags betenkningstid på å bestemme meg. Dagen lang gikk jeg og telte på knappene. Dagen etter ringte jeg Seland og sa ja til Nesna. Om lag en uke senere ble Kristiansand lyst ut på nytt. Jeg hadde vært eneste søker til begge stillingene. Og det var vanskeligst å skaffe lærer til Nesna. | ||
Til Nesna reiste jeg gjennom Sverige med scooter etter ha ekspedert nødvendig utstyr meg tog og buss til Nesna. Jeg kom inn i Sverige via Svullrya og fulgte veikartet nordover. Et sted i en bratt nedforbakke var det mye løsgrus. Der mistet jeg styringen og veltet. Og så var jeg visst borte en stund før jeg merket at scootere lå ved siden av meg og spant. Jeg slo av motoren og betraktet landskapet nedenfor. Jeg ante ikke hvor jeg var, men fikk etter hvert en anelse av at jeg var i Sverige. Så dukket navnet Bjurberget opp i hodet. Det hørtes svensk ut. Så kom jeg på at det var et sted som jeg kjente igjen fra kartet og som jeg hadde passert tidligere. Og så klarnet det hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle hen. Heldigvis var scooteren fullt brukbar. Da jeg holdt på å gjøre den klar kom det en svensk bil med et ektepar. Jeg fortalte dem hva som hadde hendt og da insisterte de på at jeg måtte undersøkes av lege. De bilte foran og jeg etter til vi kom til et sted med en slags sykestue. Der ble jeg undersøkt og funnet frisk. Jeg overnattet der før jeg dro videre over milelange flater til jeg omsider passerte Dorotha og Wilhelmina og kunne ta av over ned til Mo i Rana. Da var det bare vel syv mil til Nesna. Jeg ankom der tidlig på ettermiddagen og meldte meg for rektor Lothe i Rektorgården. Etter å ha blitt traktert og fått en orientering om skolen fulgte han meg med til Schulstadhuset – om det er slik det staves - ved innkjørselen til lærerskolen. Der var det ordnet med et værelse til meg som nabo til Fritz Aase som begynte samtidig som musikklærer på lærerskolen. Schulstadhuset ble leid av lektor Anton Jentoft på lærerskolen. Vi var fem lærere som begynte i 1959. Foruten oss to var det Øyvind Haugerud, Ketil Vea og Tore Strøm. | Til Nesna reiste jeg gjennom Sverige med scooter etter ha ekspedert nødvendig utstyr meg tog og buss til Nesna. Jeg kom inn i Sverige via Svullrya og fulgte veikartet nordover. Et sted i en bratt nedforbakke var det mye løsgrus. Der mistet jeg styringen og veltet. Og så var jeg visst borte en stund før jeg merket at scootere lå ved siden av meg og spant. Jeg slo av motoren og betraktet landskapet nedenfor. Jeg ante ikke hvor jeg var, men fikk etter hvert en anelse av at jeg var i Sverige. Så dukket navnet Bjurberget opp i hodet. Det hørtes svensk ut. Så kom jeg på at det var et sted som jeg kjente igjen fra kartet og som jeg hadde passert tidligere. Og så klarnet det hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle hen. Heldigvis var scooteren fullt brukbar. Da jeg holdt på å gjøre den klar kom det en svensk bil med et ektepar. Jeg fortalte dem hva som hadde hendt og da insisterte de på at jeg måtte undersøkes av lege. De bilte foran og jeg etter til vi kom til et sted med en slags sykestue. Der ble jeg undersøkt og funnet frisk. Jeg overnattet der før jeg dro videre over milelange flater til jeg omsider passerte Dorotha og Wilhelmina og kunne ta av over ned til Mo i Rana. Da var det bare vel syv mil til Nesna. Jeg ankom der tidlig på ettermiddagen og meldte meg for rektor Lothe i Rektorgården. Etter å ha blitt traktert og fått en orientering om skolen fulgte han meg med til Schulstadhuset – om det er slik det staves - ved innkjørselen til lærerskolen. Der var det ordnet med et værelse til meg som nabo til Fritz Aase som begynte samtidig som musikklærer på lærerskolen. Schulstadhuset ble leid av lektor Anton Jentoft på lærerskolen. Vi var fem lærere som begynte i 1959. Foruten oss to var det Øyvind Haugerud, Ketil Vea og Tore Strøm. For å fylle posten min måtte jeg utenom to klasser i pedagogikk – en studentklasser og en fireårig klasse – ha noe annen undervisning og et par timer i [[framhaldsskole]]n der lærerskoleelever hadde sin øvingsundervisning. | ||
For å fylle posten min måtte jeg utenom to klasser i pedagogikk – en studentklasser og en fireårig klasse – ha noe annen undervisning og et par timer i [[framhaldsskole]]n der lærerskoleelever hadde sin øvingsundervisning. | |||
På lærerskolen ble jeg særlig overstrømmende mottatt av lektor Arne Langset. Han hadde hjem bare et par hundre meter fra solen og han tilbød meg å leie hybel hos ham, hvilket jeg takket ja til. Der bodde jeg det første året. Som kollega fikk jeg Jostein Kvamsås fra Førde. Han hadde også pedagogikk og jeg kjente ham fra studietiden da han gikk under navnet Kalosjemannen ettersom han alltid gikk med kalosjer. Det var Maisen Meyer som gjerne diktet opp økenavn. Torstein Harbo kalte hun Paraplymannen. Kvamsås var dyktig og populær som lærer, dessuten meget original. Om kvelden pleide han å pønske ut noe som provoserte elevene til engasjerte diskusjoner. Og det lyktes han som regel med. Jeg satt på Nesna og ventet på at det skulle bli ledig pedstilling på Hamar. Det ble det i 1963. Jeg søkte, men det var Kvamsås som fikk stillingen. Så da ble det to nye år på Nesta før jeg i 1965 søkte Sagene og Elverum. I juleferien oppsøkte jeg byråsjef Randi Seland i Lærerutdanningskontoret. Jeg spurte om det var foretatt innstillinger. Det var det ikke. Jeg lurte på om det var mulig at det ble foretatt innstillinger i løpet av juleferien? «De mener lærerskolens juleferie?» spurte hun. Hun var kjent for å være skarp i munnen. Jeg måtte dra tilbake til Nesna uten å vite hvordan det gikk med søknaden min. | På lærerskolen ble jeg særlig overstrømmende mottatt av lektor Arne Langset. Han hadde hjem bare et par hundre meter fra solen og han tilbød meg å leie hybel hos ham, hvilket jeg takket ja til. Der bodde jeg det første året. Som kollega fikk jeg Jostein Kvamsås fra Førde. Han hadde også pedagogikk og jeg kjente ham fra studietiden da han gikk under navnet Kalosjemannen ettersom han alltid gikk med kalosjer. Det var Maisen Meyer som gjerne diktet opp økenavn. Torstein Harbo kalte hun Paraplymannen. Kvamsås var dyktig og populær som lærer, dessuten meget original. Om kvelden pleide han å pønske ut noe som provoserte elevene til engasjerte diskusjoner. Og det lyktes han som regel med. Jeg satt på Nesna og ventet på at det skulle bli ledig pedstilling på Hamar. Det ble det i 1963. Jeg søkte, men det var Kvamsås som fikk stillingen. Så da ble det to nye år på Nesta før jeg i 1965 søkte Sagene og Elverum. I juleferien oppsøkte jeg byråsjef Randi Seland i Lærerutdanningskontoret. Jeg spurte om det var foretatt innstillinger. Det var det ikke. Jeg lurte på om det var mulig at det ble foretatt innstillinger i løpet av juleferien? «De mener lærerskolens juleferie?» spurte hun. Hun var kjent for å være skarp i munnen. Jeg måtte dra tilbake til Nesna uten å vite hvordan det gikk med søknaden min. | ||
| Linje 186: | Linje 215: | ||
Landsmøtet 1970 var på Stord lærarskule. På selve landsmøtet ble jeg svært overraskende spurt om å stille som formannskandidat. Det var overraskende ettersom jeg ikke hadde hatt noen sentrale verv i laget, men vært med i et par utvalg. Den mest sannsynlige grunnen til at jeg kom i søkelyset som jeg selv kan tenke meg, var innlegget som Haukaas kommenterte. Det jeg husker best bortsett fra at jeg ble valgt, var et forslag fra Trygve Bull: «Landsmøtet henstiller til styret å arbeide for at lærerskolene – i liket med de nylig opprettede, regionale, postgymnasiale undervisningsinstitusjoner – gis status som høyskoler». Samme landsmøte vedtok at et nyopprettet Landsstyre skulle møtes årlig. Da jeg skulle innkalle Landsstyret samme høst var kassen så slunken at vi måtte kalle inn ekstrakontingent. | Landsmøtet 1970 var på Stord lærarskule. På selve landsmøtet ble jeg svært overraskende spurt om å stille som formannskandidat. Det var overraskende ettersom jeg ikke hadde hatt noen sentrale verv i laget, men vært med i et par utvalg. Den mest sannsynlige grunnen til at jeg kom i søkelyset som jeg selv kan tenke meg, var innlegget som Haukaas kommenterte. Det jeg husker best bortsett fra at jeg ble valgt, var et forslag fra Trygve Bull: «Landsmøtet henstiller til styret å arbeide for at lærerskolene – i liket med de nylig opprettede, regionale, postgymnasiale undervisningsinstitusjoner – gis status som høyskoler». Samme landsmøte vedtok at et nyopprettet Landsstyre skulle møtes årlig. Da jeg skulle innkalle Landsstyret samme høst var kassen så slunken at vi måtte kalle inn ekstrakontingent. | ||
På landsmøtet på Skjeberg folkehøgskole i 1973 ble jeg gjenvalgt. | På landsmøtet på Skjeberg folkehøgskole i 1973 ble jeg gjenvalgt. På landsmøtet på Nesna lærerskole 1975 ble min kollega på Sagene Lars Wormdahl valgt som formann. Jeg strevde en god del med å overtale ham til å stille til valg. Han hadde bare vært et par år vært lærer i lærerskolen og medlem av laget. | ||
På landsmøtet på Nesna lærerskole 1975 ble min kollega på Sagene Lars Wormdahl valgt som formann. Jeg strevde en god del med å overtale ham til å stille til valg. Han hadde bare vært et par år vært lærer i lærerskolen og medlem av laget. | |||
Så blir det noe om sykdom som det ellers ikke har vært mye av. Omtrent da jeg fylte 5 år hadde jeg skarlagensfeber og var isolert på Grønne rommet. Bare mor og legen hadde adgang. Der lærte mor meg å lese og skrive. Jeg satt ved en gul kiste med flatt lokk. Da jeg ble erklært frisk på ettervinteren og fikk gå ut, ble jeg veldig glad over å finne trehesten min i gangen oppe. Den manglet et forbein. Like glad var jeg ikke over Ulf og Aud. De holdt på å ake kjelke fra låven og ned til veien. Meg ville de ikke ha med. Ellers var det lite sykdom bortsett fra at jeg måtte gjennom de vanlige barnesykdommene. Også i mitt yrkesaktive liv har jeg vært lite syk. Høsten 1961 lå jeg fire dager på Elverum sykehus med høy feber. Jeg ble lagt inn på kvelden og da jeg våknet utpå natta, satt det en sykepleier ved siden av senga. Da tenkte jeg at jeg måtte være veldig syk. Det ble en strevsom natt der jeg fantaserte mye. Jeg bygde bilvei oppe fra Dovre og snorrett over fjellet ned til Sognefjorden. Der fant jeg en båt som jeg lånte og rodde over fjorden og begynte å klatre opp på fjellet på den andre siden. Men så husker jeg ikke mer. Sykdommen var en tropisk utgave sa de. Jeg hadde vært i Italia, bl.a. på Capri. Overlegen ville holde meg på sykehuset, men da en reservelege fortalte at han ikke kunne holde meg der uten min vilje, ba jeg om å bli skrevet ut. Som ganske fersk lærer på Nesna ville jeg ikke være borte mer enn nødvendig. Videre har jeg ikke vært borte fra jobben en eneste dag pga sykdom. | Så blir det noe om sykdom som det ellers ikke har vært mye av. Omtrent da jeg fylte 5 år hadde jeg skarlagensfeber og var isolert på Grønne rommet. Bare mor og legen hadde adgang. Der lærte mor meg å lese og skrive. Jeg satt ved en gul kiste med flatt lokk. Da jeg ble erklært frisk på ettervinteren og fikk gå ut, ble jeg veldig glad over å finne trehesten min i gangen oppe. Den manglet et forbein. Like glad var jeg ikke over Ulf og Aud. De holdt på å ake kjelke fra låven og ned til veien. Meg ville de ikke ha med. Ellers var det lite sykdom bortsett fra at jeg måtte gjennom de vanlige barnesykdommene. Også i mitt yrkesaktive liv har jeg vært lite syk. Høsten 1961 lå jeg fire dager på Elverum sykehus med høy feber. Jeg ble lagt inn på kvelden og da jeg våknet utpå natta, satt det en sykepleier ved siden av senga. Da tenkte jeg at jeg måtte være veldig syk. Det ble en strevsom natt der jeg fantaserte mye. Jeg bygde bilvei oppe fra Dovre og snorrett over fjellet ned til Sognefjorden. Der fant jeg en båt som jeg lånte og rodde over fjorden og begynte å klatre opp på fjellet på den andre siden. Men så husker jeg ikke mer. Sykdommen var en tropisk utgave sa de. Jeg hadde vært i Italia, bl.a. på Capri. Overlegen ville holde meg på sykehuset, men da en reservelege fortalte at han ikke kunne holde meg der uten min vilje, ba jeg om å bli skrevet ut. Som ganske fersk lærer på Nesna ville jeg ikke være borte mer enn nødvendig. Videre har jeg ikke vært borte fra jobben en eneste dag pga sykdom. | ||
[[Kategori:Personlige minner]] | [[Kategori:Personlige minner]] | ||