Kjeldearkiv:Sherrene Santhiapillai

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 26. apr. 2022 kl. 09:06 av Marianne Wiig (samtale | bidrag) (flere kat.)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sherrene Santhiapillai
Kjeldeinformasjon
Type: Personlig minne
Navn: Sherrene Santhiapillai
Født: 18. april 1959
Nedtegnet av: Abinaya Philip
Intervjua av: Abinaya Philip
Beskrivelse: Artikkelen er en del av prosjektet Et mangfold av historier - norsk-tamilenes historie.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Sherrene Santhiapillai (pikenavn Sandrasegaram) er norsk-tamilsk og kom til Norge i 1974. Her er hennes historie:

Mitt navn er Sherrene Santhiapillai, og jeg er født 18. april 1959 på Sri Lanka. Jeg er den eldste av 7 søsken, hvor vi er 6 jenter og 1 gutt. Min far arbeidet i bank og min mor var tidligere lærer, men ble med tiden husmor på grunn av flere barn i familien.

Min far var god venn av Antony Rajendram, den første tamileren som kom til Norge, og var venner fra den tiden de gikk på St. Patricks College. Under oppholdet til Rajendram på Sri Lanka i 1972, tok Rajendram initiativ, og spurte min far om han kunne ta hånd om et av barna. Siden jeg var eldst ble det bestemt at jeg skulle dra til Norge. Foreldrene mine sendte meg til Norge for at jeg skulle ha mulighetene mine åpne og leve et bedre liv enn livet på Sri Lanka.

Reisen til Norge i 1974 ble alt annet enn jeg hadde forventet. Først og fremst var det ikke direktefly fra Sri Lanka til Norge. På den tiden måtte man mellomlande i Russland. Russland var veldig strengt på den tiden, det var veldig skummelt og jeg oppholdt en hel natt alene i Russland. Jeg tenker ofte på at jeg aldri ville gjort det samme med mine barn i dag. Videre fra Russland tok jeg fly til Oslo, her ble jeg hentet av nevøen til Rajendram, og sendt videre med tog til Bergen. Da jeg kom frem til Bergen tok Anthony og Sigrun Rajendram meg imot med åpne armer. Jeg kom frem til Norge 28. juli 1974.

Jeg bodde hos familien Rajendram fra 1974 til 1978. Anthony Rajendram kalte meg kjærlig “magal” som betyr datter på tamilsk. Jeg kalte ham “Thadi mama” eller “Kutty uncle” og Sigrun for “aunty”. Familien Rajendram tok godt vare på meg og de behandlet meg som et av barna deres. Likevel var savnet til familien min, et tomrom de ikke kunne fylle. Jeg tenker at ingen hadde klart å ta vare på meg på samme måte som “Aunty” og “Kutty uncle”. Det var veldig mye nytt ved landet Norge, men både “Aunty” og “Kutty uncle” gav meg gode råd underveis. De ba meg utnytte mulighetene til å utvikle meg, ha et mål i livet og jobbe hardt for å oppnå målet.

Livet i Norge var veldig ulik livet i Sri Lanka, men med tiden lærte jeg å tilpasse meg. Det var veldig mye kulturforskjeller. Barna i familien ble tildelt arbeidsoppgaver, og jeg tok del i disse oppgavene på lik linje. I Sri Lanka var det moren min som gjorde alt husarbeid, og vi barna var opptatt med skolearbeid. På starten var det problematisk med mat, men dette var noe jeg også klarte å venne meg til. Jeg lærte å bake brød av “Aunty”, og baker ofte brød i dag. I ettertid ser jeg at vi ble lært opp til å være selvstendige og gjøre husarbeid. Dette var veldig fremmed fra den oppdragelsen jeg fikk på Sri Lanka.

Familien Rajendram var også svært opptatt av å delta på søndagsmesser. Vi var katolikker, og bodde tross alt vegg i vegg med St. Paul kirke. Boligen til familien var en del av søstrenes hjem i Nylandsveien 26. Boligen eksisterer i dag, og det er ofte jeg ser tilbake på boligen og minnes om tiden i Nylandsveien 26. “Kutty uncle” arbeidet som vaktmester og med sløydfag på St. Paul skole, som lå ved siden av kirken. Vi hadde et godt forhold til P. Beckers, sognepresten i menigheten, og P. Hepman. Det var vanlig at prestene var innom og spiste tradisjonell tamilsk mat sammen med oss.

Et minne jeg har av prestene og familien Rajendram er fra Seletun. Vi dro på leir hit, og drev med dugnadsarbeid. Dette er et av minnene hvor jeg husker at vi var samlet som en familie, og kjernefamilien fikk koblet av fra Nylandsveien 26. Jeg kan huske at dette var noe han nøt. Et sted hvor man fikk jobbe med andre ting enn vanlige gjøremål. Vi gjorde ting sammen som f.eks. plante trær. Jeg kan også huske at vi dro på leir en gang til Hagavik. Nå tenker jeg over det faktum at vi ikke dro på leir flere ganger. Dette ville vært en fin måte og samle kjernefamilien.

En ting jeg ikke klarte å tilvenne var konseptet åpent hus. Det var alltid folk på besøk hjemme hos familien Rajendram. En kunne komme og gå når en ville. I dag ville ingen latt huset stå åpent for enhver person. Spesielt ensomme kom for å fylle tomrommet hos “Kutty uncle”. Det var ikke kun familie, men også bekjente som benyttet muligheten til å snakke med ham. “Kutty uncle” ble sett på som en god lytter.

Den dag i dag tenker jeg mye på familien hans, og stiller ofte spørsmålet “Var jeg en byrde?”. Det må ha vært en belastning å ha så mange folk på besøk. Savnet de ikke å være en kjernefamilie. Det var ingen grense og stabilitet for barna. “Var det riktig?”. Likevel ser jeg at det var behov for å dele følelsene med en eldre, og hvem var bedre enn mannen som kom først til Norge. Det er ikke alle som har hjerte til å hjelpe andre, men “Kutty uncle” så på andres problemer som sine egne. Han tenkte mye på andres problemer, og lurte ofte på hvordan han kunne bidra. Han ble raskt emosjonelt knyttet til andres problemer. Jeg beundrer virkelig drivkraften til Sigrun aunty. “Hvordan taklet hun dette?, hun var jo tross alt norsk”. Det var virkelig hun som fikk huset til å gå, og var en klippe av støtte for “Kutty uncle”.

I løpet av den perioden jeg bodde hos “Kutty uncle” fullførte jeg skolegangen på St. Paul. Samme tid som jeg var elev ved St. Paul, hadde jeg sommerjobb ved skolen. Jeg bonet og vasket gulvet med mine klassekamerater. Jeg jobbet også som praktikant ved St. Paul barnehage. Jeg fant tidlig ut at jeg likte å arbeide med barn etter mine år som praktikant ved barnehage. Han var den som oppfordret og rådet meg til å studere for å bli førskolelærer.

“Kutty uncle” var den som oppfordret meg til å starte opp tamilschool på grunn av min bakgrunn som førskolelærer. Han sa ofte at “der man trenger hjelp, der må man hjelpe til” og “Hvordan får andre nytte av oss?”. Dette var motivasjonen for å starte opp tamilschool. Tamilschool ble startet opp i 1987 som et initiativ fra ham. Det var viktig for ham å videreføre den tamilske kulturen og språket til den neste generasjonen.

I den perioden jeg bodde hos Rajendram traff jeg min mann som også bodde i Bergen. Vi giftet oss i Sri Lanka, og deretter flyttet jeg fra familien Rajendram. Etter at jeg giftet meg fullførte jeg videregående skole på Bergen katedralskole, og deretter fullførte jeg lærerhøgskole i Bergen. Med både litt hjelp fra “Kutty uncle” og mitt personlige forhold til St. Paul skole førte videre til at jeg fikk fast stilling som førskolelærer ved St. Paul. Nå har jeg snart arbeidet ved St. Paul i ca. 40 år.

I dag sitter jeg igjen med mye takknemlighet, og ser tilbake på tiden med familien Rajendram som svært minnerik. Jeg klarte ikke å akseptere “Kutty uncle” og “Aunty” som mine egne foreldre. De hadde en annen bakgrunn enn meg, de var halvt norske og halvt tamilske, så det var ikke samme forhold. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine sendte meg til Norge og fosterforeldrene mine valgte å ta hånd om meg i Norge. Uten dem hadde jeg ikke levd livet jeg lever i dag.