Leksikon:Kornbehandling

Kornbehandling. I. Skurden foregikk i Norge med sigd eller skyru. Det eldste redskapet er sigden (norrønt sigðr, m. eller sigð, f.). Den har forholdsvis svakt krummet blad, og tangen (i målførene kalt tjo, n.) ble klinket eller (sjeldnere) surret til skaftet. I enkelte distrikter var skaftet formet som et lite stuttorv (se ljå). Sigden var opprinnelig i bruk over hele landet, og på Vestlandet og deler av Sørlandet, Trøndelag og Nordland ble den brukt helt opp til vår tid. På Østlandet og i det meste av Trøndelag har skurd-redskapet i nyere tid vært skyru, (også kalt skjera, skjurru o.l.). Den har langt sterkere krumning på bladet, tangen går inn i skaftet, som alltid er kort. Dette redskapet kom inn i landet sørfra i løpet av høymiddelalderen. Skjæring var både manns- og kvinnearbeid, og det eksisterte overalt faste normer for størrelsen på dagsverket (jf. laje). Fra 1700-tallet og fram­over ble det agitert en del for å ta i bruk ljå i skurden.

II. Tørking på åkeren. A. Hesjing av korn forekom i 1700- og 1800-årene bare på Sunnmøre, men var trolig en mer utbredt skikk tidligere (og senere). Kornet ble bundet i nek eller band på vanlig vis før det ble hengt opp. Tradisjonelt skulle det være 24 eller 12 golv (dvs. staur-mellomrom) i ei kornhesje. Nekene lå på rajer (tro, f., norrønt troð, f.). Det øverste laget med band ble på Sunnmøre kalt skur, m., og den øverste hesje-­rajen skurtro.

B. I spredte bygdelag med tørt klima har det vært vanlig å tørke kornet i rauk eller treve. En rauk (norrønt hraukr, m.) besto av 4 eller flere band, satt sammen i klynge med rotenden ned. En treve (s.d., norrønt þrefi, m.) utgjorde i Gudbrandsdalen 24 band, stilt opp i to rekker som støttet hverandre; i en del Sørlands-bygder gikk det 26 band i treven. Også i bygder der kornet ble tørket på staur, var uttrykk som rauk og treve i bruk; en rauk var her en foreløpig oppstilling av et antall band, ofte så mange som det skulle gå på stauren. Avvikende betegnelser for omtrent samme sak var raukan, n. (Sunnmøre), rauke, raukje, m. (Hallingdal), ruk, m. (Ryfylke, à 6 nek), røyk, m. (Ryfylke, Jæren), røkling, røykling (Stjørdalen), skurv, m. (Jæren, Ryfylke, à 12 nek), krøys, m. (Sogn), hatt, m. (Toten), sett, sjetta, sjett, f. (Nordmøre, Sør-Trøndelag; ei sjett utgjorde dels 12, dels 8, dels (og eg.) 6 band). I en treve gikk det i regelen dobbelt så mange band som på en staur. I Inn-Trøndelag har tråvvå i nyere tid betegnet 24 lauvkjerv.

C. Å tørke kornet på staur har vært den vanligste framgangsmåten i Norge. Det ble gjort på hovedsakelig to vis: Nord for Dovre og delvis på Østlandet tredde en først et band på stauren med rotenden ned. Dette bandet ble trukket helt ned til jorda, og i enkelte distrikter ble det satt eller bundet enda et band eller to inntil. Det hele ble kalt f.eks. fotband, n., kall, m., kruku, f., unnstødband, n. I senere tid ble det vanlig å sløyfe fotbandet og isteden sette under en liten sule eller slå en spiker halvveis inn i stauren, slik at banda ikke skulle gli helt ned. De øvrige band ble tredd ett og ett vannrett ned på stauren. I Nordland og deler av Nord-Trøndelag ble det brukt en særskilt gaffel til dette arbeidet, kalt bokkskjøtt, -skytj, f., skutle, m., staurpik, m., staurskoto, f.. Dette redskapet var i bruk også i tilstøtende deler av Sverige.

Hele arbeidsprosessen kaltes på Østlandet og nordafjells å staure, å dra opp eller å sneise. På Vestlandet og i en del strøk østafjells ble det først satt 2–4 band med roten ned rundt stauren, kalt fotband, krukeband og annet. De øvrige ble lagt inntil stauren vannrett og bundet sammen parvis ved hjelp av bendilen. Hvert bandpar ble kalt kast, n. (Indre Sogn), kløv, f. (Agder), re, rel (ridel), n. (Hardanger), snar, n. (Nordvestlandet) eller liknende. Øverst ble det satt et enkeltband, kalt hatt, hatteband, skru, m., eller skurdhette. I disse distriktene ble det til dels brukt svært lang kornstaur, og for å rekke opp måtte den som skulle feste eller føre (opp), stå på en feste-, føre- eller staurakrakk, mens en annen rakte ham nekene. Kornstaur med to rekker band ble på Østlandet, Voss og i Indre Sogn kalt ra-, rjå- eller råstaur, motsatt staur med én bandrekke som kaltes sneis, f.

III. Når kornet var kommet på staur, eller senest når det var kommet i hus, ble det på Østlandet og i Trøndelag kalt lo (norrønt lóð, f.). I en del områder ble hele kornstauren båret inn; andre steder ble det laget bører av enkeltband. Der hest og slede var i bruk, ble det nordafjells lagt et visst antall staur på lasset (ofte 10, på Nordmøre 20, jf. sett); i Sør-Norge ble banda tatt av stauren ute på ­åkeren.

IV. Lagring av utresket korn. Loa ble lagt (lø, verb, norrønt hlǿða, verb) i særskilte rom i ei løe (s.d.). Dette ble gjort etter faste, lokale regler, der hensikten var å beskytte kornet best mulig mot mus og liknende. Enkelte steder ble det først lagt ei flo (også kalt reising, f., stø(e), f.), dvs. et lag stående band med aksene opp, men ellers ble alltid banda lagt vannrett i konsentriske ringer, og med rot­enden ut mot veggene. Som underlag ble det delvis brukt høy. Det var vanlig å la det være igjen en åpning i midten, slik at lufta kunne slippe til. Arbeidet med å lø var ansett som svært viktig og ble helst utført av en betrodd person. Medhjelperen, som sendte banda ned fra låven gjennom låvegluggen (se løe), ble kalt for eksempel kråke, kråkunge.

V. Tresking var som regel mannsarbeid. Bare i Nordland var det alltid kvinnene som tresket.

A. I en del Vestlands-distrikter bruktes delvis en treskemåte som kalles å skjedde. Metoden besto i å ta ett og ett band under armen og å slå kornet av med en liten, takket kjepp (skjedde, skeie, f., o.l.).

B. På Østlandet ble noe av loa (særlig rug) skrøftet. Bandet ble holdt i rotenden og kornet slått av mot veggen eller mot kanten på et stort kar. Både skjedding og skrøfting var velegnet når en ville skåne halmen mest mulig, særlig når den skulle brukes til taktekking.

C. Tresking med sliul var det vanligste. Redskapet hadde forskjellige navn: flygjel, fløgel (Telemark, Sørlandet), sliul, slue, sloge, sluggu (Østlandet, Trøndelag), slire (Hedmark), tust (norrønt þúst og súst, f., Vestlandet, Sørlandet, Hallingdal, Gudbrandsdal). Formen var likevel noenlunde ens. Skaftet var oftest om lag 1,2 m., og ble kalt handvol eller tustarvol (jf. norrønt volr, m., rund stav). Den arbeidende delen av redskapet var kortere og litt tykkere, rund eller åttekantet, og kaltes slagvol eller dettvol. De to delene var bundet sammen på bestemte måter ved hjelp av en vidje, et åleskinn, en oksesene eller (sjeldnere) et tau. Når treskekaren slo, skulle slagvolen falle flatt ned på loa. Selve arbeidsprosessen het som regel å treske, men på Vestlandet også å berje (norrønt berja, verb; den som barde, kaltes bardningskar).

Banda ble lagt på låvegolvet i to rekker eller i en oval med aksendene mot hverandre. Der plassen var stor nok, var det vanlig å legge fram 24 band om gangen. Dette kaltes ei berje, et framlag, et lag, et rek og annet. Når berja var tresket på den ene siden, ble banda snudd. Etter tres­kinga (av-eksinga) ble halmen rakt bort med rive, og for å få ut alt kornet ble den ristet med et gaffelformet redskap som kunne hete låvekluft (Østlandet) eller restar-sul (Trøndelag).

På dette stadiet i arbeidsprosessen ble kornet kalt dråse (drøse), m., eller viste, m. (Vest­landet). Det var ennå svært blandet med agner og småhalm og ble derfor tresket forsiktig nok en gang (tine, verb, norrønt tína, verb). Det var særlig snerpkorn som måtte tines, men det har vært gjort også med havre. Deretter ble dråsen kastet til side med en bred trereke (låvereka), og en ny berje ble lagt fram.

VI. Rensing. A. Dråsen ble først såldet. Såldet var et rundt eller firkantet kar med flettet bunn eller bunn av tynne fjøler med hull i. Når såldet ble ristet, falt kornet gjennom, mens halmstubber o.l. ble liggende igjen.

B. Av metoder til ytterligere rensing var drøfting den eldste. En del korn (ei dryfte) ble tatt opp i et lett trau, kalt drøftetrau, dryfting, m., dryftel, m., o.l. Den som skulle drøfte, stilte seg i låve­døra, der det var litt trekk, og kastet kornet i været gjentatte ganger; støv og agner blåste da bort, mens kornet falt ned i trauet igjen. Øvde folk kunne også skille ut lettkornet ved drøfting. Drøfting som siste ledd i renseprosessen holdt seg i Saltdalen og i enkelte Vestlands-bygder helt til de første rensemaskinene kom i slutten av 1800-årene.

C. I landet for øvrig bruktes den noe yngre ­rensemåten kasting. Redskapet kunne ha fasong omtrent som et feiebrett og kaltes kasteskovel, kastspjell, kastefjøl, kasteskolp, kasta, f., eller lignende. Kastemåten varierte; den som skulle kaste, kunne f.eks. sette seg på en lav krakk ved låve­døra med ryggen mot rommet. Han tok litt korn i skovelen og kastet det bakover skulderen og inn­over låvegulvet. Agner o.l. falt ned like bak ryggen, mens det tyngste og beste kornet fløy helt inn til motsatt vegg. Det ble kalt låverand, rofløge, strikorn, veggefall, veggekorn, veggerand, ­veggesnert eller liknende, og ble brukt som såkorn og til grøtmel. Det nestbeste kornet, som landet foran låveranda, ble brukt til flatbrød. Lettkornet (småkornet) ble ofte brukt til fôr, men i små kår eller dårlige år også til mat.

VII. Tørking. Før kornet kunne males, måtte det være så tørt at det var sprøtt.

Den vanligste tørkeinnretningen for korn i nyere tid, særlig på Østlandet, var bastu (s.d.), også kalt kornturke eller turkestove. Vesta- og nordafjells forekom det en gruppe korn- og malttørker som virket etter et annet prinsipp (se kjone, f.).

På strekningen Rogaland-Namdalen er det blitt tørket korn på en steinhelle (senere en jernplate), som i nyere tid oftest var plassert i tilknytning til ildstedet i eldhuset, stua eller smia. Innretningen kaltes tussa, f., i Rogaland, andre steder turkehelle, tørkhylle og liknende. I det vestlandske røykovndistriktet, der det var vanlig å tørke korn og malt på steinhella over røykovnen, ble turkehella antagelig tatt i bruk samtidig med peisen (jf. røykovn).

Langs det meste av vestkysten ble særlig havre til flatbrød mer eller mindre regulært tørket i gryte (turkegryte, turkepanne), under stadig omrøring med et turketre (ofte kalt kara/kora/kuru, f.); turketreet var som regel formet etter grytebunnen.

En alderdommelig tørkemåte besto i å helle kornet opp i en uthult stokk (brye, turkebrye, f.), slippe varme steiner oppi og røre kraftig. Metoden har vært brukt bl.a. på Vestlandet og i bygdene rundt Røros.

Ikke sjelden ble kornet renset ytterligere etter tørkingen slik at støv og løsgjorte agner kunne bli fjernet. Som regel nøyde en seg da med å drøfte kornet, men enkelte steder ble det først lagt i en tønne e.l. og bearbeidet med en jernskodd reke.

VIII. Maling av korn var kvinnearbeid så lenge håndkverna var i bruk. Roterende håndkverner kom til landet i romersk jernalder. Den besto av to steiner, understeinen som lå i ro og oversteinen som ble dreid rundt med et håndtak, mondul, mandel (norrønt mondull, m.). Kornet ble fylt opp i en åpning midt på oversteinen, kvernøyet, og melet kom ut på siden av steinene. Slike kverner har vært i bruk helt opp til vår tid, men da dels som et spesialredskap for gryn- eller saltmaling, dels som et redskap kvinnene kunne greie seg med i et knipetak når mennene var borte (særlig i Nordland). Om maling på bekkekvern, se kvern.

IX. Såkornet. Det var vanlig å bytte til seg såkorn fra andre gårder eller bygder med noen års mellomrom. Som regel ble såkornet kastet nok en gang før såingen, slik at en kunne få fjernet det letteste. Der de hadde kornharpe (s.d.), ble så­kornet harpet; på den måten ble ugrasfrø skilt ut.

X. Såing. I Nordland og deler av Trøndelag, samt i spredte bygdelag på Vestlandet, var det kvinner som sådde, mens det ellers normalt var mannsarbeid. Kornet ble deretter myldet ned med mylderive, grev, ard, plog eller harv. Skikken med å bruke åkerrull (kokstokk, trommel, velt) begynte å komme inn mot slutten av 1700-tallet.

Radsåmaskin kom tidligst i bruk i de regnfattige strøkene i Nord-Gudbrandsdalen (den loms­ke såmaskin), der redskapstypen var godt kjent før 1800. Deretter ble den delvis tatt i bruk også i ­tilgrensende distrikter som Voss, Sogn og Sør-Trøndelag, men i landet for øvrig ble radsåmaskin alminnelig først på slutten av 1800-tallet. For­delen med slike redskaper framfor den tradi­sjonelle håndsåingen var bl.a. at kornet ble satt i jevn dybde og derfor fikk bedre og jevnere ­spiring.

Dibling, en engelsk så-metode som ble prøvd like etter 1800, hadde de samme fordeler, men var svært tidkrevende. Her ble ett og ett såkorn for hånd plassert i oppstukne hull i åkeren. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.