Lagring i isstabel Nærsnes
ISSTABEL MELLOMSTRANDA NÆRSNES
Eksport av naturis fra Oslofjordområdet er vel dokumentert og beskrevet. Dette var en stor og viktig aktivitet her i Røyken fra midten av 1800 tallet og utover. Nærsnes var uten sammenligning den viktigste eksporthavnen i Røyken. Siste islast gikk fra Nærsnes så sent som 1961.
I de første årene ble isen skipet ut om vinteren uten mellomlagring. Is til kjøling var mer etterspurt om sommeren og det ble lagd ishus og isbinger eller isstabler som de ble kalt på Nærsnes. På varme somre gikk isprisen kraftig opp og eksportørene gjorde gode penger.
Isproduksjonen var en helårs aktivitet. Stell av dam sommer og høst, skjæring av is om vinteren og lagring i isstabler og til slutt selve eksporten med lasting av skuter som brakte isen til kunder i nabolandene og på kontinentet.
Isskjæring og eksport er godt dokumentert, men mellomlagringen, spesielt i isstabler er lite beskrevet. Lagring i mer permanente bygninger eller ishus er bedre kjent. Her finnes det fortsatt bygninger som er bevart. Isbinger er derimot enklere byggverk som ble borte etter få år. Det eneste som står igjen etter disse konstruksjonene er grunnmurene som ofte var bygd opp av stein. På Nærsnes har vi flere steder der grunnmurene fortsatt er synlig.
- Isstabel
En isbinge eller isstabel er en enkel konstruksjon med en flat grunnmur med enkle trevegger rundt. Veggene er støttet opp utvendig. Inne i konstruksjonen stables isblokkene. Mellom treveggene og isen fylles det sagflis som isolasjon. På toppen av isen legges det et tykt lag med sagflis. Isolasjonen på siden kunne være 12-14 tommer og på toppen 18-24 tommer. Isolasjons-tykkelsen varierte nok en del, siden veggene var relativt enkle konstruksjoner.
- Plassering av isstabelen
Plasseringen av en isstabel i terrenget var viktig for å lette arbeidet både med transport, stabling (fylling av isbingen) og for utskiping av isen i sommerhalvåret. Dersom det var topografisk mulig var det tre viktige hensyn å ta:
- At transporten fra isdammen til stabelen hadde minst mulig motbakker. Lassene på isslåddene var så tunge (opp til 2,5 tonn) at hestene ikke klarte å dra lasset i større motbakker.
- At stedet der isslåddene skulle losse, kalt «planet», lå så høyt at isblokkene kunne gli inn i isstablen.
- At det var fall fra isstablen og ut til kaia der båtene lå slik at isen kunne gli ut til båten på ei isrenne.
Det var ikke alltid alle disse kriteriene kunne tilfredsstilles, men da måtte ekstra jobb gjøres i prosessen. Mange av isstablene på Nærsnes tilfredsstilte disse kravene og var kanskje med på å gjøre iseksporten lønnsom lenge etter gullårene før 1900. Den gode havna var også viktig.
- Hvordan ble en isstabel fylt opp?
Isen kom fra dammen med hest og isslådd til «planet». Isblokkene skulle være 24 x24 tommer og minst 12 tommer tykk (Martinsen 67). På sleden sto blokkene på høykant og ble veltet ved «kantringshullet» på planet. Isblokka sked så inn i isstablen på ei isrenne. Renna var av tre og hadde islått spiker for å regulere farten på isblokka.
Før de kunne legge inn isen måtte de tråkke til eventuell snø slik at underlaget ble fast og så plant som mulig. Så ble første lag eller flore lagt ut. Bunnflora var den mest arbeidskrevende. Det var viktig at blokkene lå plant og støtt og at de ikke var i sidekontakt med hverandre. Hver blokk var bunnblokka til en stabel med blokker som var flere meter høy.
Fra isrenna ble blokkene slept utover på «ledere» og plassert i florer. Disse lederene var 4 - 6 m flyttbare sklier lagd av tre. For at blokkene skulle gli lett, var de beslått med jern. Lederne var flyttbare og ble lagt dit isblokka skulle legges. Det var viktig at blokkene ikke hadde kontakt med sideblokka. Dette ble gjort for at ikke blokkene i flora skulle fryse sammen. Da ville det bli problemer å få stablene fra hverandre ved uttak.
Når ei flore var full, ble isrenna hevet til neste flore. Dette arbeidet fortsatte til isstablen var full. Den siste flora kaltes toppflora. Her ble blokkene plassert slik at de dekket åpningene mellom blokkene i de underliggende florene. På den måten rant ikke sagflisa ned i sprekkene mellom blokkene når isolasjonen kom på plass.
- Isolasjon
Sagflis fra foregående år var på forhånd måket vekk og gjort klar til bruk. Den gamle flisa ble heist opp med talje og blokker i bøtter eller såkalte «flisdunker». Dette var runde eller firkantede dunker som var hengslet litt over midten slik at de lett kunne tømmes. Verktøyet blir kalt «tobber» på båter. Flisdunkene ble heist opp for hånd eller med en enkel hånddrevet vinsj. Vinsjen kunne være en tømmerstokk som «nokk» med sveiv på begge sider. Verktøyet kunne opereres av en mann. Det gikk omtrent to flisdunker på ei trillebåre..
Flisa ble så trillet ut til veggene og dumpet ned i mellomrommet av veggen og isen. På toppen ble et 18 – 24 tommer flislag lagt ut. Noen ganger i de senere år ble også gamle presenninger brukt på toppen før sagflisa ble lagt på. Sagflis ble hentet på de lokale bondesagene i nærheten eller kjøpt annet sted fra og fraktet til Nærsnes med jakt. Sagflisa kunne ikke være helt fersk for da kunne det gå varme i den. Ny flis isolerte bedre enn den gamle brukte flisa som etter hvert fikk et innslag av jord. Isstablen var nå ferdig og isen ble lagret til sommeren når skutene kom for å laste.
- Uttak av is fra isstablen
Isstablene på Nærsnes var hovedsaklig plassert slik at isen kunne skli på ei isrenne rett ut på kaia der båtene lastet. Før isblokkene kunne sendes ut på isrenna måtte de rengjøres og spyles. Kravet til kvalitet var høy og urenheter førte til trekk i prisen.
Først ble sagflis skuffet vekk fra toppflora. Flisa skulle brukes på nytt til neste år. Blokkene i toppflora var ofte frosset sammen og måtte spettes fra hverandre. På Ramton ble stablen med isblokker veltet og hver blokk delt med spett eller øks. Andre metoder kan ha vært brukt andre steder.
Blokkene ble så dratt fram til vaskeplassen for rengjøring og spyling. Var det snølag eller annet søl på isen måtte dette høvles av. Endelig var isblokka klar for å sendes ut på isrenna til båten. Her ble blokka heist ombord og stuet i rommet på skuta.
- Nærsnes kystlag - kulturminneprosjekt ISSTABEL på Nærsnes
Nærsnes kystlag har i flere år hatt iseksporten som interesseområde. Isbinger er enkle byggverk som ble borte etter få år. Det eneste som står igjen etter disse konstruksjonene er grunnmurene som ofte var bygd opp av stein. På Nærsnes har vi flere steder der grunnmurene fortsatt er synlig. I dag er de gamle grunnmurene i sterkt forfall og få vet hva dette er eller har vært brukt til. Dette prosjektet vil ta vare på en grunnmur og vise hvordan selve isbingen var bygd opp og hvordan isen ble lagret før den ble skipet ut i sommerhalvåret.
En av grunnmurene for en isstabelen innerst i Nærsnesbukta er relativt hel, se bilde. Muren er godt synlig fra veien ned til Propsen og vil kunne få en enkel tilgang for publikum fra veien. Planen er å restaurere en del av isstabelen. Vi tenker oss et hjørne av en stabel med trevegger som ble støttet opp utvendig. Dette må være et røft opplegg som skal stå ute hele året. Materialet skal være grovt tilskårete bord eller bakhon.
Konstruksjonen kan lages som en permanent utstilling med bilder etc fra hele isprosessen. Vi tenker da på karter, bilder og lignede. Utstillingen vil også vise til andre deler av isproduksjonen på Nærsnes, som isdammer, isstabler og tidligere bryggeanlegg der isen ble skipet ut.
Kulturminneprosjektet støttes av Røyken historielag og Nærsnes vel. Prosjektet er planlagt ferdig høst 2019.
Kilder
- Gøthesen, G. Med is og plank i Nordssjøfart.(1986)
- Killingstad, A. : Røyken Bygd før og nu. (1928)
- Martinsen, T. : Røyken bygda og menneskene. 1840-1940 (2004)
- Muntlige kilder:
- Høvik, Jens intervju 12.10-2016
- Bilder:
- Fra Nærsnesalbumet (1983)
- Bilde fra K. Baarserud.
- Bilder er bearbeidet av H. Sand og A. Myrvang