323 359
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
B. På Østlandet ble noe av loa (særlig rug) skrøftet. Bandet ble holdt i rotenden og kornet slått av mot veggen eller mot kanten på et stort kar. Både skjedding og skrøfting var velegnet når en ville skåne halmen mest mulig, særlig når den skulle brukes til taktekking. | B. På Østlandet ble noe av loa (særlig rug) skrøftet. Bandet ble holdt i rotenden og kornet slått av mot veggen eller mot kanten på et stort kar. Både skjedding og skrøfting var velegnet når en ville skåne halmen mest mulig, særlig når den skulle brukes til taktekking. | ||
C. Tresking med sliul var det vanligste. Redskapet hadde forskjellige navn: ''flygjel'', ''fløgel'' (Telemark, Sørlandet), ''sliul, slue, sloge, sluggu'' (Østlandet, Trøndelag), ''slire'' (Hedmark), ''tust'' ({{gno.}} ''þúst'' og ''súst'', {{f.}}, Vestlandet, Sørlandet, Hallingdal, Gudbrandsdal). Formen var likevel noenlunde ens. Skaftet var oftest om lag 1,2 m., og ble kalt handvol eller ''tustarvol'' (jf. {{gno.}} ''volr'', {{m.}}, rund stav). Den arbeidende delen av redskapet var kortere og litt tykkere, rund eller åttekantet, og kaltes slagvol eller ''dettvol''. De to delene var bundet sammen på bestemte måter ved hjelp av en vidje, et åleskinn, en oksesene eller (sjeldnere) et tau. Når treskekaren slo, skulle slagvolen falle flatt ned på loa. Selve arbeidsprosessen het som regel å treske, men på Vestlandet også å berje ({{gno.}} ''berja'', {{v.}}; den som barde, kaltes bardningskar). | C. Tresking med [[sliul]] var det vanligste. Redskapet hadde forskjellige navn: ''flygjel'', ''fløgel'' (Telemark, Sørlandet), ''sliul, slue, sloge, sluggu'' (Østlandet, Trøndelag), ''slire'' (Hedmark), ''tust'' ({{gno.}} ''þúst'' og ''súst'', {{f.}}, Vestlandet, Sørlandet, Hallingdal, Gudbrandsdal). Formen var likevel noenlunde ens. Skaftet var oftest om lag 1,2 m., og ble kalt handvol eller ''tustarvol'' (jf. {{gno.}} ''volr'', {{m.}}, rund stav). Den arbeidende delen av redskapet var kortere og litt tykkere, rund eller åttekantet, og kaltes slagvol eller ''dettvol''. De to delene var bundet sammen på bestemte måter ved hjelp av en vidje, et åleskinn, en oksesene eller (sjeldnere) et tau. Når treskekaren slo, skulle slagvolen falle flatt ned på loa. Selve arbeidsprosessen het som regel å treske, men på Vestlandet også å berje ({{gno.}} ''berja'', {{v.}}; den som barde, kaltes bardningskar). | ||
Banda ble lagt på låvegolvet i to rekker eller i en oval med aksendene mot hverandre. Der plassen var stor nok, var det vanlig å legge fram 24 band om gangen. Dette kaltes ei berje, et ''framlag'', et ''lag'', et ''rek'' og annet. Når berja var tresket på den ene siden, ble banda snudd. Etter treskinga (av-eksinga) ble halmen rakt bort med rive, og for å få ut alt kornet ble den ristet med et gaffelformet redskap som kunne hete låvekluft (Østlandet) eller ''restar-sul'' (Trøndelag). | Banda ble lagt på låvegolvet i to rekker eller i en oval med aksendene mot hverandre. Der plassen var stor nok, var det vanlig å legge fram 24 band om gangen. Dette kaltes ei berje, et ''framlag'', et ''lag'', et ''rek'' og annet. Når berja var tresket på den ene siden, ble banda snudd. Etter treskinga (av-eksinga) ble halmen rakt bort med rive, og for å få ut alt kornet ble den ristet med et gaffelformet redskap som kunne hete låvekluft (Østlandet) eller ''restar-sul'' (Trøndelag). | ||