Veiledere, Administratorer
20 192
redigeringer
m
en liten ting til
(formatert) |
m (en liten ting til) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Kornbehandling'''. '''I.''' Skurden foregikk i Norge med sigd eller skyru. Det eldste redskapet er sigden ({{gno.}} ''sig∂r'', m. eller ''sig∂'', f.). Den har forholdsvis svakt krummet blad, og tangen (i målførene kalt ''tjo'', {{n.}}) ble klinket eller (sjeldnere) surret til skaftet. I enkelte distrikter var skaftet formet som et lite stuttorv (se ''[[Leksikon:ljå|ljå]]''). Sigden var opprinnelig i bruk over hele landet, og på Vestlandet og deler av Sørlandet, Trøndelag og Nordland ble den brukt helt opp til vår tid. På Østlandet og i det meste av Trøndelag har skurd-redskapet i nyere tid vært ''[[Leksikon:skyru|skyru]]'', (også kalt ''skjera'', ''skjurru'' o.l.). Den har langt sterkere krumning på bladet, tangen går inn i skaftet, som alltid er kort. Dette redskapet kom inn i landet sørfra i løpet av høymiddelalderen. Skjæring var både manns- og kvinnearbeid, og det eksisterte overalt faste normer for størrelsen på dagsverket (jf. ''[[Leksikon:laje|laje]]''). Fra 1700-tallet og framover ble det agitert en del for å ta i bruk ljå i skurden. | '''Kornbehandling'''. '''I.''' Skurden foregikk i Norge med sigd eller skyru. Det eldste redskapet er sigden ({{gno.}} ''sig∂r'', {{m.}} eller ''sig∂'', {{f.}}). Den har forholdsvis svakt krummet blad, og tangen (i målførene kalt ''tjo'', {{n.}}) ble klinket eller (sjeldnere) surret til skaftet. I enkelte distrikter var skaftet formet som et lite stuttorv (se ''[[Leksikon:ljå|ljå]]''). Sigden var opprinnelig i bruk over hele landet, og på Vestlandet og deler av Sørlandet, Trøndelag og Nordland ble den brukt helt opp til vår tid. På Østlandet og i det meste av Trøndelag har skurd-redskapet i nyere tid vært ''[[Leksikon:skyru|skyru]]'', (også kalt ''skjera'', ''skjurru'' o.l.). Den har langt sterkere krumning på bladet, tangen går inn i skaftet, som alltid er kort. Dette redskapet kom inn i landet sørfra i løpet av høymiddelalderen. Skjæring var både manns- og kvinnearbeid, og det eksisterte overalt faste normer for størrelsen på dagsverket (jf. ''[[Leksikon:laje|laje]]''). Fra 1700-tallet og framover ble det agitert en del for å ta i bruk ljå i skurden. | ||
'''II.''' Tørking på åkeren. A. Hesjing av korn forekom i 1700- og 1800-årene bare på Sunnmøre, men var trolig en mer utbredt skikk tidligere (og senere). Kornet ble bundet i nek eller band på vanlig vis før det ble hengt opp. Tradisjonelt skulle det være 24 eller 12 golv (dvs. staur-mellomrom) i ei kornhesje. Nekene lå på rajer (''tro'', f., {{gno.}} ''tro∂'', f.). Det øverste laget med band ble på Sunnmøre kalt skur, m., og den øverste hesje-rajen skurtro. | '''II.''' Tørking på åkeren. A. Hesjing av korn forekom i 1700- og 1800-årene bare på Sunnmøre, men var trolig en mer utbredt skikk tidligere (og senere). Kornet ble bundet i nek eller band på vanlig vis før det ble hengt opp. Tradisjonelt skulle det være 24 eller 12 golv (dvs. staur-mellomrom) i ei kornhesje. Nekene lå på rajer (''tro'', f., {{gno.}} ''tro∂'', f.). Det øverste laget med band ble på Sunnmøre kalt skur, m., og den øverste hesje-rajen skurtro. | ||