Margaretakirken (Maridalen)

Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen.

Foto: Chris Nyborg (2013)

Margaretakirken var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart.

Kirken ble reist som en enskipa steinkirke i romansk stil. Veggen hadde hvit kalkpuss. Koret er bygd som et separat rom, og er smalere enn skipet. Kirkeskipet måler 16 meter i lengde og 10,7 meter i bredde, mens koret er kvadratisk, 6,5 ganger 6,5 meter. Kirken er orientert øst-vest, i tråd med kristen skikk.

Den hellige Margareta av Antiokia var skytshelgen for gifte kvinner og for barselskvinner. Hun skal ha blitt henretta i 307, etter å ha nekta å gifte seg med den romerske landshøvdingen Olybrius. Det finnes noen andre dedikasjoner til henne i Norge, men hennes kult var ikke vanlig her før i senmiddelalderen, da hun ble regna som en av de fjorten nødhjelpere. At en kirke ble viet til henne så tidlig som 1250, og at også hele dalen fikk navn etter henne, er derfor noe spesielt. Det er vanskelig å finne noen forklaring på dette, utover av man kan gjette på at det kan ha vært personlige årsaker til det hos den eller de som betalte for kirkebygget. At det dreier seg om Margareta av Antiokia og ikke Margarata av Skottland, som ble helgenkåra omtrent da kirken ble reist, vises av referanser til Margareta virginis.

Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken.

I 1598 forteller kildene at det ble holdt gudstjeneste der tre ganger i året. Den siste gudstjenesten fant sted i 1643, og etter dette må forfallet ha satt sterkere inn. Ifølge en lokal tradisjon ble kirken også ramma av lynnedslag tidlig på 1600-tallet. Alt treverk skal ha brent, og murene raste delvis sammen. Når det sies «tidlig på 1600-tallet» stemmer ikke dette helt med opplysninger om at det ble feira gudstjeneste der i 1643, så opplysningen er nokså usikker. I 1815 omtales den for første gang som en ruin, men hadde da antagelig rast forlengst. Også etter at kirken hadde falt ut av bruk og begynt å forfalle ble det tent lys i den på visse festdager, fordi ruinen i folketroen ble regna som hellig. Tradisjonen er belagt i kilder tilbake til 1820, men framstår som eldre enn dette. Lystenninga på julaften ble gjort helt fram til 1974.

I 1823 ble ruinen målt opp, og i 1900 ble det utført en mindre restaurering. I 1933 og 1934 sto arkitekt Gerhard Fischer bak en mer omfattende restaurering av kirken. Veggene ble sikra mot ytterligere forfall, og en potetkjeller som var delvis bygd inn i korets grunnmur ble fjerna. Vestveggen står i full høyde, mens omkring halvparten av sørveggen også er fullt bevart. Portalene i begge disse veggene står, og i sørveggen er også et vindu bevart, og man kan se at et annet vindu begynner der veggen har rast. Det ble funnet spor etter tegl i buene. Teglene ga en bekreftelse av dateringa, for det var omkring 1250 at tegl først ble tatt i bruk i området. Utover vest- og sørveggene er det som nå står delvis rekonstruert. I og med at fundamentene var intakte er det en svært presis rekonstruksjon. I 1983 ble det lagt sementholdig mørtel og skifer på noen av murkronene. En modell av kirken slik de opprinnelig så ut ble satt opp ved siden av ruinen i 2009. Modellen var en gave fra Rotary.

Ruinene har blitt vigsla, og kan dermed brukes til seremonier i Den norske kirke. Det har blitt feira gudstjenester der, og flere bryllup er holdt i ruinen. Fra 1974 til 1988 og siden 2004 har Maridalsspillene blitt oppført i og ved ruinen.

Kilder

• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Informasjonsskilt ved ruinen (lest 2013-07-14)
• Margaretakirken i Maridalen, informasjonsblad fra Riksantikvaren
• Kirkeby, Birger: Slekta fra Kirkeby i Maridalen, Kolofon, 2007

Eksterne lenker

• Margaretakirken (Maridalen) på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no