Kommunikantprotokoll

En kommunikantprotokoll er en kirkelig protokoll over de som gikk til nattverd. Protokollen ble normalt ført i kirkeboka av klokkeren. Slike protokoller ble innført ved et reskript av 7. januar 1741. Omkring midten av 1800-tallet ble det vanlig å føre numeriske lister, slik at man ikke lenger finner navn på personene som gikk til nattverd.

I perioden hvor listene har navn, er det ført søndag for søndag. Nøyaktig hvordan de er ført kan variere, og dermed kan også informasjonsmengden variere noe. De kunne blir ført både i ministerialboka (selve kirkeboka) eller i klokkerboka (kopi av kirkeboka); mens andre deler av kirkeboka ble kopiert fra ministerialbok til klokkerbok er det ofte at kommunikantprotokollen bare finnes i én av dem.

Bruk som kilde

For slekts- og lokalhistorikere kan kommunikantprotokoller være til hjelp for å finne ut om en person fortsatt var i live på et gitt tidspunkt, og for å finne ut hvor en person bodde siden gårdsnavnet gjerne er oppgitt på landsbygda.

Kommunikantprotokollene kunne fange opp personer som ikke fikk utført andre kirkelige handlinger i et sokn. Det er særlig to grupper av personer der dette kan være til stor hjelp. Den første er personer som ikke ble gift og ikke fikk barn, og som derfor ellers bare finnes med dåp, konfirmasjon og dødsfall i kirkeboka. Kommunikantprotokollen kan da hjelpe oss å plassere dem på et bosted underveis i livet. Den andre er personer som flytter seg mye – omstreifere av forskjellige kategorier – som dukker opp i kommunikantprotokoller slik at vi kan følge deres reiser.

Det kan også nevnes at protokollene har vært viktige i forskning på folks fromhetsliv, fordi de gjør det mulig å se på nattverdsfrekvensen.

Kommunikantprotokoller er tilgjengeliggjort sammen med resten av kirkebøkene på Digitalarkivet. Noen få protokoller er også transkribert, og er dermed tilgjengelige både i Digitalarkivet og Historisk befolkningsregister.

Eksterne lenker

Litteratur og kilder