Kooperasjonen i Sør-Varanger

Denne artikkelen om Kooperasjonen i Sør-Varanger er skrevet av Nils-Edvard Olsen og er tidligere offentliggjort i Varanger Årbok 2010. Nils-Edvard Olsen bygger på nedtegnelser som er gjort av en av høvdingene i samvirkehistorien i Finnmark, Nils Seim.

Nils Seim ble født i 1920 i Tana. Han startet som betjent i Øvre Tana Samvirkelag i 1942, etter handelsskole i Trondheim begynte han som bestyrer i Skallelv i 1945, året etter tiltrådte han som bestyrer i Hasvik Samvirkelag. I desember 1947 fikk han tilbud om stilling som distriktsrevisor for Finnmark – dvs jobben var i NKL med kontorsted i Tromsø – i praksis rundt i samvirkelagene i Finnmark. Denne stillingen hadde Seim til han begynte som bestyrer i Elvebakken Samvirkelag i 1970. Den stillingen hadde han til han gikk av med pensjon i 1987. Hans nedtegnelser bygger på følgende kilder: Samvirkelagenes styreprotokoller, NKLs historie, N A Ytreberg: Handelssteder i Finnmark samt lokalaviser i Finnmark. Coop Finnmark har i dag opphavsrettet til materialet. Nils Seim døde i 2006.

Bjørnevatn Samvirkelag

Den 17. august i 1902 ble et rikt malmfunn i Bjørnevatn skjerpet og anmeldt. Den 28. s.m. ble dette bekjentgjort blant allmuen på kirkebakken i Kirkenes. AS Sydvaranger ble stiftet og da med en vesentlig tysk kapital.

Da startet et klondyke i Bjørnvatn og Kirkenes med stor tilstrømning av folk fra hele Nord-Norge. Folk bodde i telt og tilfeldige innsmett, og matforsyningen sviktet på mange områder. Spesielt var det prekært i Bjørnevatn.

Gruveselskapet oppførte et butikkbygg i Bjørnevatn og overlot til dette til kjøpmann Holmbo. Han fikk av selskapet eneretten til å drive handel i Bjørnevatn, men mangel på konkurranse førte dessverre til at vareprisene ble høye. Langt over det som var vanlig i landet for øvrig. Dette førte til forbitrelse blant arbeiderne og var gjenstand for store diskusjoner på arbeidsplassene. Dette varte i noen år, og misnøyen blant forbrukerne vokste.

Fagforeningene var nå kommet i gang, og på foreningsmøtene ble ideen om å stifte et kooperativt innkjøpslag luftet, men å få dette realisert var ikke like enkelt. For det første hadde en Sydvarangers monopolstilling å kjempe i mot samt at det måtte skaffes til veie hus og driftskapital. Penger var ikke noe arbeidsfolket hadde flust med den gangen.

I september 1911 ble det innkalt til stiftelsesmøte. Det møtte 39 personer, og en besluttet å stifte Bjørnevatn kooperative innkjøpslag. Samtlige fremmøte tegnet seg som medlemmer og det ble innbetalt kr 500.00 i andelskapital. Med denne beslutningen hadde den kooperative ideen slått rot i Finnmark – en ide som senere har vokst til å ta hånd om en meget betydelig del av vareomsetningen i Finnmark.

Det første styret besto av Thomas Strømsnes, formann, Kristian Karlsen, Henrik Sandnes og Reidulf G Adolfsen. Samtlige trauste karer som hadde folkets tillit og viste evner til å bære den kooperative ideen fram til praktisk handling. Hovedutfordringen var den motstand som de møtte i Sydvaranger. Dette ble klart oppfattet som et opprør mot den bestående vareformidlingen.

En viktig utfordring var å bli tatt opp som medlem av fellesorganisasjonen NKL. De stilte strenge krav til bla økonomien. Innkjøpslagets første lokaler var i ”Nafstads kjelleren”. Dette var i kjelleren under brakke 2. Dette var trang og kummerlig og ble tidlig sprengt.

Sydvaranger endret snart holdning da prisnivået gikk ned etter at laget kom i gang, og innkjøpslaget fikk overdratt en spisebrakke som sto oppe i fjellet. Den ble plassert i sentrum etter dugnad fra medlemmene og ble bekostet av Sydvaranger. Bygget fikk av uviss grunn navnet ”Lappkåken” og ble stående lenge etter at Innkjøpslaget hadde flyttet ut.

Privatkjøpmann Holmbo fikk føle nedgangen i omsetning, og i 1912 tilbød han Innkjøpslaget å overta lokalene sine for kr 20.000,-. Det var mange penger – noe Innkjøpslaget ikke hadde. Nå trådte AS Sydvaranger til og garanterte for lånet og den 12. april 1912 ble forretningen overtatt. Bestyrer ble H F Hansen, som til da hadde vært 1. betjent os kjøpmann Holmbo.

Styret overvåket driften med argusøyne i starten. De bestemte vareinnkjøpene og prisene. Til tider bodde de i butikklokalene for å overvåke betjeningen. Dette føltes ubehagelige for kunder og ansatte.

Spesielt var det en utfordring med vareleveranser fra NKL og fristelsen om å ta varer fra private grossister. Styret viste fasthet og troskap mot de kooperative ideer. Allerede i 1913 bestemte NKLs formann, adv Ole Dæhli seg for å delta på lagets årsmøte. Tenk, den gangen var en reise fra Oslo til Kirkenes nesten å betrakte som en jordomseiling.

Under 1. verdenskrig ble det et anspent forhold mellom Fagforeningen, av 44 og Sydvaranger. Dette gjaldt krav om høyere lønn. Direktør Wiull kom på ideen om å subsidiere varene i samvirkelaget i stedet for lønnsøkning. Potetprisen skulle settes ned fra 17 til 10 øre pr kg mot kr 250,- i kompensasjon til innkjøpslaget. Videre oppsto det en konflikt mellom kjørekaren, E Skaalbones og Samvirkelaget. Samvirkelaget hadde eget hestehold for varetransport mellom Bjørnevatn og Kirkenes. Samtidig var Skaalbones formann i foreningen avd 44.

Dette brukte han kynisk mot Samvirkelaget, og han oppfordret de fagorganiserte til å boikotte samvirkelaget. Dette nådde ikke frem og striden roet seg ned etter hvert. Denne historien var ikke nevnt i lagets beretninger, men fremkommer i Bladet Finnmarken den 30. april 1916 og senere polimikk.

I disse krigsårene ble det vareknapphet, men allikevel steg lagets medlemstall fra 39 til 438 i 1917. Lagets kapital var bygd seg opp til kr 33.735,- i fond og kr 36.173,- var tilbakebetalt til medlemmene i kjøpeutbytte.

Videre opplevde laget i 1917 å bli oppsøkt av kommunekassereren i Sør-Varanger. Det viste seg at medlemmer sto til rest med kommuneskatt, og kommunekassereren dukket opp for å foreta utpanting i medlemmenes låneinnskudd. Styret protesterte, og kommunen måtte frafalle påkravet i sin helhet.

Handelsstanden i Kirkenes merker nå konkurransen fra kooperasjonen. Det var nå også åpnet butikk i Kirkenes. De gjorde alt de kunne for å sette kjepper i hjulene for kooperasjonen. I disse krigsårene var det ikke mulig for NKL å dekke hele varespekter gjennom sine leveranser. Derfor måtte samvirkelaget også kjøpe varer fra private grossister, bl a i Tromsø. Plutselig kom del melding om at en større vareforsyning ikke kunne leveres da Handelstanden i Kirkenes hadde bedt om det ellers ville de blokkere varene ved ankomst Kirkenes.

Samvirkelaget i Bjørnevatn ønsket seg et nytt bygg, men den 30. juni 1918 blir det gjort vedtak om å anta anbud for graving og støping av grunnmuren. Tømmer var allerede innkjøpt fra Pasvik og fløtet ned til Elvenes for saging. Tømmeret var dårlig, og høsten 1918 ble en stor del av tømmeret tatt av en høststorm og rak ut i Varangerfjorden.

Saken ble ikke enklere med problemer med å skaffe finansiering. Først i 1929 etter en byggeperiode som hadde strukket seg over 10 år, kunne en flytte inn i nytt forretningsbygg den 7. desember. Dagen ble den rene 17. mai i Bjørnevatn.

Det var ikke bare smertefritt å flytte i nytt bygg – bl.a måtte kjøpeutbytte settes ned fra 4-5% til 1%. Resultatene uteble. I 1937 ble innkjøpslaget formelt Bjørnevatn Samvirkelag.

Det var da gode tider ved Sydvaranger grunnet stor etterspørsel av malm i samband med tyskernes opprustning. Laget omsetning var nå kommet opp i 8,9 mill kr.

2. verdenskrig ble vanskelig med stor vareknapphet gjennom 5 år. Da det en sjelden gang kom varer dannet det seg lange køer. Dette førte til at ikke alle fikk kjøpe noe, og dette førte til kjefting og beskyldninger ovenfor betjeningen. I 1944 ble noe av Samvirkelagets varer lagret i tunellen og i kjelleren på butikken. 24. oktober da befolkningen kom ut av tunellen, ble de møtt av en rykende ruinhaug.

Heldigvis var det meste av varene i kjelleren inntakt, et tak ble satt over kjelleren. Like før jul 44 kom den første vareleveransen fra England via Murmansk. Tenk en kunne kose seg med ekte kaffe!

Det var store utfordringer for de ansatte og i juni 1945 kom det masseoppsigelse fra betjeningen – de holdt ikke ut lenger i kjelleren. Heldigvis fikk en ei ”Nissenhytte” samt at NKL hadde i gang et opplegg med butikkbrakker fra Sverige. Bjørnevatn S-lag fikk ei slik brakke som ble innredet til manufaktur- og skobutikk.

Den 27. september 1952 åpnet Bjørnevatn Samvirkelag ny butikk på den gamle tomta. Dette etter en stor diskusjon – tomtevalg. Alternativer var Egne Hjems-krysset.. Debatten fortsatte i laget og den 30. januar 1967 kunne laget åpne ny forretning i et hypermoderne forretningsbygg med selvbetjening nede på Egne Hjems-myra.

Utfordringene om større enheter gjør at Årsmøtet den 29. oktober 1967 vedtar en fusjon med Sør-Varanger Samvirkelag. Bjørnevatn Samvirkelag er historie.

Laget hadde vært en pioner ved kooperasjonens inntreden i Finnmark i moderne tid, og kan se tilbake på en ærerik periode med store utfordringer!

Følgende formenn har det vært: Thomas Strømsnes, Arne Moe, Edvard Rognmo, Henrik Sandnes, Tideman Hessenget, Leonard Langseth, Henrik Sandnes, Tor Gravdahl, Henrik Sandnes, Nik. Vorren, Per Fløtten, Henrik Sandnes, Nik. Vorren og Arthur Blix.

Bestyrere: H F Hansen, P Hauge, Petra Lundlie, Per B Wicheland, Asbjørn Kanstad, Johan Stensland og Karl Killengren.

Kirkenes Samvirkelag

Da AS Sydvaranger kom i gang i 1906 var Kirkenes en beskjeden bygd. Riktignok var det et kirkested, men bosetningen var ikke stor. Med etableringen skjedde det en befolkningseksplosjon. Arbeidsløsheten i landsdelen var enorm. Også her var det telt og tomkasser etter maskindeler mv som ble brukt den første tiden. Vareforsyningen var ikke god til å begynne med. Den stedlige forretningen hadde ikke kapasitet til å forsyne den strømmen av arbeidere som kom til Kirkenes. Etter hvert ble det opprettet butikker, en del av disse var filialer av handelshus utenfor Sør-Varanger. Vareknappheten var stor og førte til urimelige høye priser. Kjøpmennene viste å utnytte situasjonen til egen fordel, og det oppsto stor misnøye blant forbrukerne. I 1907 tok en del ansatte som kom fra andre kooperative områder, initiativ til stifting av et kooperativt innkjøpslag. Utsalget holdt til i en av selskapet Sydvarangers brakker der hvor Pasvikveien ligger i dag. Dette ble ikke noen suksess samt at det var intern krangel mellom andelshaverne. I 1909 ble innkjøpslaget oppløst.

Høsten 1912 kom Gabriel Arntzen, Hjalmar Sørum og Jørgen Tjelde sammen og dannet Kirkenes Kooperative Innkjøpslag. Laget ble tilsluttet NKL. I den første tiden skjedde vareutdelingen på kjøkkenet til Arntzen, men etter ei tid fikk de leid ei lita bu av Sydvaranger. Denne lå i nærheten av administrasjonsbygget. Her drev de tre stifterne sammen med Joh. Hølvold og skrev lange bestillingslister som ble innmeldt til NKL. Etter hvert vokste omfanget av virksomheten slik at dette ble nesten en heldags jobb for Hølvold.

Ryktene om lave priser i innkjøpslaget spredte seg, og snart var medlemstallet opp i 50. Nye lokaler måtte skaffes, men det var ikke enkelt å finne slikt i Kirkenes da.

Kjøpmann Joh Isaksen fra Kiberg hadde opprettet utkikk i Kirkenes, men måtte innse at det ikke gikk som forventet. Han tilbød innkjøpslaget lokalene, men forlangete en helt uhørt husleie som innkjøpslaget ikke kunne makte å betale. De takket nei, og tok kontakt med direktør Wiull.Han stilte seg positiv selv om det var en rådende hold i næringslivet mot fagforeninger og dets nære bindinger til kooperasjonen. Lagets ledelse hadde også innsett at det ikke var nok med et innkjøpslag, og innkalte derfor til et årsmøte den 14. desember 1913 hvor en vedtok å etablere Kirkenes kooperative Forening. Det meldte seg straks 170 medlemmer og NKLs mønstervedtekter for forbrukerlag ble vedtatt. Andelsinnskuddet ble satt til kr 40, senere ble dette forhøyet til 100 kr pr medlem. Til dette møtet forelå det også et tilbud fra Sydvaranger om at laget kunne få leie tomt, og at selskapet ville bygge butikklokale og leie ut til laget for en rimelig penge. Tomteleien var satt til 10 øre pr m2 med en leietid på 30 år. Det var motstand mot tomtevalget da det ble utenfor det etablerte sentrum. Wiull sto på sitt, og fikk rett hva gjelder plassering. Den første bestyrer ble Harald Johansen tok til i laget 1914.

Den 5. mai 1914 åpnet laget nybutikken i Kirkenes. Bygget var i 2. etg med butikk i 1. og bestyrerbolig i 2. etg. Medlemstallet økte raskt. Det samme med omsetningen. Omsetningen i 1914 var vel 125.000 kr og alt i 1915 var den økt til vel 250.000 kr.

Utbruddet av 1. verdenskrig satte laget på store utfordringer. Vareknapphet med påfølgende hamstring førte til rasjonering, f eks. I 1915 etablerte NKL innskuddsavdeling i Kirkenes, og denne ble bestyrt av laget. Dette førte til at medlemmene kunne plassere sine sparepenger på en betryggende måte til en gunstig rente. Samme år ble Kirkenes kooperative Kvinneforening med Hanna Arntsen som leder. Viktig i forhold til opplysningsarbeid og medlemsverving.

I styremøte den 13. februar 1920 ble det vedtatt å etablere en filial på Strand (Pasviksdalens trafikknutepunkt). Det lykkes å få kjøpt lærer Bjørlykkes eiendom hvor butikken kunne åpnes. Første året hadde en ei omsetning på kr 259.325,-. Det ble også etablert en filial på Menika (Skogfoss) hvor skogvesenet stilte lokaler til disposisjon.

I 1922 ble det vedtatt etablert filial på Jakobsnes – dette skyldes etableringen av AS Pasvik Timber. Butikken åpnet i ei jordgamme som sagbruket hadde stilt til disposisjon, den 14. okt samme år.

I 1924 flyttet en inn i nye lokaler. Et to etasjers bygg til den nette sum av 13.244,- kr.

I 1917 hadde samvirkelaget etablert egen slakterivirksomhet. I 1923 etablerer en eget bakeri.

Drifta går bra, men det skjer en katastrofe da Sydvaranger går konkurs i 1926. Dette førte med seg stor ledighet og hele 7 forretninger i Kirkenes går konkurs og 6 måtte søke akkord.

For samvirkelaget ble det negativt oppfattet at en ikke fikk handle på Kontrabok – de som ble berørt følte at Samvirkelaget ikke hadde tillit til dem lenger. Kommunen slet med skatteinngangen og hadde opparbeidet seg kreditt på 7.000 kr. Dette kunne ikke fortsette. I 1928 bryter det ut streik – Nordens Klippe kjempet innbitt for å få opp lønningene, mens Sydvaranger satte lønningene ned. Fagforeningslederne ble svartelistet av Sydvaranger og fikk ikke jobb igjen etter streiken.

Alt dette førte til problemer for samvirkelaget, og i 1928 var omsetningen redusert til vel 625.000 kr. I 1931 var omsetningen nede i knappe 590.000 kr. Laget klarte seg! Bl a skjedde det ved at de ansatte avspaserte uten lønn enkelte dager i måneden.

Til 20 års jubileet i 1934 kunne Samvirkelaget vise frem nye butikklokaler. En moderne forretningsgård som det ikke var maken til i landsdelen. Bygget kostet 90.000 kr – et kjempe løft på den tiden.

Det var klondyke-tider i Sør-Varanger utover på 30 tallet. Rustningskappløpet ute i Europa ga gode tider i Sydvaranger og Sør-Varanger – Kjellmannsåsen åpnes for gruvedrift.

Ikke alle steder var dette virkeligheten. Bl a i Finland var det annerledes, og finske myndigheter innfører en toll- og avgiftsfri sone i Nord-Finland. Finske kjøpmenn forsto å utnytte dette og opprettet utsalg i Boris Gleb. Folk fra Sør-Varanger valfartet dit, og det fikk handelen i Kirkenes merke – også samvirkelaget. Denne situasjonen varte frem til krigsutbruddet i 1940.

Filialen på Strand flyttes

Etter at veien til Pasvikdalen var fullført medførte dette en radikal endring av bosetningen og trafikkbildet.

Det kom krav om å flytte butikken fra Strand til Svanvik. Skillebekk ble valgt, og i november 1938 åpnet nybutikken. En investering på kr 50 000,-.

Under krigen hadde det utviklet seg en selvstendighetspsykose over landet – også i Pasvik. I 1947 løsrev filialen seg fra Kirkenes og vi fikk et nytt lag med navnet Pasvikdalen Samvirkelag.

2. verdenskrig

En kjempe vanskelig periode for Kirkenes Samvirkelag – en ulvetid som det ble beskrevet. Den 4. juli 1944 ble Kirkenes bombet og da strøk butikk og varelager med. Først ble etablert et utsalg i et kiosklokale tilhørende Jacklin, men etter et par dager flyttet en inn i lokalene til Sør-Varanger Meieri. Situasjonen ble så vanskelig at en måtte ”rømme” byen og inn i ei brakke på Håbeth hvor en holdt til inntil den 20.oktober 44. Det som da var igjen av varer, ble flyttet inn i tunellen i gruva.

Etter frigjøringen var det å finne lokaler i Kirkenes hvor forholdene egentlig var uholdbar. Først et lager som tilhørte Sydvaranger og så et kjellerlokale ved Sydvarangers administrasjonsbygg. Så kom brakkeløsningen på den gamle tomta – på nåværende torg. Den 6. november kom den første vareforsyningen til Øst-Finnmark med krysseren ”Berwick”. Små forsyninger av mat. Dette ble ikke bedre før den 28.01.45 da ”Iddefjord” ankom Kirkenes. Bakerivirksomheten ble lagt til Bjørnevatn.

Den 14. juni 1946 ble nye reguleringsplan for Kirkenes lagt ut, og da kunne planlegging av enkeltbygg starte for fullt. 4. desember 1949 åpnet nye modere butikklokaler – bygget var på 980 m2 i 2 etg. og innholdt butikker på 520 m2, kontorer, bakeri, slakteri og bestyrerbolig. Total byggekostnad på 1,5 mill kr. Fortsatt en begrenset varetilgang – særlig gjaldt det manufaktur- og jernvarer. Bl a gjorde bestyrer Johansen en del knep før nybutikken åpnet slik at varelageret skulle være størst mulig på den store dagen. Dette førte til at NKL sprettet kreditten en periode. Dette viste seg å være et unødvendig pek mot Johansen og laget. Alt ble betalt!

Haganes filial

I 1948 ble det etablert filial på Haganes i ei brakke. Nye lokaler ble åpnet den 30. oktober 1954. I 1974 ble filialen vedtatt nedlagt.

Hovedbutikken og selvbetjening

Nybutikken var innredet som en manuell dagligvarebutikk selv om selvbetjeningsbutikker var kommet til landet. Den 19.10.52 ble det holdt medlemsmøte, og bestyrer Johansen overbeviste medlemmene om fordelene med selvbetjeningsløsning. Enstemmig ble det vedtaket fattet, og følgende komite ble nedsatt for å gjennomføre vedtaket: Godtfred Hølvold, Emil Havelin, Hilmar Isaksen og bestyrer Johansen. Innredningen ble bestilt høs Sørensens Trevarefabrikk i Kirkenes, og den 18. januar 1953 åpnet en moderne selvbetjeningsbutikk.

Bestyrer Harald Johansen døde den 30. november 1954 etter å ha bestyrt Kirkenes Samvirkelag i 40 år. Karl Bernhardsen ble ansatt som ny bestyrer.

Store utfordringer i forhold til inntjening med videre ventet. Bernhardsen gikk på med krumm hals. I 1960 sto Samfunnshuset, og Samvirkelaget åpnet ”Centrum Kafe” den 20. mars 1960. I 1976 ble kafedriften avviklet etter både med og motgangstider.

Driften for samvirkelaget viste stor fremgang i denne tiden, men den 29. februar 1964 om ettermiddagen skjer det en fryktelig eksplosjonsulykke i fyrrommet i samvirkelaget. Bestyrer Karl Bernhardsen blir drept da han akkurat var nede for å inspisere fyrrommet.

Sammenslutninger

Den 21. september 1965 forelå det skriv fra Pasvikdalen Samvirkelag med bønn om å få komme tilbake under Kirkenes Samvirkelag. Den 8. desember 1965 ble det vedtatt med 45 mot 7 stemmer. Drifta i Pasvik ble vanskelig alene.

I 1967 tok NKL initiativ til en sammenslåing av alle lagene i Sør-Varanger. Den 10. oktober ble det avholdt et felles styremøte mellom lagene i Bjørnevatn og Kirkenes. Den 1.11. ble det avholdt medlemsmøte som med 207 mot 1 stemme vedtok sammenslåing – og Sør-Varanger Samvirkelag er en realitet.

70 årene ble en stor utfordring for Samvirkelaget med utrolig dårlige resultater samt at laget hadde foretatt store investeringer som utbyggingen av varehuset på Kirkenes, investeringer i filial på Prestøya og Jakobsnes, samt oppkjøp av flere private eiendommer på Kirkenes til funksjonærboliger. Alt dette hadde ført til en betydelig lånegjeld. Mange disponentskifter gjorde ikke situasjonen bedre. 1973 ble et skjebneår for laget, og det ble opprør på årsmøten den 7. april 1974 med påfølgende ekstraordinært årsmøte den 29. mai s å. NKLs representanter mente at dette hadde vært en utvikling over år, og sterk lut måtte til for å få balanse i drifta. Store reduksjoner ved faghandelsavdelingene i Bjørnevatn og i Kirkenes ble iverksatt samt at personale krevde lønninger utover tariffen til Handel og kontor.

Styret vedtok i 1984 å kjøpe Wollmanns butikk på Hesseng. Det ble langt fra noen suksess. Bare to år etter ble den solgt med et stort tap.

En ny utbygging av Varehuset i Kirkenes finner sted i 1988 – en kostnad på 6 mill kr uten at dette ga forventet omsetningsøkning. I 1990 avvikles filialene på Jakobsnes, Prestøya og Hesseng.

Videre er det på gang personalreduksjoner og andre nødvendige driftsbesparerelser. Midt i dette arbeidet skjer det fatale at Koopen i Bjørnevatn blir totalskadet i en brann på formiddagen den 2. mai 1990. Årsaken var at det ble utført arbeider på taket med bruk av åpen ild.

Styret vedtok å bygge opp butikken igjen, men det ble en stor utfordring. NKL gjorde beslag i forsikringssummen grunnet lagets gjeldsforhold til NKL. NKL ønsket på det tidspunktet at samvirkelaget ikke bygde opp forretningen i Bjørnevatn. I samband med nedbyggingen av Sydvaranger, hadde Staten et prosjekt som de ønsket å realisere i Sør-Varanger – nemlig Trygdeetatens Innkrevingssentral. I kampen om lokalisering, fikk Sør-Varanger Samvirkelag ”napp” og et nytt grunnlag for et forretningsbygg i Bjørnevatn var tent. Et godt stykke politisk og fagligpolitisk arbeid ga resultat. Den 1. oktober 1992 kunne s-laget ønske medlemmer og kunder velkommen til en modere Prix-butikk. Ei ny æra for Bjørnevatn og Samvirkelaget var i gang!

Snuoperasjonen hadde gitt resultater og den økonomiske status ble bedre år for år.

På 90-tallet etablerer Sør-Varanger Samvirkelag Prix-butikk i Vadsø, Varangerbotn og Båtsfjord.

29. september 1999 etableres Coop Finnmark av 5 samvirkelag – Alta, Kautokeino, Tana, Mehamn og Sør-Varanger. Senere er Vestre-Jakobselv, Hasvik, Øksfjord og Karasjok fusjonert inn i laget.

Høsten 2000 ble Coop Mega etablert i Kirkenes Senter sammen med Coop Elektro og Coop Hus og Hjem. De to siste ble avviklet etter kort tid.

Forretningsgården i Bjørnevatn har gått igjennom 2 utvidelser – NAVIs behov samt at en høsten 2007 åpnet en ny og moderne Coop Prix.

Svanvik har en flyttet Coop Marked inn i nye lokaliteter i bygdas nye Næringsbygg på Svanvik.

I dag planlegges det en storsatsing i Sør-Varanger med etablering av en Coop Extra – 2010/2011 i Skytterhuslia!

Coop Finnmark er i dag Finnmarks største dagligvareaktør med en nettoomsetning på vel 600 mill kr. Etter mange tunge år for Kooperasjonen i Finnmark er Coop Finnmark BA blitt en bedrift med godt økonomi og moderne butikker.

Styreledere gjennom historien

Hartvik Pedersen, Johan Hølvold, Jørgen Tjelde, Anders Elvebakk, Otto Olaussen, Anders Elvebak, Gotfred Hølvold, Emil Havelin, Kolbjørn Guvåg, Tore Wahlberg, Aksel Olsen, Arne Hein, Tore Wahlberg, Bjarne Mostervik, Ole Eliassen, Tore Wahlberg og Nils-Edvard Olsen ( ble også styreleder ved fusjonen i Coop Finnmark fra 01.01.2000 – fortsatt).

Bestyrere/disponenter/adm dir

Harald Johansen, Karl Bernhardsen, Kollbjørn Guvåg, Jan Mauno, Odd Mjøsund, Annar Mikkelsen, Yngvar Hasselberg, Hans Jørgen Bergseng, Magnus Sørgård (konst), Leonard Borg, Solveig Kvarsnes (konst), Øystein Henriksen, Trond Holst, Sigmund Lingård, Asbjørn Gaski og i Coop Finnmark: Reidar Kristiansen og Jan-Ivar Alsén (fortsatt).