Leksikon:Samer: Forskjell mellom sideversjoner

Innen arkeologisk og historisk forskning heller nå de fleste til den oppfatning at samisk identitet er oppstått gjennom slike etniske differensieringsprosesser blant grupper av jegere og samlere i det nordlige Fennoskandia i løpet av de siste to årtusen før Kristi fødsel. Dette kan blant annet avleses i ornamentikk på keramikk, endringer i husform og gravskikk. Nyere språkforskning antar dessuten at et felles finsk-samisk urspråk ved midten av det andre årtusen før Kristus ble differensiert i en proto-finsk og en proto-samisk språkform, som dannet utgangspunktet for senere finsk og samisk språk. Prosessene har altså vært gjensidige, i den forstand at samisk etnisk tilhørighet er blitt utviklet i vekselvirkning og samtidig med at tilsvarende finsk og nordgermansk («nordisk») etnisk identitet er blitt etablert og generalisert i andre deler av Fennoskandia. Dette forhindrer ikke at det har funnet sted etniske konsoliderings- og generaliseringsprosesser på senere tidspunkt. Eksempelvis ser det ut til at den typisk samiske gravskikken med gravlegging i berg og ur har spredt seg til hele det samiske bosettingsområdet først i løpet av middelalderen.

'''III.''' Språklig og kulturell variasjon. Språklig og til dels kulturelt faller den samiske befolkningen i historisk tid i en rekke undergrupper, som best kan illustreres med de ulike dialektområdene (se kart). I tillegg til dialektforskjellene atskiller disse samiske regionene seg også i en viss grad med hensyn til ytre, materielle kulturtrekk, som draktskikk (''[[kofte]]''), bygningstradisjoner med videre. Med henvisning til eldre administrativ og regional inndeling skiller en historisk mellom følgende dialekter: [[sørsamisk]], [[umesamisk]], [[pitesamisk]], [[lulesamisk]], [[nordsamisk]], enaresamisk, [[østsamisk]], áhkkilsamisk, kildinsamisk og tersamisk, se kart over dialektområder. (På norsk side regnes i dag umesamisk og pitesamisk for å være utdødd, mens sørsamisk,  

lulesamisk og nordsamisk har hver sin offisielle rettskrivingsnormal.) Dialektforskjellene, som flere forskere antar var etablert allerede i forhistorisk tid, er av den karakter at befolkningen i to tilstøtende områder kan forstå hverandre, mens  

VI. Kolonisering. Gjennom en langstrakt prosess fra senmiddelalderen og fram gjennom nyere tid ble det samiske bosetningsområdet kolonisert og delt mellom de omkringliggende statsmaktene, som skaffet seg eksklusiv suverenitet over ulike deler. Utgangspunktet var krav om skattleggingsrett over samene. I tillegg kom misjonsvirksomheten som gikk hånd i hånd med håndheving av verdslig og geistlig jurisdiksjon, etter hvert som statsmaktenes regionale og lokale administrasjon ble stadig mer utviklet. Fra slutten av 1500-tallet og fram til 1826 foregikk så den endelige territorielle oppdeling av Sápmi, ved at skattepretensjonene og  jurisdiksjonsrettighetene ble konvertert til krav om høyhetsrett.

Fram til [[1751]] fantes det ikke klare statsgrenser i nordre Fennoskandia (nord for Trøndelag/Jemtland). Med bakgrunn i en avtale fra [[1326]] skattla både norske og russiske myndigheter samene på strekningen mellom [[Lyngen]] og Kolahalvøyas østligste punkt. Fra [[1550-årene]] slo den svenske kronen inn under seg skattleggingsretten til de såkalte birkarlene, handelsfolk fra traktene rundt Botnviken, som hadde overtatt kvenenes gamle rolle som handelspartner med samene, og som regelmessig strakte sine handels- og skattleggingsferder gjennom Nordkalottens indre og fram til sjøsamene langs Atlanter- og Ishavskysten. Dette la grunnlaget for den såkalte «fellesbeskatningen»: Ved midten av 1500-tallet ble samene i indre Finnmark og i de fire østligste finnmarksfjordene skattlagt av alle tre riker; samene på kyststrekningen Tysfjord-Alta ble skattlagt av Sverige og Danmark-Norge, og i Sør-Varanger og på Kola ble samene skattlagt av Danmark-Norge og Russland i fellesskap. ‘Kemi lappmark’ i dagens Nord-Finland ble skattlagt av Sverige og Russland i fellesskap. Tiltagende statlig rivalisering om herredømmet på Nordkalotten mot slutten av 1500-

tallet førte til at dette fellesbeskatningssystemet ble avviklet. Ved freden i Teusina 1595 tapte Russland sin skattleggingsrett vest for Varanger til Sverige, og etter [[Kalmarkrigen]] (1611–13) mellom Danmark-Norge og Sverige kom sjøsamene entydig under dansk-norsk jurisdiksjon og høyhetsrett. Først etter [[Store nordiske krig]] (1700–1720) ble det gjenstående fellesdistriktet i indre Finnmark delt mellom Danmark-Norge og Sverige (se ''[[Leksikon|Lappekodisillen]]''), og fellesbeskatningen av de østsamiske siidaene i Sør-Varanger ble opphevet gjennom den norsk-russiske grenseavtalen av [[1826]].

Trass i enkelte unntak på 1600- og 1700-tallet (se [[Leksikon:Finnerydninger|''finnerydninger'']]) favoriserte den norske jordeiendomslovgivningen i første rekke fast gårdsbosetting basert på kombinasjoner av jordbruk, februk og fiske, og tilgodeså i mindre grad samisk reindrift og andre tradisjonelle samiske næringstilpasninger og driftsmønstre. Spørsmålet om disse næringenes rettsvern, og særskilt hvilke rettigheter som lang tids reindrift i et område hjemler, har derfor vært en stadig kilde til stridsspørsmål, som også har vært prøvd for domstolene. Fra midten av 1800-tallet slo norske myndigheter dessuten inn på en språklig og kulturell fornorskingspolitikk, som blant annet medførte at mange samer valgte å la seg [[assimilasjon|assimilere]] med den norske befolkningen. {{sign|L.I.H.}}

{{nhl}}