Kjennemerke for motorkjøretøy: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Hokksund Portrett (oeb-200987).jpg|En Maxwell tilhørende Rudolf Hellstrøm ved Norsk Elektrisk Stålstøperi i Hokksund, med kjennemerke F 1181. Bokstaven F forteller at den var registert i [[Buskerud]]. Bildet er tatt mellom 1918 og 1923.|Ukjent / Eiker Arkiv}}

'''[[Kjennemerke for motorkjøretøy]]''' ble innført i Norge gjennom vedtak fra 1899 og først brukt i 1900. Den første bilen med kjennemerke, som rett og slett fikk registreringsnummer 1, var en tosylindra Daimler-lastebil tilhørende [[Schous bryggeri]] i [[Oslo|Kristiania]]. Ordninga for kjennemerker har gått gjennom en rekke endringer gjennom åra, først og fremst fordi man har trengt å lage nye ordninger når nummerserier er oppbrukt.  

 

Fram til 1913 var det [[amt]]ene og byene som hadde ansvaret for kjøretøyregistrering. Regulering skjedde i byene gjennom politivedtekter, og det var politimesteren som forvalta ordninga. I amtene var det [[amtmann]]en som hadde ansvaret. [[Kristians amt]] var først ute med et vedtak om å innføre kjennemerker den 22. mars 1899. I løpet av våre og sommeren var det sju andre amt som fatta slike vedtak, og disse ble godkjent gjennom [[kongelig resolusjon]] av 2. september 1899. Blant kjøpstedene var [[Oslo|Kristiania]] først ute, den 28. juni 1899, og deretter fulgte [[Trondheim]] 5. mai 1900. Begge disse vedtakene ble etter kort tid bekrefta gjennom kongelig resolusjon. Da de norske vedtakene kom var det bare fire andre land som hadde kjennemerker på motorkjøretøy: [[Frankrike]], [[Luxembourg]], [[Nederland]] og [[Belgia]].