Lillestrøm bedehus
Lillestrøm bedehus ble innviet 22. oktober 1876. Interessen for å få reist bedehus vokste etter at Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet i 1865 av Ole Jensen som var stasjonsmester ved Strømmen jernbanestasjon. Bedehuset ble benyttet som kirke fram til 1935 da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk. 102 år gammelt ble Lillestrøm bedehus revet.
Finansiering
For å skaffe midler til bedehuset arrangerte foreningen basarer og pengeinnsamlinger. Dessuten kom det en del midler fra indremisjonsforeninger rundt om i landet. Sagbrukseierne gav alle trematerialene til bygningen, og Sørum gård gav gratis tomt. Kommunen kjøpte pipeorgel til bedehuset i 1892.
Bedehuset ble stedets kirke
I 1883 forhandlet sokneprest Otto Ottesen med indremisjonsforeningen om å få leie bedehuset til gudstjenester. Grunnen var den lange avstanden og de vanskelige veiforholdene for stedets befolkning fram til Skedsmo kirke. Dessuten vokste befolkningen raskt, fra 408 i 1865 til 1245 i 1875 og 2428 i 1891. Lokalavisene støttet soknepresten.
Etter langvarige og skarpe forhandlinger med Skedsmo Herredsstyre om leieavtalen, ble denne fastsatt til kr 200 i året for ferdig oppvarmet lokale. Det var særlig Skedsmo-representantene som gikk mot å bruke bedehuset til kirke. De mente at det nå kunne komme krav fra Lillestrøm-representantene om å få bygd egen kirke, og det ville påføre kommunen en betydelig utgift. Indremisjonsforeningen stilte også krav både til prest og leie. Presten måtte blant annet forplikte seg til ikke å motarbeide lekmannsvirksomheten som eide og brukte lokalet. I tillegg måtte avtalen legges fram for Kirkedepartementet som krevde at omreisende ikke-statskirkelige ikke måtte benytte kirken, og at et forheng måtte trekkes for alteret, prekestolen og døpefonten når indremisjonsforeningen benyttet bedehuset. I 1889 ble pastor Enok Meling ansatt som personellkapellan i Lillestrøm og Strømmen. Stillingen ble endret til residerende kapellan i 1895 for at Meling kunne arbeide mer uavhengig av soknepresten og konsentrere seg om Lillestrøm.
I lokalavisa Akershus kunne en i november 1876 lese følgende annonse om den første statskirkelige gudstjenesten i Lillestrøm:” Søndag den 10-ende i denne Maaned, klokken 10 og en halv, Formiddag, afholdes den første Gudstjenesten i Lillestrøm.”
Behovet for kirke i Lillestrøm viste seg ved at bedehuset var fullt på prekesøndagene. Det kom flere mennesker til gudstjenestene her enn i Skedsmo kirke. En grunn var nok at bedehuset lå mer sentralt til enn hovedkirken på Skedsmovollen.
I 1897 ble det bygd klokketårn, og kirkeklokkene var en gave fra sagbrukseierne. Samme året ble lærer Peder Flesvig ansatt som klokker, og betalingen var 50 kroner i året.
Grunnforholdene og faren for flom var årsaker til at det ikke kunne anlegges kirkegård i Lillestrøm. Den første tida ble de døde begravd på Skedsmo kirkegård. Kommunen kjøpte i 1898 et område av Hageløkka som lå under Nordre Stalsberg, til gravplass. Gravstedet fikk navnet Stalsberghagen og ble tatt i bruk 1901. I 1900 ble det bygd et likkapell på Torvmåsan der de døde lå til begravelsesdagen. Det var Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm som bevilget penger til kapellet. Fra 1903 benyttet lillestrømlingene Stalsberghagen til dette formålet.
Under andre verdenskrig benyttet Røde Kors bedehuset til suppestasjon. Lokalavisa Akershus skrev 1. juni 1942 at i løpet av fire måneder ble det solgt 22 000 liter suppe til 25 øre literen. Fra 1943 ble det levert ut gratis svenskesuppe fra Svenska Norgeshjälpen. Hver eneste dag var det lang kø utenfor bedehuset. Under krigen ble bedehuset gjort om til skole fordi tyskerne okkuperte Sørum og Volla skoler. Etter krigen ble huset brukt til indremisjonens egen virksomhet og leid ut til større arrangementer i andre kristelige lag og foreninger.
Litteratur
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind I og II. Lillestrøm 1979.
- Lindbæck, Odd m. fl.: Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie. Utgitt av Lillestrøm historielag og Lillestrøm-fondet. 2000.
- Lokalavisa Akershus 1942, 1943, 1944