Leksikon:Utskrivningsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 6: Linje 6:
Etter 1814 skulle Generalkrigskommissæren under navnet Søe- og Land-Krigs-Commissairen være ansvarlig for hele det militære utskrivningsvesen. Utskrivningen på 1800-tallet ble regulert av flere lover (26. august 1854, 12. mai 1866). Felles utskrivningsvesen. for begge etater kom i lov av 19. juli 1910.
Etter 1814 skulle Generalkrigskommissæren under navnet Søe- og Land-Krigs-Commissairen være ansvarlig for hele det militære utskrivningsvesen. Utskrivningen på 1800-tallet ble regulert av flere lover (26. august 1854, 12. mai 1866). Felles utskrivningsvesen. for begge etater kom i lov av 19. juli 1910.


'''Flåten.''' Mannskapet til flåten ble rekruttert gjennom verving, ''[[Leksikon:pressing|pressing]]'' (s.d.) og utskrivning. Fra 1540-årene ble lensherrene og kjøpstedene langs kysten pålagt å stille med mannskaper, se marin og matros, til flåten, og utskrivningen skjedde med ujevne mellomrom. Dette rekrutteringssystemet hadde sine store mangler, og for å sikre flåten erfarne sjøfolk ble sjøinnrulleringen opprettet. I 1680 kom den første inndelingen av Norge i sjøinnrulleringsdistrikter, en ordning som fikk sin endelige form 15. mars 1704. Innrulleringsdistriktene var Fredrikshald, Bragernes, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim, hvert distrikt ledet av en innrulleringssjef. Formelt sett var det en frivillig sak å la seg innrullere, og de som gjorde det, fikk mange særrettigheter. I praksis var innrulleringen en vernepliktsordning for sjøfolk, for det var forbudt for ikke-innrullerte å reise til sjøs, å dra på noe større fiskeri eller andre sjøreiser.
'''Flåten.''' Mannskapet til flåten ble rekruttert gjennom verving, ''[[Leksikon:presse|pressing]]'' (s.d.) og utskrivning. Fra 1540-årene ble lensherrene og kjøpstedene langs kysten pålagt å stille med mannskaper, se marin og matros, til flåten, og utskrivningen skjedde med ujevne mellomrom. Dette rekrutteringssystemet hadde sine store mangler, og for å sikre flåten erfarne sjøfolk ble sjøinnrulleringen opprettet. I 1680 kom den første inndelingen av Norge i sjøinnrulleringsdistrikter, en ordning som fikk sin endelige form 15. mars 1704. Innrulleringsdistriktene var Fredrikshald, Bragernes, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim, hvert distrikt ledet av en innrulleringssjef. Formelt sett var det en frivillig sak å la seg innrullere, og de som gjorde det, fikk mange særrettigheter. I praksis var innrulleringen en vernepliktsordning for sjøfolk, for det var forbudt for ikke-innrullerte å reise til sjøs, å dra på noe større fiskeri eller andre sjøreiser.


Den 8. juni 1705 kom en forordning som bestemte at alle menn mellom 16 og 50 år som bodde en halv mil fra kysten og en kvart mil fra fjordene, skulle rulleføres og høre til sjøforsvaret. I 1706 ble 1200 sjølegder lagt under sjømilitær myndighet, og antallet sjølegder vokste til 2800 utover på 1700-tallet, og i 1803 tillagt enda flere, spesielt på Sørlandet. Forholdet mellom sjø- og landlegdene ble regulert rent topografisk ved forordn. 1. feb. 1770. Etter 1814 ble behovet for mannskaper til marinen mindre, og tjenestetiden ble redusert for de utskrevne.
Den 8. juni 1705 kom en forordning som bestemte at alle menn mellom 16 og 50 år som bodde en halv mil fra kysten og en kvart mil fra fjordene, skulle rulleføres og høre til sjøforsvaret. I 1706 ble 1200 sjølegder lagt under sjømilitær myndighet, og antallet sjølegder vokste til 2800 utover på 1700-tallet, og i 1803 tillagt enda flere, spesielt på Sørlandet. Forholdet mellom sjø- og landlegdene ble regulert rent topografisk ved forordn. 1. feb. 1770. Etter 1814 ble behovet for mannskaper til marinen mindre, og tjenestetiden ble redusert for de utskrevne.