Kjeldearkiv:Smølens Kobbervært og gruvedrift på Smøla: Forskjell mellom sideversjoner

Kjeldearkiv:Smølens Kobbervært og gruvedrift på Smøla (vis kilde)

Sideversjonen fra 28. feb. 2019 kl. 09:19

4 byte lagt til , 28. feb. 2019

ingen redigeringsforklaring

Pål Giørtz (PaulVIF)

Skribenter

95 606

redigeringer

@@ Linje 18: / Linje 18: @@
 Niels Josten (navneformene Justesen og Justsen nevnes også) var fra Østre Risør. Han var en driftig og foretaksom person og en betydelighet i norsk næringsliv først på 1700-tallet. Han var kjøpmann og skipsreder, samt medeier i flere bergverk og sagbruk rundt omkring i landet. Han drev også med betydelig trelasteksport.
-Siden trekol var mangelvare på Smøla fikk han snart ideen å smelte malmen med steinkol fra England. Josten hadde nemlig en bror, Christopher, som allerede på slutten av 1600-tallet hadde etablert seg i det engelske forretningslivet. Å bruke steinkol i smelteprosessen var noe helt nytt og skapte betydelig skepsis i smelteverkmiljøene. Men ved å bruke steinkol oppnådde man en mye sterkere varme slik at kobberet som ble smeltet, ble av bedre kvalitet. På gården Kyrhaug var det blitt oppført ei smeltehytte, og i tillegg ble etter hvert ei stor brygge, ei sjøbu og ei bergstue oppført. I tillegg til mottak av steinkol fra England ble nå malmen fraktet dit med småbåter, etter at den ved hjelp av hester med sleder eller vogner først var blitt transportert til Malmskaget like øst for gården Fredly, som ligger i enden av Sør Leirvikvågen (på folkemunne bare kalt Vågjen). Her var et ”boldwerk” (SNL: Bolverk, nedrammende pæler av tre, jern eller betong. Brukes langs bredden i havneanlegg, kanaler og elveløp for å hindre at grunnen innenfor glir ut.) bygget slik at båtene kunne legge til og ta om bord malmlasten.
+Siden trekol var mangelvare på Smøla fikk han snart ideen å smelte malmen med steinkol fra England. Josten hadde nemlig en bror, Christopher, som allerede på slutten av 1600-tallet hadde etablert seg i det engelske forretningslivet. Å bruke steinkol i smelteprosessen var noe helt nytt og skapte betydelig skepsis i smelteverkmiljøene. Men ved å bruke steinkol oppnådde man en mye sterkere varme slik at kobberet som ble smeltet, ble av bedre kvalitet. På gården Kyrhaug var det blitt oppført ei [[smeltehytte]], og i tillegg ble etter hvert ei stor brygge, ei sjøbu og ei bergstue oppført. I tillegg til mottak av steinkol fra England ble nå malmen fraktet dit med småbåter, etter at den ved hjelp av hester med sleder eller vogner først var blitt transportert til Malmskaget like øst for gården Fredly, som ligger i enden av Sør Leirvikvågen (på folkemunne bare kalt Vågjen). Her var et ”boldwerk” (SNL: Bolverk, nedrammende pæler av tre, jern eller betong. Brukes langs bredden i havneanlegg, kanaler og elveløp for å hindre at grunnen innenfor glir ut.) bygget slik at båtene kunne legge til og ta om bord malmlasten.
 Josten hadde til å begynne med Niels Mortensen Leuch, forpakter av eiendommen Kanestraum, som fullmektig eller direktør på stedet. Han var blitt ansatt 10. oktober 1718 og var den som sommeren 1719 reiste rundt om på tinga i Smøla, Halsa og Vik for å forhandle med bøndene om frakt av malm og levering av tømmer til byggearbeid, setteved og ved til røsting. Han hadde med seg futen, som alvorlig advarte allmuen mot å motsette seg krava fra verket.