Leksikon:Kirkegård

Se også gravlund i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Kirkegård, innhegnet og innviet område som brukes til gravplasser for døde. Tilsyn med k. var prostens og biskopens ansvar (se visitas). Et minstekrav til k.s utstyr var inngjerding. Eldre Borgartings kristenrett omtaler gjerde rundt hver kirke. I middelalderen vokste det fram krav om at k. skulle vigsles av biskopen (benedictio el. consecratio cemeterii). Vigslingen måtte gjentas om k. ble vanhelliget ved f.eks. volds- og seksualforbrytelser. Vigslingen gjorde k. til et kvalitativt annerledes sted, noe som også vises ved reg­lene om k.fred fra 1200-tallet av: På k. kunne man søke tilflukt og nyte hjelp av kirkens prest. Motsatt ble brudd på k.freden straffet ekstra strengt.

Etter reformasjonen var bestemmelser om k. mangelfulle, og den lutherske tradisjon har oppfattet eventuell innvielse av k. som en seremoniell, praktisk sak. Forordn. 13/8 1734 presiserer plikten til å holde innhegning rundt k., helst i stein, men eventuelt også i tømmer, med port og lås. Fra flere k. kjennes egne beinhus, der løse beinrester ble oppbevart.

Vedlikehold av k.s innhegning var allmuens ansvar (kirkeordinansen 1607), gjerne fordelt på gårdene i sognet (sml. reskr. 3/5 1704 og forordn. 13/8 1734). Plassering av k. var normalt ved kirken. Av hygienehensyn påbød forordn. 22/2 1805 anlegg og innvielse av nye k. utenfor kjøpstedene. Økende plassbehov gjorde at man særlig på 1800-tallet opprettet hjelpe-k. også på landet. Vigsling var særlig aktuelt om k. ble anlagt annet sted enn ved kirken. Regl. 10/10 1818 bestemte at vigsling skulle utføres av prosten i påsyn av den lokale geistlighet, helst i forbindelse med første gravlegging. Også før den tid kjennes vigsling av nye k.; i Heddal lot sognepresten i 1809 vigsle en epidemi-k. ved at en skoleholder sang en salme ved hvert av k.s fire hjørner (I. Nøstberg: Kirkegårder og holdninger til de døde s. 30, 55).

Inndeling av k. kjennes fra eldre Borgartings kristenrett, som foreskriver inndeling i fjerdinger, bl.a. slik at lendmenn skulle begraves øst for kirken, og på sørsiden under takdryppet om de hadde andel i kirken. Også senere er inndelinger av k. kjent. Rett til plass på k. hadde alle som betalte tiende eller avgift til sognekirken. På landet hadde man fri plass for seg selv, tjenestefolk og familie (recess 27/2 1643, C.5. no. lov 2-21-32, res. 14/6 1687, forordn. 13/8 1734), mens det i kjøpstedene skulle betales for plass på k., dog slik at fattige kunne begraves uten betaling (C.5. no. lov 2-21-31). Kjettere, henrettede forbrytere, selvmordere (s.d.), duellanter og bannsatte kunne iflg. den eldre lovgivning ikke begraves på k., men bestemmelsene ble enten direkte eller ved analogi regnet som opphevet ved kriminalloven 20/8 1842, formelt ved lov 14/7 1897 § 35. Mht. udøpte og dødfødte kjennes varierende praksis.

I folketradisjonen var k. de dødes sted, der det kunne være farlig å oppholde seg; det var også forbundet med risiko å fjerne noe fra k. A.B.A.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.