Sideversjon per 19. jun. 2008 kl. 12:06 av Marthe Glad(samtale | bidrag)(Ny side: '''Skjerding''', m., eller skore, f., var normalt av jern og ble brukt ved åpne ildsteder (åre, røyk¬ovn, peis) til å henge gryter på. Ved åre og røyk¬ovn hang s. i en bjelke over ...)
Skjerding, m., eller skore, f., var normalt av jern og ble brukt ved åpne ildsteder (åre, røyk¬ovn, peis) til å henge gryter på. Ved åre og røyk¬ovn hang s. i en bjelke over varmen; ved peis var den dels hengt opp i et tverrjern et stykke oppe i pipa, dels festet svingbart til et loddrett jern (ovnsjern) som sto i forkant av peisåpningen eller inne i peisen. Denne typen s. kaltes vindskjerding (av vinde, v.) i motsetning til den vanligste og eldste typen, hengskjerding. Vindskjerdingen kunne også være av (kraftig) tømmer og plassert utenfor peisen. Dette ble i Sør-Norge helst gjort på setrene (tunge ystepanner). I Nordland var ¬slike s. vanligere (kalt kjerringlette eller håv). H.W./H.D.B.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
