Leksikon:Len

Len (mnty. lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (NglL V s. 396f.) forekommer l. i norsk forvaltningsterminologi fra Magnus Lagabøte (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og oppebørselsmyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet l. er veitsle (gno. veizla f., ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og kansleren). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» beneficiet og l., som var et forvaltningsrettslig forhold. Både l. og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av 1200-tallet, likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

Skillet mellom l. og veitsle og l. og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer l. til ut på 1600-tallet bl.a. om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom l. helt fram til 1660 i form av såkalte gods-l. (s.d., jf. kloster-l.), undertiden kombinert med enkelte små-l. Men i økende grad kom l. etter ca. 1400 til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under Kalmar­unionen. Fram til 1660 er l. primært å forstå som en forvaltningsenhet.

L.inndelingen ved begynnelsen av 1500-tallet var svært uensartet og ustabil. Foruten fire mer faste slotts- eller hoved-l. var landet delt inn i bortimot tretti såkalte små-l., svært varierende l.enheter med forskjellig tilknytning til hoved-l. I tillegg kom gods-l. I løpet av 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble l.inndelingen i Norge mer ensartet; l.enhetene ble mer stabile, hoved-l.s forvaltningsområde ble utvidet på bekostning av små-l., og små-l.s antall ble sterkt redusert til fordel for nye hoved-l. I hovedtrekkene forelå eneveldets amtsinndeling allerede i første halvdel av 1600-tallet (se amt).

I. L.inndelingen omkring 1530.

Båhus hoved-l. besto av området fra Götaelven til Iddefjorden.

Akershus hoved-l. strakte seg fra Iddefjorden til Nedenes og omfattet hele innlandsområdet innenfor. Men innen dette området eksisterte flere underliggende l.enheter, det gjaldt både rene gods-l. og l. som i større eller mindre grad utgjorde egne forvaltningsenheter. Nåværende Østfold besto av en vrimmel av små l. som inngikk i stadig nye kombinasjoner. I 1527 var Tune og Skjeberg ett l., likeledes Idd og Åbygge, Ingedal og Råde, Onsøy, Skaun (Rakkestad), Eidsberg, Frøland, Veme (Skiptvet) og Rygge. Follo (undertiden med Mossedal) og Asker med Vestre Bærum lå under Maria­kirkens prosti. Eiker, Modum og Tverr­dalene var et eget l. Bragernes var et forholdsvis nytt l., som på dette tidspunktet ennå ikke om­fattet Hurum og Hallingdal, og Ringerike pendlet mellom Hadeland l. og l.kombinasjoner sørover langs Drammensvassdraget. Hadeland var et ­meget skiftende l.kompleks. Tønsberg l. omfattet også Sands­vær, mens Brunla l. innbefattet Numedalen. Bratsberg l. (tidligere Skiensysla) tilsvarte det nåværende Telemark, Nedenes l. besto av kystbygdene i Aust-Agder, mens Råbyggelaget l. omfattet de indre bygdene av Aust-Agder pluss Åseral av Vest-Agder. (Nedenes og Råbyggelaget ble ofte forlent sammen.) Solør, sannsynligvis med Østerdalen, utgjorde også et eget l. De øvrige Østlandsområdene ble forvaltet direkte under Akershus, mens mange av små-l. bare når det gjaldt enkelte forvaltningsoppgaver, særlig oppebørsel, var underlagt slottslenet.

Bergenhus hoved-l. omfattet et område vestafjells og et nordafjells. (Grenseforholdene vestafor Nedenes var noe uklare.) Mandals l. omfattet den østre delen av Vest-Agder til og med Halse og Harkmark, Holum, Øyslebø, Laudal, Finnsland og Hægeland. Lista l. var resten av Vest-Agder unntatt Åseral. Stavanger l. besto av Jæren og Dalane og Ryfylke. Sunnhordland, Nordhordland, Hardanger, Voss, Sogn, Sunnfjord, Nordfjord var egne forvaltningsområder, men de kunne forlenes i forskjellige kombinasjoner, og forholdet til Bergenhus varierte. Sunnmøre var et l., likeledes Romsdal. Nordmøre (ogsa kalt Edøy) utgjorde undertiden et l. sammen med Fosen (fra 1540-­årene under Trondheim h.l.).

Av de nordafjelske områdene lå Namdalen l. under Bergenhus (til 1532) og likeledes hele Nord-Norge. Nåværende Nordland besto av flere varierende l.enheter som Andenes, Lofoten og Vesterålen, Helgeland, Salten, Senja o. fl.

Trondheim hoved-l. (også kalt Trondhjemshus l. og en kort periode fra 1537 til midten av 1550-årene Steinvikholm l.) omfattet nåværende Trøndelag minus Fosen og Namdalen. I tillegg kom Jemtland og Herjedalen. Imidlertid var den administrative inndelingen i Trondheim l. usikker, med stadig skiftende l.kombinasjoner og små-l. som undertiden sto temmelig fritt i forhold til hoved-l. Av de vanligste l. kan nevnes Stjørdal l., som også kunne omfatte Sparbu og Herjedalen, Gauldal l., Sparbu l. og Jemtland l. (Jemtland inngikk ofte i kombinasjoner med Sparbu og/eller Gauldal.)

II. L.inndelingen omkring 1630.

Båhus hoved-l. var uforandret.

Akershus hoved-l. Her var det dannet mer stabile l.enheter i det nåværende Østfold: Idd og Marker, Veme, Tune og Åbygge, Onsøy, Moss, Mariakirkens prosti og Rakkestad l. De fleste l.enhetene i dette området var nå fastere underordnet Akershus. Follo, Aker og Vestre Bærum var blitt direkte underlagt slotts-l., og også øvrige små-l. var fastere knyttet til slotts-l. Eiker var eget l., og likeledes var Numedal og Sandsvær blitt et l., men forvaltningsmessig sett hadde de liten selvstendighet.

Tønsberg var fra begynnelsen av 1600-tallet ­hoved-l. Inntil den tid hadde det ligget under Akershus.

Brunla ble opprettholdt som et av de få mer ­selvstendige små-l.

Skien eller Bratsberg var blitt hoved-l. ved begynnelsen av 1600-tallet.

Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lista dannet et hoved-l. fra begynnelsen av 1600-årene.

Stavanger ble også et hoved-l. ved begynnelsen av 1600-tallet.

Bergenhus hoved-l. Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Sunnmøre (fra 1597) kom mer direkte under Bergenhus. Voss, også kalt Apostelkirkens gods, Hardanger l. (sammen med Halsnøy kloster) og Romsdal ble opprettholdt som mer selvstendige små-l. (Romsdal lå under Trondheim 1604–1627.)

Trondheim hoved-l. De mange ustabile l.kombinasjonene var nå blitt mer varige, dessuten kom de i økende grad direkte under hoved-l.s forvaltning. Fra 1540-årene lå Nordmøre (Edøy) med Fosen under Trondheim l. (En periode lå også de nordnorske l. til Trondheim, men de ble fra slutten av 1540-årene på nytt knyttet til Bergenhus.) Namdalen kom fast under Trondheim i 1532.

Nordlandenes l. var et hoved-l. fra omkring 1600. Det besto av de tidligere små-l. Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes og Troms. Andenes hadde på 1500-tallet hatt større selvstendighet enn de øvrige nordnorske små-l.

Vardøhus med Finnmark var et hoved-l. fra 1576. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.