Ljåsmiing i Tinn: Forskjell mellom sideversjoner

Slik var situasjonen på nasjonalt plan ved begynnelsen av 1800-tallet. Hovedspørsmålet i det følgende er hvorfor så mange bønder nettopp i Tinn utnyttet situasjonen til å bli profesjonelle ljåsmeder? Som nevnt ovenfor, er det umulig å gi en entydig eller enstrenget forklaring på dette. Med enstrenget forklaring mener vi en forklaring som viser at det er én årsaksfaktor som utgjør den dominerende drivkraften bak prosessen.<ref>Begrepet «enstrenget forklaring» og andre metodisk-teoretiske begreper brukt ellers i teksten er hentet fra Kjeldstadli 1992: s. 247-251.</ref> I det følgende vil vi i stedet presentere en forklaring som opererer på flere plan. Vi vil også forsøke å vise de funksjonelle koplingene mellom de ulike planene eller nivåene. Målet er å plassere de ulike nivåene i forhold til hverandre og vurdere om det er ett av dem som dominerer de andre, og dermed bestemmer deres plass i helheten. Grunnlaget for den følgende undersøkelsen er i første rekke publikasjonene til lokalhistorikere med tilknytning til Tinn, særlig må vi nevne Tinn-historikerne Tomas Lurås, Tore Fæhn og Sigmund Holte. Men i tillegg har også enkelte andre forskere gitt verdifulle bidrag, spesielt landbrukshistorikeren Sigvald Hasund og folkeminnesamleren Rikard Berge. Hvis vi skal gi en kort og generalisert sammenfatning av de viktigste årsakene som disse historikerne har påpekt, må vi legge vekt på følgende hovedfaktorer: Det eksisterte et særpreget samspill mellom menneske og natur i Tinn; det fantes en sterk og erfaringsbasert smedtradisjon; bygda hadde mange dyktige og originale enkeltaktører; det ble tidlig etablert et aktivt og differensiert salgs- og markedsføringsapparat. I det følgende skal vi redegjøre for hvert enkelt av disse temaene, deretter skal vi drøfte de mulige sammenhengene mellom dem og til slutt undersøke om ett av dem kan sies å dominere eller overbestemme de andre.

Ingen lokalhistoriker i Tinn har sterkere enn [[Tomas Lurås]] argumentert for at det var naturforholdene i bygda som la grunnlaget for at ljåsmiinga ble en så viktig attåtnæring på 1800-tallet: «Når ljåsmiinga kom til å få ein veldig gullalder nettopp i Tinn, lyt ein vel i første rekkje søkja grunnen til dette i naturtilhøva her», hevder Lurås. Det var lang tradisjon i Tinn for at bøndene kombinerte jordbruk med andre former for næringsvirksomhet, som jakt, fiske og ulike typer av utmarksbasert næringsvirksomhet. Lurås argumenterer for denne tesen ved å vise til at antallet bygdesmeder var størst i de områdene av bygda der jordbruksforholdene var mest marginale: «Noko som i høg grad styrker denne teorien, er den tydlege tendensen vi finn, til at de lengre opp mot fjellet ein kjem, di tettare med smedar vert det. Sjølsagt var det nettopp på slike steder at livsgrunnlaget var knappest og behovet for tilleggsinntekter størst», påpeker Lurås. Fra disse marginalområdene oppe ved fjellgrensa spredte smedkunsten seg ned til de rikere områdene av bygda «då folk såg kor god avsetnad storsmedane fekk på vara si.» Lurås tese er altså todelt: Først utviklet det seg et miljø av ljåsmeder i de meste perifere jordbruksområdene, som for eksempel Tinn Austbygd og [[Tessungdalen]]. Seinere spredte virksomheten seg til andre deler av bygda, fordi det ble effektivt kommunisert blant bygdefolket hvor stort økonomisk utbytte salget av ljåer gav bygdesmedene.

Tesen til Lurås rekker et stykke på vei mot en forklaring, men noen viktige spørsmål forblir ubesvarte. Blant annet: Det var mange steder i Norge som hadde lignende naturforhold og tilsvarende sosiale og materielle tilhøve som Tinn. Hvorfor var det primært i Tinn at bøndene satset på ljåproduksjon? [[Tore Fæhn]] og [[Sigmund Holte]] har i forlengelsen av dette problemet argumentert for at den lokale kunnskapskulturen var en vel så viktig faktor som naturforholdene.  For eksempel er det rimelig å tro, hevder Fæhn og Holte, at smedene i Tinn lærte seg en ny sveisemetode på slutten av 1700-tallet, såkalt «brunsveising», som innebar at jern og stål kunne smis sammen ved lavere temperatur enn tilfellet var med den dominerende metoden, «sandsveising». Nøkkelen til den nye teknikken var visstnok flussmiddelet, boraks – eller «buras», som det ble kalt lokalt – som ble smurt på metallet for å gjøre det om til lettsmeltelig slagg. Den nye teknikken var særlig viktig ved framstilling av eggredskaper som kniv og ljå, fordi eggredskapenes kvalitet ble dårligere ved for sterk varme. Smedene i Tinn lærte seg denne nye og bedre teknikken tidligere enn andre bygdesmeder. Denne kompetansen ga dem en konkurransemessig fordel, som gjorde at de bedre enn andre smeder kunne utnytte de mulighetene som bød seg da de billige slipesteinene kom på markedet ved inngangen til 1800-tallet.

Det er fortsatt uklart hvorfor smedmiljøet i Tinn tok i bruk boraks tidligere enn andre miljøer. En hypotese som både [[Rikard Berge]], Fæhn og Holte støtter, er at kunnskapene om boraksteknikken kommer fra Olav Olavsson «Plaga», som bodde på plassen [[Kasen]] under [[Nappegard]] på Hovinheia. Olav er utvilsomt en historisk person, men i den muntlige tradisjonen har han også antatt nærmest mytiske trekk som den tinnske smedkunstens opphavsmann. Fortellingene om Olav er fargerike og vanskelige å verifisere. Et par tradisjonsutsagn er særlig relevante i vår sammenheng: For det første at Olav brukte «ei smyrju som han heldt for seg sjølv.» For det andre at Olav «hadde vore i Engelland og lært kunsti.» Med utgangspunkt i disse påstandene formulerer Fæhn og Holte en toleddet tese om at smurningen tradisjonen nevner må ha vært basert på flussmiddelet boraks (det virker ganske sannsynlig) og at Olav lærte seg denne kunsten av engelske knivsmeder (det virker noe mer dristig). Men som forfatterne påpeker, kan også andre og mer nærliggende hypoteser tenkes, for eksempel at «Slaggen» lærte seg den nye sveiseteknikken ved et de mange lokale, metallurgiske kunnskapsmiljøene knyttet til jernverkene i Nedre Telemark.

Som nevnt er Olav Olavsons minne myteomspunnet. Kanskje er det rimelig å betrakte fortellingene om ham nærmest som ”opphavssagn” som har til hensikt å forklare hvorfor smednæringa overhodet vokste fram i Tinn. På historisk sikrere grunn er vi når det gjelder smedgenerasjonen etter Olav. To personer utmerket seg her. Den ene var Gunleik Eilevson Vatnelien (1792-1858), den andre Gjermund Gunnulfson Baklien (1774-1850). Tomas Lurås forteller om den førstnevnte at han er kjent som ”far” til smedene i Tinn. I alle fall hadde Gunleik en rekke læregutter, og omkring ham utviklet det seg et miljø av smeder, de fleste med tilknytning til Tinn. Ulike kilder kobler også Gunleik til den viktige boraksteknikken, men hvor og hvordan han lærte den forblir like uklart som tilfellet er for Olav Olavson Plagas vedkommende. Noen hevder at en svensk fant var læremesteren, andre at han leste seg til (!) metoden i en publikasjon han skaffet seg. Den siste versjonen gjengis av Sigvald Hasund, som i forbindelse med sin landbruksforskning intervjuet flere ljåsmeder i Tinn omkring 1906. En av dem – Halvor Olsen Rollag (1825-1917), som var 81 år gammel da intervjuet ble gjennomført – fortalte at han sjøl var opplært av Gjermund ”smed”, Gunleiks eldre samtidige. Halvor Olsen nevnte også at Gjermund Gunnulfsen Baklien var en av de første som kommersialiserte og markedsførte ljåproduktene fra Tinn utenfor bygdelagets grenser:  

{{sitat|(… ) jeg var bare ungdommen da jeg første gangen var med en mand, som hed Gjermund smed, til Vestlandet med ljaa; han havde lært av Vatnelia’en, og denne reise var en av de allerførste, tinndølerne foretog med ljaa vestover.}}