Kjennemerke for motorkjøretøy: Forskjell mellom sideversjoner

 

Den 21. juni 1912 ble det vedtatt en ny ''lov om motorvogner''. Nå ble alt ansvar lagt hos politiet, og det ble oppretta et sentralt, landsomfattende registrer der understellsnummeret ble notert. Kjennemerkt hadde i utgangspunktet én bokstav, som fulgte amtet, etterfulgt av inntil tre sifre. Det skulle være skilt både foran og bak, og de skulle ha 7,5 cm høye svarte tegn på hvit bunn foran, og 12 cm høye svarte tegn på hvit bunn bak. Foran sto tegnene etter hverandre med bindestrek mellom bokstaven og sifrene, og bak sto amtsbokstaven over sifrene. Som tidligere lagde man selv skilt, men disse måtte godkjennes og ble så plombert fast på bilen. På motorsykler, som fra 1913 var registreringspliktige over hele landet, skulle det være et skilt montert på tvers foran med 6 cm høye tegn.

Mellom 1913 og 1940 ble ordninga endra flere ganger. Særlig etter [[første verdenskrig]] kom det rask vekst i antall biler, noe som førte til at flere distrikt måtte innføre femsifra numre. I 1920 kom en endring i skiltforskriften. Motorsykler skulle fra da av ha skilt på langs av skjermen foran, med tegn på begge sider, og kjennemerke bak. Foran skulle tegnene være 7 scm høye, og bak 6 cm. Sidevogner skulle ha skilt bak med samme regler som for biler.