Marta Steinsvik: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Marta Steinsvik]]''' (født [[23. mars]] [[1877]] i [[Bakke (Flekkefjord)|Bakke]] i dagens [[Flekkefjord kommune]], død [[27. juli]] [[1950]] i [[Oslo]]) var antroposof og skribent. Hun ble kjent for sine markante standpunkt i kontroversielle saker, ikke minst gjennom sine anti-katolske og antisemittiske skrifter i mellomkrigstida. Hun var også sentral i den antroposofiske bevegelsen i dens tidligste år i Norge. Steinsvik var en foregangsperson på flere områder, blant annet for kvinners rolle i [[Den norske kirke]].  

Hun var datter av lærer Torkild Tonstad og Ingeborg Evertsdatter Haugann. I 1896 gifta hun seg med [[Rasmus Steinsvik]], og de fikk fem barn, deriblant sønnen [[Kjell Steinsvik (1903–1977)|Kjell Steinsvik]]. Hun ble født i Bakke ved Flekkefjord, og vokste opp i [[Mandal]]. Etter middelskole i Mandal tok hun 17 år gammel artium som privatist ved [[Ragna Nielsens skole]], i 1894. Året etter tok hun examen philosophicum og begynte på medisinstudiet. Dette avbrøt hun allerede i 1896, da hun gifta seg med Rasmus Steinsvik. Han var redaktør for tidsskriftet ''[[Den 17de Mai]]'', og sto dermed sentralt i striden som førte fram til [[unionsoppløsninga]] i 1905. Marta og Rasmus Steinsvik bosatte seg på [[Hvalstad]] i [[Asker kommune|Asker]], og deres hjem ble ofte besøkt av kulturpersonligheter som [[Arne Garborg|Arne]] og [[Hulda Garborg]] og [[Johan Bojer]].

I 1902 begynte Steinsvik igjen å studere, men hun hadde nå gått over til humaniora. Særlig fokuserte hun på orientalske språk og religionshistorie. Blant annet studerte hun i føere år [[egyptologi]] i Kristiania under professorene [[Jens Lieblein]] og [[Johann F.W. Schencke]] og dessuten ved opphold i London (1912) og København (1913 og 1915). Hun ble opptatt av esoteriske religioner, og kom etterhvert i kontakt med østlig inspirert [[teosofi]]. Innen denne formen for teosofi var Annie Besant en ledende skikkelse, men Steinsvik gikk etter hvert over til [[Rudolf Steiner]]s form for teosofi, senere kjent som [[antroposofi]]. Hun meldte seg inn i [[Teosofisk samfunn]] i 1908, og gikk til undervisning i esoterisme hos Steiner personlig.

Særlig etter at mannen døde ble økonomien vanskelig med fem barn som måtte forsørges. Hun hadde en periode en stilling ved Etnografisk Museum i Kristiania, men lønna der var utilstrekkelig. Hun søkte andre utveier, og forteller sjøl om dette: «Eg vart fast talar i folkeakdemia og ungdomslaga og kom på den måten rundt om i heile landet vårt. Innimellom sette eg um bøker frå framande mål eller skriev bøker sjølv.»<ref>Studentene fra 1894 (1946)</ref>

Et par år senere begynte Steinsvik å ta for seg andre temaer, og markerte seg blant annet som debattant i spørsmålene om kvinnelige prester og [[jesuittordenen|jesuittenes]] adgang til Norge. Hun studerte teologi ved [[Menighetsfakultetet]] 1918 til 1922. I 1921 lot sokneprest i [[Grønland menighet]] C.J. Ecktell henne holde en preken i kirken. Kvinner hadde på det tidspunkt adgang til å holde foredrag i kirken, men ikke prekener, og hun ble dermed den første kvinne vi vet om som holdt en preken i Den norske kirke.

I 1925, i forbindelse med at [[Stortinget]] behandla et forslag om å oppheve [[Grunnloven]]s forbud mot jesuitters adgang til Norge, ble Steinsvik intervjuet i ''[[Aftenposten]]''. Overskriften var «Jøder og Jesuitter». Hennes skarpe angrep mot jesuittordenen og mot [[Den katolske kirke]] generelt førte til heftige debatter, og fra katolske side ble en av hennes hovedmotstandere soknepresten i [[St. Ansgar menighet]] i [[Kristiansand]], [[Coelestin Riesterer]]. Han beskyldte henne for forfalskninger og løgn, og hun gikk til injuriesak. I retten ble flere av pater Riesterers utsagn mortifisert, men samtidig kom man til at hans ærekrenkelser var fremkalt av henne selv gjennom hennes utilbørlige opptreden, og soknepresten ble derfor frifunnet<ref>Jf. Høyesteretts kjennelse av 31. desember 1928, lnr. 1276: «...Riesterer frifunnen for Marta Steinsviks tiltale...» og ''Studentene fra 1894'' (1946) s. 120 der Marta Steinsvik skriver: «Skuldingarne vart mortifiserte, men Riesterer sjølv vart frikjend...»</ref>. Det som ble mortifisert, kjent dødt og maktesløst, var knytta til Riesterers påstand om at Steinsvik løy og visste om det. Han kunne føre bevis for at hun hadde skrevet usanne ting, men han kunne ikke bevise at hun ikke hadde gjort dette i god tro. Steinsvik ble idømt saksomkostninger. Hennes anke over saksbehandlingen til [[Høyesterett]] ble forkasta<ref>Høyesteretts kjennelse av 31. desember 1928, lnr. 1276.</ref>, men hun fikk gjennomslag for anken over saksomkostninger<ref>Høyesteretts kjennelse av 31. desember 1928, lnr. 1276.</ref>. Selv om Steinsvik ikke fikk fullt gjennomslag kom hun godt ut av saken, ettersom 11 av 15 utsagn ble mortifisert i Kristiansand tingrett. Straffepåstanden var en ren symbolsk påstand på 50 kroner i bot<ref>Mortifisering og påstand gjengitt i Solbrekken, 2012.</ref>.

== Kontrovers om katolisismen ==