Leksikon:Fattigkommisjon: Forskjell mellom sideversjoner

m
ingen redigeringsforklaring
(forkortelse)
mIngen redigeringsforklaring
Linje 5: Linje 5:
Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdning­ene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus|tukthus]]'' (s.d.).
Også fattigforsorgen i byene ble trolig svekket etter reformasjonen, selv om de fleste hospitalene ble opprettholdt. Dessuten endret holdning­ene seg med henhold til til dem som falt utenfor de sosiale nettverk. For tiggere og omstreifere ble det fra 1600-tallet av bygd ''[[Leksikon:tukthus|tukthus]]'' (s.d.).


Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember [[1741]], resolusjon 2. november [[1742]][[Lenketittel]], anordning 29. august [[1755]] og 5. mai 1786, resolusjon 3. april [[1789]] og 13. aug. [[1790]]). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var [[sogneprest]]en og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.  
Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land (se anordning 2. desember [[1741]], resolusjon 2. november [[1742]], anordning 29. august [[1755]] og 5. mai 1786, resolusjon 3. april [[1789]] og 13. aug. [[1790]]). Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt ''[[Leksikon:stiftsdireksjonens|stiftsdireksjonens]]'' (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var [[sogneprest]]en og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de ''[[Leksikon:eligerte menn|eligerte menn]]'' (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av ''[[Leksikon:magistraten|magistraten]]'' (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, ''[[Leksikon:lensmannen|lensmannen]]'' (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som ''[[Leksikon:skolekommisjoner|skolekommisjoner]]'' (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.  


I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ''[[Leksikon:Taksérborger|Taksérborger]]''ne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.
I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle [[fattigkasse]]r som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver (jf. [[C.5. no. lov]] 2–19–16). Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede i 1740-årene ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. ''[[Leksikon:Taksérborger|Taksérborger]]''ne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning.