Konnerud

Konnerud er er et tettsted i Drammen kommune.[1] Konnerud ligger oppe i åsen sørvest for bysenteret i Drammen og har et areal på 11 kvadratkilometer. I nord er det det boligområder og i sør kuperte skogsområder.[2][3] Konnerud hadde en befolkning på 10 314 personer per 1. januar 2019.[4] Konnerud er blant annet kjent for sine rekreasjonsområder, bademuligheter og snørike vintre.

Konnerud kirke.
Foto: Rune A Karlsen (2008).

Skoler

Konnerud har 3 skoler og flere barnehager.

Kirker

Konnerud gamle kirke som den nå heter, stod klar til bruk i 1858. Fra før var det en kirke fra tidlig 1700-tallet på stedet, denne ble dessverre ikke så godt vedlikeholdt og ble derfor erstattet med dagens «gamle Konnerud kirke». Konneruds nye kirke i teglstein stod ferdig i 1996 og er en moderne kirke, som også rommer barnehage i underetasjen.

Butikker og idrettsanlegg

Konnerud har et eget shoppingsenter og et stort idrettsannlegg med skiarena, fotballbaner med og uten kunstgress beliggende i flott natur.

Historie

Inntil tidlig på 1700-tallet var Konnerud et jordbrukssamfunn med fem gårder, Eikholt, Gomperud, Konnerud, Eskerud, Grinderud  og Eikholt.Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 486[5] Eikholt var de største  av disse gårdene og lå sentralt i bygda. Dette må ha vært den gården som først ble ryddet og bosatt på Konnerud. Også navnet tyder på det. Gårdsnavn som slutter på –holt er som type eldre enn de som slutter på –rud.[6]

Konnerudbøndene eide ikke den jorda de dyrket. Lier prestebol eide to tredjedeler av Eikholt og gården Konnerud ble eid av utabygds folk. Ellers var alt gods krongods, kongens eiendom. Alt krongodset på Konnerud gikk over til grevskapet Griffenfeldt som  ble opprettet i 1673.[7] Navnet på grevskapet ble endret til Jarlsberg og i 1683 kjøpte baron Gustav Wilhelm von Wedel grevskapet[8] Ved makseskifte med greven ble C.H. Hausmann eier, men greven kjøpte eiendommene på Konnerud tilbake av Hausmanns arvinger i 1738,

Bergverksdrift og industri

Siden begynnelsen av 1600-tallet hadde bergverksdrift spilt en viktig rolle i norsk næringsliv [9] Konnerud er rikt på berg og allerede i 1646 hadde noen bønder brutt malm for å utvinne jern øst på Konnerudkollen.[10] I siste halvdel av 1720-tallet ble  det smeltet malm for å se om den inneholdt edlere metaller enn jern.  Resultatet  var positivt, og det ble søkt om kongelig privilegium på å drive verket. Privilegium ble innvilget og verket ble etablert. Det ble tatt ut sølv, kobber og bly fra Konnerudkollen.[11]         

Konnerudverket 1731-1770

Verket ble grunnlagt som et partisipantskap. Kaptein Johan Friderich Cicignon hadde den største andelen, 18 parter, og han fikk ansvaret for oppbyggingen av verket. Grev Anton Wedel Jarlsberg hadde  16 parter og har trolig hatt store forventninger til verket.[12] Det viste seg raskt at driften ikke innfridde forventningene og i boka KonnerudVerket (20022) står: «Verket  var i drift i 34 år. Det er mye som tyder på driften var ulønnsom det meste av tiden».[13] I1736 ble det invitert til et nytt partisipantskap. Bare 72 av 1000 parter ble borttegnet, og greven måtte selv svare for 928 parter og var i praksis blitt eier av verket. [14] Greven var selv personlig engasjert i driften og stod for oppbygging av et driftsanlegg på Konnerd. Han lot bl.a. oppføre en stor hovedbyning, Wedelsggaard eller bare Gaarden.[15]  Det viste seg raskt at driften ikke innfridde forventningene og i boka KonnerudVerket (20022) står: «Verket  var i drift i 34 år. Det er mye som tyder på driften var ulønnsom det meste av tiden».[16]

Den daværende greve, grev Griedrich Christian Otto Wedel Jarlsberg, overtok verket rett etter nedleggelsen. Verket ble solgt på auksjon i 1778 for en sum som bare dekket en liten del av alle de utgifter grevene hadde hatt med Konnerud-verket. Greven eide så å si all jord på Konnerud da verket ble nedlagt, og gårdene var stykket opp til  små bruk for arbeiderne ved verket. Ved auksjonen kjøpte de fleste av oppsitterne den gården de brukte og ble selveiere. I tillegg til de fire gamle Konnerud-gårdene, Eikholt, Gomperud, Eskerud og Grinderud var en del av Svarterud i Skoger lagt til Konnerud i verkstiden.

1778-1913
Småindustri

I tiden etter den store auksjonen ble det drevet ulike former for idustri på Konnerud som mølle, teglverk og spikerverk. Det meste av dette ble nedlagt rundt 1790. Gårdsbrukene var som nevnt små, og uten inntekter fra bergcerk eller industri, ble den økonomiske situasjonen for innbyggerne på Konnerud ble svært vanskelig.

Ny gruvedrift

I siste halvdel av 1800-tallet og tidlig på 1900-talet var det igjen tidvis bergversksdrift på Konnerud. Det siste firmaet som drev gruvedrift på Konnerud, var et aksjeselskap «Mines de Jarlsberg». Også i denne perioden gikk driften med tap. Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg(2002): KonnerudVerket. Bergverket i Drammen, s. 168. Verket ble nedlagt i 1913.

Jordbruk og handverk

I tillegg til de fire gamle Konnerud-gårdene og en del av Svarterud i Skoger,  ble Stubberud overført fra Nedre eiker til Konnerud i 1843.[17]  

Selv om de fleste var blitt selveiere etter den store auksjonen i 1778, var brukene små at de fleste måtte finne seg annet arbeid i tillegg itl gardsbruket, både so åndverkere og arbeidere. Det var mange murere. tømmermenn, snekkere og smeder som hadde et lite bruk på Konnerud og annet arbeid i Drammen. Dagene kunne nok li lange når de både skulle skjøtte arbeid i byen og drive et bruk på Konnerud. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 487, Drammen

Rekreasjon for byfolk

På slutten av 1800-tallet begynte en del folk fra Drammen å bygge fritidshus på Konnerud, både ganske små hytter og større villaanlegg, Rundt 1905 var det ennå  i underkant av 20 slike hus. På Eskerud var det også i sin tid hotelldrift, hotellet stod klart til drift i 1898. Til å begynne med kaltes hotellet for Konnerudkollen Sanatorium, seinere fikk det navnet Konnerudkollen Turisthotell. Det fantes også andre utfluktssteder på Konnerud. I 1891 åpnet pølsemaker Thielemann et pensjonat ved Stordammen som seiner fikk navnet Fredli pensjonat. Lønnerud gård var også et kjent utfluktssted for turister. [18]


Det er i overkant av 10.000 beboere på Konnerud, som har vokst seg opp fra et hovedsakelig jordbrukssamfunn. Utbyggingen og tilflyttingen startet tidlig på 80-tallet, men det er nå begrenset til 25 nye boliger i året på grunn av Konnerudnedfarten til Drammen. Denne og skolene har ikke kapasitet til rask utbygging og man venter fremdeles på en ny nedfart til sentrum, noe som har vært planlagt i mange år.

Galleri

  1. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/mer-enn-8-av-10-bor-i-tettsteder
  2. https://snl.no/Konnerud Toril F. Bergsjø og Erik Plate (1996): Miljøkonsekvensvurderinger og fysisk planlegging på kommunenivå, s. 37. Miljøverndpartementet.
  3. Toril F. Bergsjø og Erik Plate (1996): Miljøkonsekvensvurderinger og fysisk planlegging på kommunenivå, s. 37. Miljøverndpartementet.
  4. https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett
  5. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 486. Drammen
  6. https://www.sprakradet.no/Sprakarbeid/Stedsnavn/Lar-meir-om-namn/Artiklar/Stedsnavn/
  7. Skogerboken, s. 516
  8. Roar Tank (1930): Jarlsberg hovedgaard og dens besiddere gjennem tiderne, 65-67. Oslo: Gyldendal
  9. https://snl.no/Bergverksdrift_i_Norge
  10. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 532. Drammen
  11. Anton B. Rustand (1931): Skogerboken, 553-555.
  12. Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg(2002): KonnerudVerket. Bergverket i Drammen, 31-35
  13. Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg(2002): KonnerudVerket. Bergverket i Drammen, s. 45
  14. Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg(2002): KonnerudVerket. Bergverket i Drammen, s. 37
  15. Roar Tank (1930): Jarlsberg hovedgaard og dens besiddere gjennom tiderne, s. 145. Oslo: Gyldendal
  16. Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg(2002): KonnerudVerket. Bergverket i Drammen, s. 45
  17. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken, s. 546. Drammen
  18. Anton B. Rustad (1931): Skogerboken. Drammen