Leksikon:Klosterlen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Klosterlen. Flere klostre ble etter reformasjonen bevart som egne godssamlinger og som sådanne utdelt som len. Til forskjell fra de «vanlige» lenene omfattet klosterlen normalt ikke et samlet område, men besto av spredte godsparter fordelt over større distrikter. Klosterlenenes struktur medførte at flere av dem periodevis ble innlemmet i hovedlenene. Eksempelvis lå Dragsmark klosterlen en tid under Båhus len, Lyse klosterlen under Bergenhus, Nonnekloster både under Akershus og Båhus, og Reins klosterlen under Trondhjemhus. Foruten disse midlertidige sammenslåingene ble flere klostergods slått sammen til permanente lensenheter, og enkelte klostre kom til å danne egne len sammen med større og mindre distrikter. Tautra kloster gikk således inn i Reins klosterlen, Allhelgensgods ble i 1601 lagt under Utstein klosterlen, St. Hans kloster ble slått under Munkeliv klosterlen, Halsn­øy klosterlen gikk sammen med Hardanger len, Verne kloster dannet sammen med Ingedal skipreide et len (periodevis var også Tune skipreide med), Gimsø kloster ble lagt inn under Bratsberg len og St. Olavs klostergods gikk opp i Tønsberghus len.

Klosterlen var underordnede len, det vil si at de var tillagt mindre betydning i forvaltningen enn de større lenene, først og fremst hovedlenene, og var dels underlagt hovedlenenes administrasjon. Dette gjaldt blant annet oppebørsel av skatter, som ble foretatt av hovedlenets fogder. Skattene fra klosterlen ble også innført i hovedlenets regnskap. Men forholdet mellom klosterlen og hovedlenet er uklart; det har sikkert også vært under stadig forandring.

Klosterlenets lensherre sto som de andre lensherrene direkte under kongen, men residerte sjelden i lenet, da disse godslenene gjerne ble gitt som lønn til fortjente «politikere» i København eller Norge, som hadde andre og viktigere oppgaver å vareta enn det å bestyre slike smålen. Som eksempel kan det norske kanslerembetet nevnes; Mariakirkens prosti, som etter reformasjonen var redusert til en godssamling, ble perpetuert som et len tillagt kanslerembetet, enkelte kanslere ble også forlent med Nonnekloster og andre klosterlen sønnafjells og nordafjells.

Klosterlenets funksjon som lønn til fortjente menn i det kongelige styringsverk gjenspeiles i forleningsvilkårene. Mens de andre lenene vanligvis var på regnskap eller avgift, synes klosterlen som oftest å være forlent bort «kvitt og fritt». Avgift forekom, men klosterlen på regnskap var en sjeldenhet.

At lensherren sjelden residerte i lenet, medførte at han måtte ha en fast stedfortreder til å forestå administrasjonen. Disse klosterfogdene tok seg av oppkrevingen av lenets godsinntekter og fungerte som påtalemyndighet overfor klosterlenets bønder. Klosterfogden oppebar derfor også sakefallet (bøtene), men han har rimeligvis ikke hatt noen jurisdiksjonell myndighet ut over den faktiske domsmyndighet han fikk gjennom direkte avtinging med bøndene (se sone). Selve soningen var en funksjon av retten til å innkreve sakefallet. For enkelte klosterlen nevnes såkalte klosterting. Det er vanskelig å danne seg noe bilde av hvordan disse klostertingene har fungert; om i det hele talt klosterlen utgjorde særskilte rettskretser med egne ting eller om det har dreid seg om spesielle tingsesjoner for klosterets bønder innenfor distriktets ordinære rettspleie. Det er også tenkelig at klosterlen utgjorde en rettskrets som ikke dannet en sluttet enhet, men bare omfattet klosterets gods. Kildene nevner for eksempel et klosterting på Romerike for Nonnekloster, som besto av svært spredte gårdparter. I Rogaland kan vi se at klosterfogden på Utstein ofte har opptrådt på distriktets ordinære saketing som påtalemyndighet overfor klosterets bønder.

Klosterlen forsvant med forvaltningsreformene i 1660-årene. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.