323 355
redigeringer
m
→NS-medlemskap og krigsårene
| Linje 20: | Linje 20: | ||
==NS-medlemskap og krigsårene== | ==NS-medlemskap og krigsårene== | ||
I [[1933]] meldte han seg inn i NS. Samme år ble han forfremmet til oberst og sjef for [[IR 15]] i [[Hålogaland]]. Han ledet dette regimentet ved krigsutbruddet. Deler av den norske styrkene i Narvik, omkring 200 mann under major [[Sigurd Omdahl]], flyktet fra byen, og IR 15 var under [[slaget om Narvik]] med i en førti dager lang norsk offensiv. Styrkene som var under Sundlos kontroll i Narvik overga seg kort tid etter angrepet. Dette førte til at Sundlo av general [[Carl | I [[1933]] meldte han seg inn i NS. Samme år ble han forfremmet til oberst og sjef for [[IR 15]] i [[Hålogaland]]. Han ledet dette regimentet ved krigsutbruddet. Deler av den norske styrkene i Narvik, omkring 200 mann under major [[Sigurd Omdahl]], flyktet fra byen, og IR 15 var under [[slaget om Narvik]] med i en førti dager lang norsk offensiv. Styrkene som var under Sundlos kontroll i Narvik overga seg kort tid etter angrepet. Dette førte til at Sundlo av general [[Carl Gustav Fleischer]], som ledet de norske styrkene ved Narvik, ble stemplet som forræder. Han ble etter krigen frifunnet i forbindelse med overgivelsen, etter at medoffiserer fortalte retten at dette var hans eneste reelle valg. Allikevel heftet dette ved ham resten av livet. | ||
Sundlos overgivelse til [[Eduard Dietl]] skjedde rundt kl syv om morgenen den 9. april. På det tidspunktet var situasjonen ytterst uklar. Ingen klar ordre om mobilisering hadde kommet. I [[Drøbaksundet]] hadde [[«Blücher»]] nylig blitt senket, men det var det få utenfor Drøbak som visste om. Det Sundlo visste var at [[«Eidsvold»]] og [[«Norge» (panserskip)|«Norge»]] hadde blitt senket med betydelig tap av norske liv, og at den erfarne Dietl sto i byen med en stor avdeling østerrikske bergjegere. Det var en rekke andre steder man ikke tok opp kampen om morgenen 9. april, og selv generalstaben var i villrede. Spørsmålet blir derfor om Sundlos handling ville blitt sett i samme lys om han ikke hadde vært NS-medlem – vitnemålet fra medoffiserene etter krigen tyder på at hans politiske holdning ikke gjorde noe fra eller til, han måtte uansett overgitt seg. Det var dette [[Høyesterett]] kom fram til under ankesaken mot ham. Det kan også ha spilt inn at mange hadde forutinntatte holdninger til Sundlo. [[Bjørn Bjørnsen]] forteller i ''Det utrolige døgnet'' at verkstedeier Roald Wiker Johansen så på da Sundlo traff Dielt og den tyske konsulen, og at han ble rasende. Det han ble så sint over var at Sundlo gjorde honnør<ref>Bjørnsen 1977 (1990), s. 119f.</ref>. Ser man nøkternt på dette er det å gjøre honnør helt normalt når to offiserer i uniform møtes, også når de står på hver sin side i krig. Det hadde vært en helt annen sak dersom Sundlo hadde gjort nazihilsen, men han ønsket ikke tyskerne velkommen på en slik måte. | Sundlos overgivelse til [[Eduard Dietl]] skjedde rundt kl syv om morgenen den 9. april. På det tidspunktet var situasjonen ytterst uklar. Ingen klar ordre om mobilisering hadde kommet. I [[Drøbaksundet]] hadde [[«Blücher»]] nylig blitt senket, men det var det få utenfor Drøbak som visste om. Det Sundlo visste var at [[«Eidsvold»]] og [[«Norge» (panserskip)|«Norge»]] hadde blitt senket med betydelig tap av norske liv, og at den erfarne Dietl sto i byen med en stor avdeling østerrikske bergjegere. Det var en rekke andre steder man ikke tok opp kampen om morgenen 9. april, og selv generalstaben var i villrede. Spørsmålet blir derfor om Sundlos handling ville blitt sett i samme lys om han ikke hadde vært NS-medlem – vitnemålet fra medoffiserene etter krigen tyder på at hans politiske holdning ikke gjorde noe fra eller til, han måtte uansett overgitt seg. Det var dette [[Høyesterett]] kom fram til under ankesaken mot ham. Det kan også ha spilt inn at mange hadde forutinntatte holdninger til Sundlo. [[Bjørn Bjørnsen]] forteller i ''Det utrolige døgnet'' at verkstedeier Roald Wiker Johansen så på da Sundlo traff Dielt og den tyske konsulen, og at han ble rasende. Det han ble så sint over var at Sundlo gjorde honnør<ref>Bjørnsen 1977 (1990), s. 119f.</ref>. Ser man nøkternt på dette er det å gjøre honnør helt normalt når to offiserer i uniform møtes, også når de står på hver sin side i krig. Det hadde vært en helt annen sak dersom Sundlo hadde gjort nazihilsen, men han ønsket ikke tyskerne velkommen på en slik måte. | ||