Leksikon:Klosterlen
Klosterlen. Flere klostre ble etter reformasjonen bevart som egne godssamlinger og som sådanne utdelt som len. Til forskjell fra de «vanlige» lenene omfattet k. normalt ikke et samlet område, men besto av spredte godsparter fordelt over større distrikter. K.s struktur medførte at flere av dem periodevis ble innlemmet i hovedlenene. Eksempelvis lå Dragsmark k. en tid under Båhus len, Lyse k. under Bergenhus, Nonnekloster både under Akershus og Båhus, og Reins k. under Trondhjemhus. Foruten disse midlertidige sammenslåingene ble flere klostergods slått sammen til permanente lensenheter, og enkelte klostre kom til å danne egne len sammen med større og mindre distrikter. Tautra kloster gikk således inn i Reins k., Allhelgensgods ble i 1601 lagt under Utstein k., St. Hans kloster ble slått under Munkeliv k., Halsnøy k. gikk sammen med Hardanger len, Verne kloster dannet sammen med Ingedal skipreide et len (periodevis var også Tune skipreide med), Gimsø kloster ble lagt inn under Bratsberg len og St. Olavs klostergods gikk opp i Tønsberghus len.
K. var underordnede len, dvs. de var tillagt mindre betydning i forvaltningen enn de større lenene, først og fremst hovedlenene, og var dels underlagt hovedlenenes administrasjon. Dette gjaldt bl.a. oppebørsel av skatter, som ble foretatt av hovedlenets fogder. Skattene fra k. ble også innført i hovedlenets regnskap. Men forholdet mellom k. og hovedlenet er uklart; det har sikkert også vært under stadig forandring.
K.s lensherre sto som de andre lensherrene direkte under kongen, men residerte sjelden i lenet, da disse godslenene gjerne ble gitt som lønn til fortjente «politikere» i København eller Norge, som hadde andre og viktigere oppgaver å vareta enn det å bestyre slike smålen. Som eksempel kan det norske kanslerembetet nevnes; Mariakirkens prosti, som etter reformasjonen var redusert til en godssamling, ble perpetuert som et len tillagt kanslerembetet, enkelte kanslere ble også forlent med Nonnekloster og andre k. sønnafjells og nordafjells.
K.s funksjon som lønn til fortjente menn i det kgl. styringsverk gjenspeiles i forleningsvilkårene. Mens de andre lenene vanligvis var på regnskap eller avgift, synes k. som oftest å være forlent bort «kvitt og fritt». Avgift forekom, men k. på regnskap var en sjeldenhet.
At lensherren sjelden residerte i lenet, medførte at han måtte ha en fast stedfortreder til å forestå administrasjonen. Disse klosterfogdene tok seg av oppkrevingen av lenets godsinntekter og fungerte som påtalemyndighet overfor k.s bønder. Klosterfogden oppebar derfor også sakefallet (bøtene), men han har rimeligvis ikke hatt noen jurisdiksjonell myndighet ut over den faktiske domsmyndighet han fikk gjennom direkte avtinging med bøndene (se sone). Selve soningen var en funksjon av retten til å innkreve sakefallet. For enkelte k. nevnes såkalte klosterting. Det er vanskelig å danne seg noe bilde av hvordan disse klostertingene har fungert; om i det hele talt k. utgjorde særskilte rettskretser med egne ting eller om det har dreid seg om spesielle tingsesjoner for klosterets bønder innenfor distriktets ordinære rettspleie. Det er også tenkelig at k. utgjorde en rettskrets som ikke dannet en sluttet enhet, men bare omfattet klosterets gods. Kildene nevner f.eks. et klosterting på Romerike for Nonnekloster, som besto av svært spredte gårdparter. I Rogaland kan vi se at klosterfogden på Utstein ofte har opptrådt på distriktets ordinære saketing som påtalemyndighet overfor klosterets bønder.
K. forsvant med forvaltningsreformene i 1660-årene. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |