Longyearbyen

Longyearbyen kulturhus ble innviet i 2010, her fotografert en februardag i 2017.

Foto: Elin Olsen

Longyearbyen er administrasjonssenteret på Svalbard, og har et folketall på rett under 2100 personer (2015). Stedet ble grunnlagt i 1905 av selskapet Arctic Coal Co., og fikk navn etter selskapets grunnlegger John Munroe Longyear. Eiendommen ble overtatt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1916.

Under andre verdenskrig ble både tettstedet og gruveanleggene ødelagt. Dette skjedde dels ved at man ved evakueringa ødela utstyr så ikke tyskerne skulle kunne bruke det, og dels under et tysk raid i 1943. Da stedet ble gjenoppbygd etter krigen ble det flytta noe lenger inn i Longyeardalen, med de tre hovedområdene Sverdrupbyen, Nybyen og Haugen. Senere kom det også bebyggelse ved munningen av Adventfjorden som tilhører tettstedet.

Longyearbyen ble oppretta i forbindelse med kullgruvene, men det er per 2017 bare drift i Gruve 7. Turisme, forskning og utdanning har blitt de viktigste næringsveiene der.

Fordi Svalbard har en spesiell status og ikke er verken en kommune eller et fylke, måtte man finne en spesiell løsning for lokaldemokratiet. Longyearbyen lokalstyre fungerer som et kommunestyre, men valget følger en egen forskrift. Opprettelsen av lokalstyret kom først i 2002. Aksjene i Svalbard Samfunnsdrift ble da overført fra staten til lokalstyret.

Svalbard lufthavn Longyear ligger like vest for byen. Det er normalt båtforbindelse med det norske fastlandet i perioden mai–november.

Svalbard kirke ligger i Longyearbyen, og er verdens nordligste kirke.

Galleri

• 

  Altertavlen i Longyearbyen kirke.

  Foto: Lars Egil Sørsdal
• 

  Longyearbyen sykehus.

  Foto: Elin Olsen
• 

  Motiv fra redningsarbeidet etter skred ved Sukkertoppen ved Longyearbyen 21. feb. 2017.

  Foto: Elin Olsen

Litteratur

• Longyearbyen i Store norske leksikon.