Ljansbruket: Forskjell mellom sideversjoner

Det hele begynte med at [[Henrik Krummedike]] overtok ødegårdene [[Hvitebjørn (Oppegård)|Hvitebjørn]] og [[Vassbonn (Oppegård)|Vassbonn]] med tilhørende skog. Gårdene lå på hver sin side av Gjersjøelven og dermed sikret han seg fallrettighetene i 1529. I elven var det en [[oppgangsag]]. I 1602 er det blitt to sager i elven, såkalte [[flomsager]]. Samtidig blir [[Kullebunn (Oppegård)|Kullebunden gård]] innlemmet. I 1616 kommer også [[Ormerud (Oppegård)|Ormerud]] og [[Ekorneus (Oppegård)|Ekornrud]] til.  

I 1694 gifter eieren, [[Peder Pederssøn Müller]] seg med Sidselle Rasmusdatter som hadde arvet [[Stubljan (Oslo)|Stubljan]]. Godsene blir slått sammen og vi får det egentlige Ljansbruket. I 1750 ble det anlagt [[kruttmølle]] som sprang i luften i 1759, 1760 og 1870. Da ble den ikke gjenoppbygget. Generalveimester [[Lars Ingier]] kjøper bruket i 1799 og siden har det vært i familien Ingiers eie. Da Lars Ingier døde i 1828 overtok kona Gjertrud og senere deres to sønner, Marius og Helle under navnet [[M.& H.Ingier]]. I 1933 blir det M. & H.Ingier A/S med [[Johanne Ingier]] som hovedaksjonær. Etter at hun dør i 1937 blir bruket forvaltet av skifteretten gjennom et eget aksjeselskap frem til 1952. På slutten av krigen prøvde nazifolk å sikre seg bruket for en billig penge, men dette ble forpurret da freden kom.  

Helt til 1908 var en oppgangsag i drift i nedre fall. Etter hvert ble vannsagene erstattet av [[lokomobilsager]]. I 1920-årene var det hele 15 slike utplassert der tømmeret var. I 1908 ble det bygget et kraftverk i nedre fall som leverte kraft til et sagbruk og et høvleri. Det siste var i drift til 1931 og sagbruket til ca 1950. I 1915 ble det bygget et nytt kraftverk ved øvre fall. Det var i den murbygningen som fremdeles står og som nå brukes til bilverksted.