Leksikon:Prokurator: Forskjell mellom sideversjoner

'''Prokurator''', d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).

I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ankedomstolene, ''[[Leksikon:overhoffrett|overhoffretten]]'' og ''[[Leksikon:høyesterett|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.

Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.

Som yrkesgruppe hadde prokurator den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve prokuratorbetegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller prokurator kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var prokurator en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. {{sign|S.I.}}

[[Kategori:Yrker|{{PAGENAME}}]]