55 011
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
Magnus ble i 1894 oppnevnt av [[Stortinget]] som medlem av Sjødygtighedskommissionen. Kommisjonens innstilling resulterte i loven av 9. juni 1903 om statens kontroll med sjødyktighet for skip. Da loven trådte i kraft samme år, ble Andersen utnevnt til direktør for det nyopprettede Sjøfartskontoret (forløperen til Sjøfartsdirektoratet), der han gikk energisk inn for å innføre internasjonalt anerkjente lastelinjeregler for norske skip. Dette betød langt større kontroll og flere inngrep fra det offentlige enn det den norske rederinæringen hadde vært vant med. Det inntraff en rekke stridigheter mellom Magnus og personer og institusjoner, som han i egenskap av sjøfartsdirektør kom i kontakt med, ikke minst klassifikasjonsselskapet Det norske Veritas. Da han under lastelinjeforhandlingene med Storbritannia kom i direkte konflikt med utenriksminister Johannes Irgens, endte det med at han i 1911 måtte gå av som sjøfartsdirektør. Her spilte også partipolitiske momenter inn, men Magnus var heller ikke kjent for å være diplomatisk smidig i sin opptreden. Hans egen oppfatning av striden kom til uttrykk i boka ''Norges første sjøfartsdirektør. Ansættelse – Virksomhed – Entledigelse''. | Magnus ble i 1894 oppnevnt av [[Stortinget]] som medlem av Sjødygtighedskommissionen. Kommisjonens innstilling resulterte i loven av 9. juni 1903 om statens kontroll med sjødyktighet for skip. Da loven trådte i kraft samme år, ble Andersen utnevnt til direktør for det nyopprettede Sjøfartskontoret (forløperen til Sjøfartsdirektoratet), der han gikk energisk inn for å innføre internasjonalt anerkjente lastelinjeregler for norske skip. Dette betød langt større kontroll og flere inngrep fra det offentlige enn det den norske rederinæringen hadde vært vant med. Det inntraff en rekke stridigheter mellom Magnus og personer og institusjoner, som han i egenskap av sjøfartsdirektør kom i kontakt med, ikke minst klassifikasjonsselskapet Det norske Veritas. Da han under lastelinjeforhandlingene med Storbritannia kom i direkte konflikt med utenriksminister Johannes Irgens, endte det med at han i 1911 måtte gå av som sjøfartsdirektør. Her spilte også partipolitiske momenter inn, men Magnus var heller ikke kjent for å være diplomatisk smidig i sin opptreden. Hans egen oppfatning av striden kom til uttrykk i boka ''Norges første sjøfartsdirektør. Ansættelse – Virksomhed – Entledigelse''. | ||
Magnus var mønstringssjef i Kristiania/Oslo 1913–1927. Han gjorde seg – både i denne tiden og senere i livet – til talsmann for nye og vidtrekkende ideer til sjøfartens og sjøfolkenes beste. I 1921 stiftet Magnus [[De Sjøkyndiges Forbund]], som et forum for nye og friske ideer, som å etablere norske «sjømannskolonier» i fremmede havner. Slike tanker pekte både bakover til sjømannshjemmet i Brooklyn på 1880-tallet og framover til Velferdstjenesten for Handelsflåten etter den annen verdenskrig. Utdannelsen av unge sjøfolk opptok ham også sterkt. Magnus var primus motor bak skoleskipet «Sørlandet»s representasjons- og skoletokt til verdensutstillingen i Chicago i 1933 – førti år etter ''Viking-ferden''. Han var som formann i Arbeidskomiteen for Den | Magnus var mønstringssjef i Kristiania/Oslo 1913–1927. Han gjorde seg – både i denne tiden og senere i livet – til talsmann for nye og vidtrekkende ideer til sjøfartens og sjøfolkenes beste. I 1921 stiftet Magnus [[De Sjøkyndiges Forbund]], som et forum for nye og friske ideer, som å etablere norske «sjømannskolonier» i fremmede havner. Slike tanker pekte både bakover til sjømannshjemmet i Brooklyn på 1880-tallet og framover til Velferdstjenesten for Handelsflåten etter den annen verdenskrig. Utdannelsen av unge sjøfolk opptok ham også sterkt. Magnus var primus motor bak skoleskipet «Sørlandet»s representasjons- og skoletokt til verdensutstillingen i Chicago i 1933 – førti år etter ''Viking-ferden''. Han var som formann i Arbeidskomiteen for [[Den Norske Amerikalinje]] 1906–1910 en sterk og aktiv talsmann for opprettelsen av en egen dampskipsrute mellom Norge og USA. | ||
Bård Kolltveit skrev dette om ham i ''[[Norsk biografisk leksikon]]'': «Magnus Andersen var kontroversiell, men hans sakkunnskap, faglige innsikt og praktiske skjønn nøt allmenn respekt. Gjennom hele livet ble han oppnevnt som medlem av ulike komiteer og kommisjoner; for sin innsats ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull, og 1928 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av [[St. Olavs Orden]]. Ved hans bortgang 1938 ble han fra alle hold minnet som en foregangsmann for sjøfolks velferd og for sikkerheten om bord. Et bedre ettermæle kunne han knapt ønske seg.» | Bård Kolltveit skrev dette om ham i ''[[Norsk biografisk leksikon]]'': «Magnus Andersen var kontroversiell, men hans sakkunnskap, faglige innsikt og praktiske skjønn nøt allmenn respekt. Gjennom hele livet ble han oppnevnt som medlem av ulike komiteer og kommisjoner; for sin innsats ble han hedret med [[Kongens fortjenstmedalje]] i gull, og 1928 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av [[St. Olavs Orden]]. Ved hans bortgang 1938 ble han fra alle hold minnet som en foregangsmann for sjøfolks velferd og for sikkerheten om bord. Et bedre ettermæle kunne han knapt ønske seg.» | ||
== Verker == | == Verker == | ||