Skedsmo Indremisjonsforening
Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet 29. september 1865. Det var stasjonsmesteren ved Strømmen stasjon, Ole Jensen, som stiftet foreningen, og den omfattet hele Skedsmo sogn der også Lørenskog inngikk. Med et avbrudd i 1886 var Jensen formann i foreningen de første 30 årene. I 1886 var sagbruksarbeider og stortingsvaramann for Høyre, August Thoresen, formann. Han preget foreningen med sin sterke religiøsitet og sitt totalavhold. Fra Ole Jensens formannstid i foreningen vet en lite fordi møteprotokollen er kommet bort. Men fra noen muntlige og andre skriftlige kilder har en greid å skaffe opplysninger fra disse 30 årene.
Medlemstallet vokste raskt, og de fleste medlemmene var fra Strømmen og Lillestrøm. Det var mest arbeidere som sluttet seg til foreningen.
Foreningen var godt organisert, og den hadde sterke organisasjoner i ryggen. Den sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap. Lutherstiftelsen sendte hvert år predikanter som holdt oppbyggelsesmøter i Lillestrøm og Strømmen. Dessuten reiste pastor Johan Cordt Harmens Storjohann i Kristiania Indremisjonsforening hver søndag i flere år til Strømmen og Lillestrøm, og en vekkelse oppstod. Teologisk hadde foreningen stor autoritet fordi bekjennelsen var svært lik statskirkens lære. Derfor ble den ikke motarbeidet av embetsmenn og andre øvrighetspersoner.
Bedehus i 1876
De første årene ble møtene holdt i hjemmene, på Lillestrøm Brugsskole, i maskinhuset til Haneborgs Dampsag eller i Brandvalsagas bestyrergbolig. I sommerhalvåret hendte det at møtene ble holdt utendørs på Petrinehøy i Rælingen. Medlemsmassen og aktiviteten økte, og derfor meldte behovet seg for eget lokale. Fra 1873 ble det satt i gang basarer og pengeinnsamlinger for å skaffe midler til et bedehus, og det skulle bygges i Lillestrøm. Det kom inn bidrag både fra befolkningen, fra indremisjonsforeninger andre steder i landet, men mest fra sagbrukseierne på stedet som også ga alle trematerialene. Eieren av Sørum gård ga gratis tomt i Kirkegata 1. I 1876 ble Lillestrøm bedehus innviet, og i 1889 ble det tatt i bruk som kirke.
Foreningen drev diakoni
Lillestrøm hadde en lege, en jordmor og små midler til fattighjelp for en befolkning som vokste fra 458 i 1865 til 3728 i 1900. De fleste sagbrukene var ikke i drift i lange perioder på vinterstid. Det førte til fattigdom, og omkring 1900 var det mye tigging her. Indremisjonsforeningen så seg nødt til å hjelpe syke og fattige, og i 1890-åra ansatte foreningen diakonisse med en månedslønn på 10 kroner. God hjelp hadde hun i en liten kvinneforening der medlemmene strikket og sydde klær til de fattige og gamle. Dessuten delte foreningen av og til ut almisser, og disse pengene kom inn ved basarer. Verken offentlig eller privat fattighjelp var tilstrekkelig til å gi de syke hjelp og avskaffe sult og nød blant de fattigste.
Klipp fra foreningens årsberetninger
Årsberetningen fra 1897 viser at Indremisjonsforeningen foretok 1047 sykebesøk, 622 husbesøk, gjorde 244 ærender for syke, hadde 57 våkenetter over syke og døende, drev pleie i 40 dager og ledet foreningen Søndagshjemmet for unge piker 41 ganger. I årsberetningen fra 1905 står det at diakonissen sørget for mat til fire familier i 1 ½ måned. Disse var isolert fordi de hadde kopper. Samme år opprettet foreningen grøt- og suppestasjon, og leverte 160 porsjoner middagsmat daglig.
I 1908 forteller årsberetningen at foreningen drev frivillig fattigpleie. I julen 1909 sørget den for mat og klær til 60 personer.
Hvis ikke Indremisjonsforeningen hadde drevet organisert hjelp til syke og fattige i Lillestrøm, ville uten tvil kommunens utgifter til fattige vært atskillig høyere.
Underavdelinger
Indremisjonen opprettet flere underavdelinger. I 1875 ble Lillestrøm Ynglingeforening stiftet, og den la stor vekt på sosial aktivitet gjennom sangkor, utflukter, underholdning på religiøse oppbyggelsesmøter og på fester. Det var et nært samarbeid mellom de to foreningene. Ved Ynglingeforeningen ble det dannet totalavholdsforening, men den hadde langt mindre tilslutning. Den ble utvidet til også å gjelde barn, og i 1878 dannet den søndagsskole. I 1876 stiftet foreningen eget sangkor, i 1906-07 ble et blandet kor stiftet og i 1916 en kvinneforening, en ungdomsforening, et mannskor og et barnekor. I 1928 ble det opprettet en sykekomité og en forening som delte ut klær og skotøy til flere hundre trengende barn. Samme år ble det dannet en yngresavdeling og en sang- og musikkforening.
Samarbeid med kirken
Soknepresten i Skedsmo, Frederik Ingier, var skeptisk til indremisjonen, og særlig mislikte han at lekfolket skulle forkynne. Derfor var det i de første årene et dårlig samarbeid mellom prestekontoret og virksomheten i Lillestrøm. Personellkapellanen derimot, Johan Svendsen Ulsaker, delte ikke sokneprestens syn på indremisjonen og det kristne lekfolket. Han samarbeidet godt med foreningen, og var dessuten svært aktiv for å skaffe Lillestrøm eget bedehus. Senere prester fortsatte samarbeidet med foreningen fram til Lillestrøm og Strømmen fikk egen kapellan, og bedehuset ble innviet til kirke i 1889.
Kilder og litteratur
- «Et 90-årsminne». I Menighetsblad for Lillestrøm 1955.
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind 1. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Lindbæck, Odd m. fl.: Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie. Utgitt av Lillestrøm historielag og Lillestrøm-fondet. 2000.
- Medisinalberetninger, Akershus Amt 1871-1875.
- Menighetsblad for Lillestrøm nr. 1. januar 1965.