Lillehammer stasjon

Lillehammer stasjon ligger ved Lillehammer sentrum og ble åpnet i 1894 da jernbaneforbindelsen mellom Hamar og Tretten stasjon ble fullført. Stasjonen ble bygget om til Vinter-OL 1994 og er endestasjon for intercitytogene. Fra Lillehammer stasjon til Oslo S er det 184,18 km.

Lillehammer stasjon i 2016.
Foto: Elin Olsen


Vanntårn Lillehammer stasjon, fredet. Vernedato 2002-11-26. KulturminneID 87655-1.e

Fredet vanntårn

Paul Due har tegnet både den staselige stasjonsbygningen og andre bygninger ved stasjonen. Et vanntårn i utkanten av stasjonsområdet er fredet, og her gjengis Riksantikvarens begrunnelse, hentet fra Kulturminnesøk:

Jernbanens store bystasjoner var preget av at bygningene skulle gjenspeile statens myndighet. De ble bygget av mur, ofte i en monumental middelalderstil preget av rundbuen. Mellomstore og små stasjoner ble vanligvis bygd i tre. Øvrige bygningstyper ble som regel tilpasset de enkelte stasjonsmiljøer. Vanntårnene synes å ha fått en mer ensartet utforming, uavhengig av de øvrige bygningene. Dette hadde nok sammenheng både med funksjonen og plassering. Tårnets funksjon og bruk gjorde det særlig egnet til å utformes som et middelaldertårn. Plasseringen utenfor eller i utkanten av stasjonsområdet resulterte i at vanntårnene i mindre grad måtte tilpasses de øvrige bygningene. Funksjonstypen var knyttet til damplokomotivene som trengte jevnlig påfylling av kull og vann for å fungere. Vannreservoaret lå øverst i tårnet, mens det i nedre del var en vedovn for å hindre at vannet frøs om vinteren.

Tårnet ligger i utkanten av Lillehammer stasjonsområde i nordlig retning, og er i nordgående retning plassert på østsiden av sporet, like på nordsiden av Mesnaelven. Tegningene av tårnet ved Lillehammer er datert 1893, og bygningen sto trolig ferdig ved banens åpning i 1894. Vanntårnet var i bruk fram til slutten av 1960-tallet. Strekningen Hamar-Fåberg ble elektrifisert i 1966, og i tiden før dette gikk det både damp- og dieseltog på strekningen. Lillehammer stasjonsområde har flere bygninger på stasjonsområde, men det er kun stasjonsbygninger og vanntårnet som er fra anleggets første fase.

Lillehammer vanntårn har høy bygningshistorisk og jernbanehistorisk verdi. Tårnet er det eneste i sitt slag som er tilbake på Eidsvoll-Dombåsbanen. Det er inspirert av middelalderske forbilder, og eksteriøret er tilnærmet autentisk fra oppføringen i 1893. Tårnets arkitektoniske verdi er knyttet til dets utforming og materialbruk og til dets betydning som kilde til kunnskap om endringer og tendenser i arkitekturen-rundt forrige århundreskiftet. Tårnet har også verdi som del av produksjonen til en av landets betydelige arkitekter på denne tiden. Det er med på å vise bredden i Paul Dues produksjon for jernbanen.