Leksikon:Fadder: Forskjell mellom sideversjoner

Fadder, vitne ved dåp (s.d.). I middelalderen tenktes f.skap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og f. samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. F.s plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom f. og dåpsbarn besto.  

Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre f. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange f. og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne f.gavene være rike. F.gaver ble forbudt ved forordn. 13/3 1683, men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske kirkeordinansen 1607 fastsatte høyeste tillatte antall f. til fem; dette gjentas i Kirkeritualet 1685 og C.5. no. lov 1687 (2-5-5) og innskjerpes på 1700-tallet (reskr. 24/10 1739). F. skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 1690, opphevet senest ved skr. 22/10 1880) ikke var tillatt som f.  

Den av f. som bar barnet var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige f. ofret til presten. F.ofring var iflg. C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne best. ble opphevet ved forordn. 13/6 1771.  

I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine f. A.B.A.