Forskjell mellom versjoner av «Leksikon:Prokurator»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. P.vesenet ble innfør...)
 
Linje 1: Linje 1:
Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. P.vesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om p. (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også p.vesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke p. (1–9–15).
+
'''Prokurator''', d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på ''sakfører'', dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).
  
I byene fikk magistraten rett til å utnevne p. Foruten byens p. ble det etter en tid også beskikket p. ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og høyesterett (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.
+
I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ''[[Leksikon:ankedomstol|ankedomstolene]]'', ''[[Leksikon:overhoffrett|overhoffretten]]'' og ''[[Leksikon:høyesterett|høyesterett]]'' (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling.
Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke p. på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at p. der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med p. både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som p., og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle p. måtte ha kgl. bestalling.
+
Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.
  
Som yrkesgruppe hadde p. den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve p.betegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller p. kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var p. en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. S.I.
+
Som yrkesgruppe hadde prokurator den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve prokuratorbetegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller prokurator kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var prokurator en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. {{sign|S.I.}}
  
 
{{nhl}}
 
{{nhl}}
 +
 +
[[Kategori:Yrker|{{PAGENAME}}]]

Revisjonen fra 8. jul. 2008 kl. 11:34

Prokurator, d.e. på 1600- og 1700-tallet vanlig betegnelse på sakfører, dvs. en som har off. bemyndigelse til å opptre som fullmektig for en part under rettssaker. Prokuratorvesenet ble innført i Norge på 1600-tallet, og først i de større byene. De første landsomfattende lovbestemmelsene om prokurator (C.5. no. lov 1–9–7- 16) regner da også prokuratorvesenet som et rent byfenomen. Loven sier endog at på landsbygda skulle det være forbudt å bruke prokurator (1–9–15).

I byene fikk magistraten rett til å utnevne prokurator. Foruten byens prokurator ble det etter en tid også beskikket prokurator ved de nye ankedomstolene, overhoffretten og høyesterett (s.d.). For å prosedere ved disse domstolene ble det krevd kgl. bevilling. Allerede i begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å bruke prokurator på landsbygda, og ved forordn. av 19. august 1735 ble det bestemt at prokurator der skulle oppnevnes av amtmannen. I løpet av 1700-tallet ble det således mer og mer alminnelig med prokurator både ved over- og underrettene i Norge. Ved forordn. 10. februar 1736 ble det krevd juridisk embetseksamen for å kunne virke som prokurator, og ved plt. av 4. september 1810 ble det bestemt at alle prokurator måtte ha kgl. bestalling.

Som yrkesgruppe hadde prokurator den første tiden ikke bare godt ord på seg. De benyttet seg ofte av lovtrekkeri og mer eller mindre hederlige midler. Selve prokuratorbetegnelsen kunne derfor bli brukt i nedsettende betydning, eller prokurator kunne bli tillagt infamerende betegnelser som tingstut o.l. Men i løpet av 1700-tallet endret dette seg, og ved utgangen av foreningstiden var prokurator en aktet yrkesgruppe med forholdsvis høy sosial prestisje. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.