Kjennemerke for motorkjøretøy: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Gjøvik 60-åra2.jpg|17. mai på Gjøvik en gang i 1960-åra. En [[Volkswagen]] «Boble» med kjennemerket E-28 485. E var Oppland fylkes bokstav.|John Dalby}}  

Den 21. juni 1912 ble det vedtatt en ny ''lov om motorvogner''. Nå ble alt ansvar lagt hos politiet, og det ble oppretta et sentralt, landsomfattende registrer der understellsnummeret ble notert. Kjennemerkt hadde i utgangspunktet én bokstav, som fulgte amtet, etterfulgt av inntil tre sifre. Det skulle være skilt både foran og bak, og de skulle ha 7,5 cm høye svarte tegn på hvit bunn foran, og 12 cm høye svarte tegn på hvit bunn bak. Foran sto tegnene etter hverandre med bindestrek mellom bokstaven og sifrene, og bak sto amtsbokstaven over sifrene. Som tidligere lagde man selv skilt, men disse måtte godkjennes og ble så plombert fast på bilen. På motorsykler, som fra 1913 var registreringspliktige over hele landet, skulle det være et skilt montert på tvers foran med 6 cm høye tegn.