Leksikon:Retterting

Retterting, også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kgl. domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens r. eller bare herredagen (s.d.). Ordet r., som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte r.kommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kgl. fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av årh. ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste r.kommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske. Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk r., fikk kong Hans’ r.kommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte overlagtinget (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som r.kommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kgl. kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kgl. fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens r. Betegnelsen r. brukes da også ofte om den nors¬ke herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se herredag). Som nevnt innledningsvis var betegnelsen r. oppr. ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kgl. domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens doms¬makt. På dette grunnlaget ble r. i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483. Etter hvert framsto det danske r. som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. R. fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre r. til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de flg. år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens r. R. ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til r. i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd». I nær tilknytning til utviklingen av r. står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler). R. eksisterte fram til eneveldet. Ved kgl. forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble r. erstattet av høyesterett (s.d.). S.I.