Konrad Sundlo

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Utsnitt av oppslag om dommen mot Sundlo i Agderposten 6. oktober 1948.

Konrad Bertram Holm Sundlo (født 1881 i Kristiansand, død 25. mai 1965 på Nesøya i Asker) var pressemann og oberst i Hæren og hadde flere stillinger utnevnt av Nasjonal Samling under andre verdenskrig. For disse forhold ble han i 1948 dømt til livsvarig straffarbeid. Han var kommandant i Narvik den 9. april 1940 da tyske okkupasjonsstyrker inntok byen. Etter at de norske panserskipene «Eidsvold» og «Norge» ble senket av tyskerne på Narvik hamn, overga Sundlo byen uten kamp. Dette ble satt i sammenheng med hans NS-medlemskap, og han ble stemplet som forræder. I rettssaken mot han ble han frikjent på dette punktet, men på grunn av de andre alvorlige forbrytelsene han ble dømt for, ble stempelet som forræder 9. april sittende ved ham.


Før NS-medlemskapet

Sundlo tok artium ved Oslo katedralskole i 1899. Han begynte på Krigsskolen samme år, og ble uteksaminert derfra i 1902. Etter et år som premierløytnant i Innherad Linjebataljon i Steinkjer begynte han i 1903 på Den Militære Høyskole, hvor han studerte til 1905. Han ble så adjutant ved Sunnmøre Landvernsbataljon.

I 1907 foretok han en reise til Russland, og året etter var han tilbake i Steinkjer, nå som kvartermester ved Innherreds Landvernsbataljon. Samtidig fungerte han som vikar for sin far i jobben som kasserer ved Gaustad asyl. Faren gikk bort i 1908.

Sundlo ble i 1911 kaptein, og han ble da utnevnt til kompanisjef for 8. kompani ved Fosen bataljon, IR 13 i Steinkjer. Samtidig ble han utnevnt til assistent ved krigskommissærkontoret i Trondheim.

I 1912 begynte han å jobbe i avisa Nidaros i Trondheim. Ettermiddagsposten han hadde der var hans første avisjobb. Året etter reiste han så til Frankrike, og prøvde der å komme inn i Fremmedlegionen. Ettersom avgjørelsen om opptak der stadig ble utsatt reiste han i 1914 hjem, og ble innsatt som sjef for underoffiserskolen i Trondheim.

I 1916 sluttet han ved skolen, og fortsatte i sin jobb i Nidaros. Han ble så ansatt i A/S Elektrokemisk i Oslo for å utføre oppdrag i Transkaukasus. Han reiste dit på nyåret 1919, og kom hjem nyttårsaften samme år. Også neste år reiste han til Kaukasus, og var der fra forsommeren til høsten 1920. Han fulgte så opp med et besøk i Petrograd på oppdrag for Fridtjof Nansen i 1921.

Etter arbeidet i øst gikk han tilbake til avisverdenen. Han ble i 1924 sjefredaktør i Drammens Tidende. I 1937 ble han redaktør for Møre Dagblad i Kristiansund.

Etter tre år i Kristiansund gikk Sundlo tilbake til sin militære karriere. I 1930 ble han major ved IR 16 i Tromsø.

NS-medlemskap og krigsårene

I 1933 meldte han seg inn i NS. Samme år ble han forfremmet til oberst og sjef for IR 15 i Hålogaland. Da tyskerne invaderte Narvik 9. april 1940 oppga Sundlo byen uten kamp, angivelig fordi han mente motstand var nytteløst. Men på grunn av sin tyskvennlige holdning, var det grunn til å mistenke han for «uaktsom forsømmelse av tjenesteplikter». Dette førte til at Sundlo av sin overordnede, generalmajor Carl Gustav Fleischer, ble stemplet som forræder.

Han ble i 1938 fylkesfører i NS' fylkesorganisasjon i Nordland, og hadde dette vervet ved krigsutbruddet.

Sundlos overgivelse til Eduard Dietl skjedde rundt kl 07.00 om morgenen den 9. april. På det tidspunktet var situasjonen ytterst uklar. Ingen klar ordre om mobilisering hadde kommet. I Drøbaksundet hadde «Blücher» nylig blitt senket, men det var det få utenfor Drøbak som visste om. Det Sundlo selv hadde opplevd var at panserskipene «Eidsvold» og «Norge» hadde blitt senket med betydelig tap av norske liv, og at den erfarne Dietl sto i byen med en avdeling østerrikske bergjegere. På Narvik havn hadde tyskerne dessuten er stor marineflåte. Det var en rekke andre steder man ikke tok opp kampen om morgenen 9. april, og selv generalstaben var i villrede. Spørsmålet blir derfor om Sundlos handling ville blitt sett i samme lys om han ikke hadde vært NS-medlem – vitnemålet fra medoffiserene etter krigen tyder på at hans politiske holdning ikke gjorde noe fra eller til, han måtte uansett overgitt seg. Det var dette Høyesterett kom fram til under ankesaken mot ham. Det kan også ha spilt inn at mange hadde forutinntatte holdninger til Sundlo. Bjørn Bjørnsen forteller i Det utrolige døgnet at verkstedeier Roald Wiker Johansen så på da Sundlo traff Dielt og den tyske konsulen, og at han ble rasende. Det han ble så sint over var at Sundlo gjorde honnør[1]. Ser man nøkternt på dette, er det å gjøre honnør helt normalt når to offiserer i uniform møtes, også når de står på hver sin side i krig. Det hadde vært en helt annen sak dersom Sundlo hadde gjort nazihilsen, men han ønsket ikke tyskerne velkommen på en slik måte.

Bjørnsens bok fra 1977 er en av de mest leste om dette skjebnedøgnet, og har påvirket manges syn. Sundlo blir der gjennomgående fremstilt som usympatisk. Bjørnsen har også presentert situasjonen slik andre steder, som i Aftenposten 9. april 1990, der han skrev: «I Narvik overga NS-obersten Konrad Sundlo byen til en håndfull soldater som var sterkt medtatt efter 1900 kilometers strabasiøs sjøreise.»[2]. Mange av de tyske soldatene var utvilsom sjøsyke. Men det dreide seg også om rundt 1600 bergjegere, hvorav en betydelig andel må antas å ha kunnet riste av seg sjøsyken ganske raskt når de kom på fast grunn. Det var også et betydelig antall soldater fra Kriegsmarine tilstede, og de hadde kort tid i forveien senket den norske marines stolthet, de to panserskipene ved havna, og dermed vist at de i høyeste grad var slagkraftige.

Situasjonen Sundlo sto ovenfor var en ganske annen enn en håndfull sjøsyke menn, og hans vurderinger stiller seg da i et annet lys. Ser man på en senere bok om det tyske angrepet, Michael Tamelander og Niklas Zetterlings 9. april – Nazi-Tysklands invasjon av Norge fra 2001, er det en langt mer nøktern fremstilling man får. Der heter det at Dietel hadde 400 bergjegere til disposisjon og at Sundlo var «mistenkt for å ha protyske følelser», at han aksepterte en halvtimes våpenhvile og at tyskerne under denne våpenhvilen konsoliderte sine stillinger i byen. Da halvtimen hadde gått «innså Sundlo at det ikke ville lønne seg å forsøke å ta byen tilbake». Det forklares videre at det var et stort antall sivile på gatene, og at Sundlo vurderte faren for sivile tap som stor dersom man gikk til kamp.[3].

Krigsårene - stillinger og verv

  • 1938 til høsten 1940 - fylkesfører i Nordland.
  • Høsten 1940 til 12. januar 1942 - sjef for Hirden.
  • 1940-1941 - sjef for «Ordenspolitiets skoleavdeling». Søkte eleve utdannet etter tysk mønster og med vesentlig vekt på politisk utdannelse innen NS.
  • Sommeren 1941 – leirkommandant for Den norske legion og deretter en tid legionens distriktssjef for Østlandet. Gikk sterkt inn for verving av legionærer og arbeidet for at utdannelsen skulle skje i Tyskland, i tyske uniformer, under tysk veiledning og med tyske våpen. Agiterte for at tidligere nosk befal skulle slutte opp om legionen og var med på det første opprop fra en del norske offiserer sommeren 1941 om tilslutning til legionen.
  • 1941-1942 - «rikstaler» for partiet.
  • Fra mars 1942 til begynnelsen av 1943 - «kretsfører» for NS i Oslo.
  • Fra januar 1942 til september 1943 - «sosialsjef» i Asker.
  • Fra 18. september 1943 til 30. juni 1944 - «fylkesmann» i Sogn og Oslo og Akershus fylker, hvor han arbeidet for nazifisering av den kommunale og fylkeskommunale forvaltning.
  • Fra 1. juli 1944 til krigens slutt - «fylkesmann» i Sogn og Fjordane fylke, hvor han på samme måte arbeidet for nazifisering og for fremme av NS-tiltak og støtte til Tysklands kamp. I denne stillingen erstattet han Vidar Atne som hadde sete på Leikanger.

Rettsoppgjøret

Ved rettsoppgjøret ble Sundlo i Høyesterett fradømt stillingen som oberst og dømt til livsvarig tvangsarbeid. Grunnlaget for tiltalen var:

  • Tiltalte opprettholdt fra 9. april 1940 til krigens slutt medlemskap i NS.
  • Tiltalte innehadde i okkupasjonstiden mange tillitsverv i partiet og stillinger, som var partibetont, eller oppnådd gjennom partiet eller dets ledere.
  • Tiltalte drev gjennom hele okkupasjonstiden en utstrakt og intens propaganda i skrift og tale for det nasjonalsosialistiske Tyskland og for Quisling og for NS.
  • Tiltalte gikk under okkupasjonen aktivt inn for at den norske ungdommen skulle tvangsmobiliseres til væpnet innsats på tysk side.
  • Tiltalte har gjort seg skyldig i angiveri og oppfordring til angiveri.
  • I juli 1944 innkalte han under trussel om straff Håkon Sæthe med flere til legeundersøkelse for tjeneste i «Førergarden».
  • Tiltalte har gjennom hele okkupasjonstiden fraternisert med fienden i skrift, tale og selskapelig omgang på en sådan måte at det var egnet til å svekke norsk motstand og stridsevne.

Etter å ha blitt dømt i lagmannsretten, ble han i Høyesterett frikjent for «uaktsom forsømmelse av tjenesteplikter» i forbindelse med sine handlinger 9. april. Bakgrunnen for denne tiltalen var at Vidkun Quisling høsten 1939 hadde vist Adolf Hitler et brev der Sundlo skal ha skrevet at et tysk angrep på Narvik ville bli møtt fredelig. Brevet skal senere ha dukket opp i planleggingen av angrepet på Norge. Det var ikke mulig å bevise at han virkelig hadde skrevet et slikt brev, og Sundlo selv nektet for det. Videre vitnet offiserskolleger om at han ikke hadde hatt andre muligheter enn å overgi seg. Det han oftest huskes for, overgivelsen i Narvik, var et av de minst alvorlige punktene i tiltalen.

I lagmannsretten stemte fire av sju dommerne for dødsstraff. I Høyesterrett var det tre av ni dommere som stemte for dødsstraff.


I 1952 ble Sundlo benådet.

Referanser

  1. ↑ Bjørnsen 1977 (1990), s. 119f.
  2. ↑ Bjørn Bjørnsen, «Fra time til time», Aftenposten 9. april 1990, hentet 12. februar 2009
  3. ↑ Tamelander/Zetterling 2001, s. 83

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Konrad_Sundlo&oldid=2522411»