Veiledere, Administratorer
172 820
redigeringer
(kategorirydding) |
(korrektur) |
||
Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Fadder''', vitne ved ''[[Leksikon:dåp|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] tenktes fadderskap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og fadder samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. | '''Fadder''', vitne ved ''[[Leksikon:dåp|dåp]]'' (s.d.). I [[middelalderen]] tenktes fadderskap å gi et åndelig slektskap mellom den døpte og fadder samt fadderne imellom. Dette ble oppfattet på linje med fysisk slektskap som hinder for ekteskap. Faddernes plikter var i tillegg til å bevitne dåpshandlingen å påta seg et særlig ansvar for den døpte dersom foreldrene døde. Ved reformasjonen bortfalt reglene om åndelig slektskap, men de sterke sosiale bånd mellom fadder og dåpsbarn besto. | ||
Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre faddere. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange faddere og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne faddergavene være rike. Faddergaver ble forbudt ved | Før reformasjonen ser det ut til at man gjerne brukte to–tre faddere. En rekke bestemmelser fra 1500- og 1600-tallet tyder på at det mange steder var vanlig å velge svært mange faddere og gjerne noen med høy byrd; som følge av dette kunne faddergavene være rike. Faddergaver ble forbudt ved forordning 13/3 [[1683]], men forbudet fikk ikke fullt gjennomslag. Den norske [[kirkeordinansen 1607]] fastsatte høyeste tillatte antall faddere til fem; dette gjentas i [[Kirkeritualet 1685]] og [[C.5. no. lov]] 1687 (2-5-5) og innskjerpes på [[1700-tallet]] (reskr. 24/10 [[1739]]). Faddere skulle være «ærlige og uberyktede» (C.5.no.lov 2-5-5), mens bannsatte (2-9-12) og ikke-lutheranere (reskr. 6/9 [[1690]], opphevet senest ved skr. 22/10 [[1880]]) ikke var tillatt som faddere. | ||
Den av fadderne som bar barnet var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige faddere ofret til presten. Fadderofring var | Den av fadderne som bar barnet, var fra gammelt av helst en kvinne, gudmoren, og det var hun som ved dåpshandlingen besvarte forsakelses- og trosspørsmålene på vegne av barnet. Gudmoren ledet etter dåpen en prosesjon rundt alteret, der hun og de øvrige faddere ofret til presten. Fadderofring var ifølge C.5.no.lov (2-5-4) ikke tillatt ved dåp av barn født utenfor ekteskap, men denne bestemmelsen ble opphevet ved forordning 13/6 [[1771]]. | ||
I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine faddere. {{sign|A.B.A.}} | I folketradisjonen beholdt man forestillingen om at barnet ville ligne sine faddere. {{sign|A.B.A.}} |