Leksikon:Kjone

Kjone, kjølne, f. (norrønt kylna, f.).

I. På Østlandet, hovedsakelig i traktene rundt Oslofjorden, var kjone betegnelse på et laftet tørkehus. Det ble ­regelmessig brukt til tørking av malt, ofte også av korn og lin. Kjoner kom i bruk etter engelsk mønster i ­vikingtiden eller litt senere.

I nyere tid, kanskje også i senmiddelalderen, ble kjoner her bygd i to etasjer. Den lave underetasjen ­inneholdt bare ovnen, som kunne ha forskjellige utforminger. Etasjeskillet besto av åser som bar et grissent lag av spildrer ((kjone)spile) eller et lag ­gjennomhullete fjøler. Over dette lå et teppe vevd av tagl (kjoneklede, n., (kjone)håre, f.), som maltet ­(kornet) ble bredt ut over. Prinsippet for tørkingen var at varm luft, og som regel også røyk, strømmet gjennom maltlaget; røyken hadde innvirkning på ølsmaken. I Østfold, Akershus og Vestfold var overetasjen oftest videre enn underetasjen. Veggene i underetasjen ble fortsatt et stykke opp over etasjeskillet og dannet vegger i en tømret kiste med bunn av spiler og kjoneklede. Rundt ­kisten ble det dermed plass til en gang, hvor en kunne stå under arbeidet.

II. Langs kysten fra Vest-Agder og nordover hadde tørkeinnretninger som virket etter kjoneprinsippet mange betegnelser: malttarre, f., eller tarrehus (Jæren), kjølle/kjølne/kylle, f. (Ryfylke, Sunnhordland, Sunnmøre, Trøndelag), hære, f. (særlig Nordhordland, Ytre Sogn, Sunnfjord), harpe, f. (Samnanger), tonn/todn, m. (norrønt gorn, m.; Hordaland, Sogn), sonn, m. (Trøndelag), hekke, f. (Namdalen og nordover). Disse tørkeinnretningene krevde som regel ikke en særskilt bygning, men ble satt opp i tilknytning til ildstedet i eldhuset, smia eller stua. (O. Nordland: Brewing and Beer s. 22–36; Norske mylnor og kvernar II s. 36–77; I. Talve: Bastu och torkhus s. 238–282.) H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.