Martinsen og Daleng: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Martinsen & Daleng AS foretaksmerke.png|''Martinsen & Dalengs'' logo, som for øvrig hadde påfallende store likhetstrekk med bransjelegenden [[Gaden & Larsen]]s.}}

'''[[Martinsen og Daleng|Martinsen & Daleng]]''' (også ''Martinsen & Daleng Bilverksted'') var et [[bilhus]] i [[Mosjøen]] [[by]] i [[Vefsn kommune]], [[Nordland]]. Det ble grunnlagt i [[1969]] som et vanlig verksted som spesialiserte seg [[Volvo]], men allerede påfølgende år begynte de med bilsalg. De forhandlet [[Simca]] og [[Sunbeam]] fra [[1970]], [[Chrysler (Europa)|Chrysler]] fra [[1971]] og [[Plymouth]] fra rundt [[1973]]. På kort tid ble Martinsen & Daleng en av de største i bilbransjen på Helgeland, noe som ikke minst skyldes populariteten som Simca 1000/1100 fikk. En storbrann i [[1978]] var ødeleggende for selskapet, og alt måtte gjenoppbygges, noe som kom til å ta over to år. Martinsen & Daleng gikk i [[1980]] over til å forhandle [[Opel]] for [[General Motors]]. Dette [[Bilmerke|merket]] ble umiddelbart en suksess i Vefsn-distriktet, herunder med markedsandel på tretti prosent og omsetning på rundt tjue millioner kroner. Men selskapet slet med ettervirkninger av brannen, blant annet gjeld med tung rentebelastning, og i [[1984]] var det slutt etter femten år.

Den [[5. januar]] [[1969]] ble det avholdt konstituerende generalforsamling i ''Martinsen & Daleng''.<ref>Protokoll fra konstituerende generalforsamling.</ref> Til stede var Kjell Daleng og Håkon Martinsen, som også hadde fullmakter fra sine koner, foruten advokat Romstad. Daleng og Martinsen tegnet ni aksjer hver, mens konene til sammen fikk to. Stifterne fastsatte følgende vedtekter, som trolig var ført i pennen av Romstad. Revisor Indahl ved [[Helgeland Revisjonskontor]] i [[Mo i Rana]] ble valgt til å revidere selskapets [[regnskap]].

# Selskapets navn skal være Martinsen & Daleng A/s.

# Formålet er å drive bilverksted samt salg av biler, bildeler og rekvisita.

# Selskapets aksjekapital skal være kr 20.000,– fordelt på 20 aksjer a kr. 1.000,–, fullt innbetalt og lydende på navn.

# Aksjer kan ikke selges, overdras eller pantsettes uten enstemmig samtykke fra selskapets styre.

# Selskapets forretningskontor skal være i Vefsn.

# Selskapets styre skal bestå av 2 medlemmer, som i fellesskap innehar selskapets signatur. Styret kan meddele prokura.

# Kjell Daleng skal være merkantil leder (forretningsfører) og Håkon Martinsen teknisk leder for selskapet.

Bakgrunnen for Martinsen & Dalengs tilblivelse må søkes flere år tidligere.<ref>Martinsen av Nordenstjerne 2013:??.</ref> Håkon Martinsen arbeidet opprinnelig hos [[Ford]]-forhandler [[Lind & Greva]], men ble før [[1963]] headhuntet av [[Pareli Pettersen]] på grunn av sin spesialkompetanse på tungkjøretøyer. Der arbeidet også Kjell Daleng. [[Volvo]]-forhandler Pareli Pettersen & Sønn synes i [[1968]] å ha gått konkurs, og gjenoppstod samme år som [[Saab]]-forhandler under navnet Pareli Pettersen. Volvo-mekanikerne Daleng og Martinsen var dermed i praksis overflødige. Derfor ble det til at de tok over Pettersens tidligere Volvo-verksted i Lyngenvegen 1.

''Martinsen & Daleng'' var først et vanlig verksted med vekt på [[Volvo]]. Både Kjell Daleng og Håkon Martinsen var kjente fjes for byens bileiere, og fikk raskt pågang av kunder. Etter sigende drev de med overskudd da året var omme.

[[Bilmerke]]ne [[Simca]] og [[Sunbeam]] ble i [[1970]] ledige etter [[Halvdan Vik]], som da ble drevet av Lars Vik. Kjell Daleng og Håkon Martinsen hev seg inn i konkurransen for å overta dette attraktive agenturet, og gikk seirende ut da importøren [[Chrysler Norge]] valgte ''Martinsen & Daleng'' som ny forhandler på Helgeland sør for Korgfjellet.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[14. juli]] [[1970]].</ref> [[1971|Påfølgende år]] tok de også over salget av [[Chrysler (Europa)|Chrysler]] da dette merket ble relansert i Europa.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[17. februar]] [[1971]].</ref> I tillegg forhandlet de [[Plymouth]], og andre merker som var eid av Chrysler.<ref>Annonse i ''Helgelands Blad''. 1970-07-18. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_helgelandsblad_null_null_19700718_67_81_1}}.</ref>

Som bilforhandler gikk det strakt oppover for ''Martinsen & Daleng''. Etter tre år med bilsalg oppnådde de i april [[1973]] høyere salgstall enn [[Ford]]-forhandler [[Lind & Greva]], som uten sammenlikning var Helgelands største bilforretning. ''Lind & Greva'' solgte tolv vogner, mens ''Martinsen & Daleng'' solgte atten, hvorav tolv Simca, fire Sunbeam og to Chrysler.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[20. juni]] [[1973]].</ref> Selv om forbigangen mest av alt var symbolsk, bekrefter det at ''Martinsen & Daleng'' allerede da befant seg på bransjetoppen.

 

Den sterke veksten kom også til uttrykk rent plassmessig. Før [[1975]] hadde ''Martinsen & Daleng'' nemlig behov for å utvide sitt bygg og det omliggende anlegget.<ref>Se: [[Kjeldearkiv:Vefsn Kommune bygningsrådssak 1978-72|Vefsn Kommune bygningsrådssak 1978-72]].</ref> Flere år med vekst gjorde spørsmålet om utvidelse vanskelig å unngå. Likevel førte innsigelser fra flere naboer til at planene ble satt på vent til i [[1977]]. Martinsen & Daleng-kvartalet bestod av eiendommene [[Lyngenvegen (Mosjøen)|Lyngenvegen]] [[Lyngenvegen 1 (Mosjøen)|1]], [[Åsvegen (Mosjøen)|Åsvegen]] [[Åsvegen 26 (Mosjøen)|26]], [[Åsvegen 28 (Mosjøen)|28]] og [[Åsvegen 30 (Mosjøen)|30]]. Lyngenvegen var offisiell adresse. Eiendommene, som til sammen utgjorde tre mål, var festet fra kirken. Forretningsgården var det ''Martinsen & Daleng'' selv som eiet.

[[Fil:Gullarmbånd 34 gram.jpeg|thumb|350px|[[Gullarmbånd]] som ble kjøpt hos [[Gullsmed Rørvik|Rørvik]]. Selv om det kostet vel 8.000 kroner (2017-verdi: vel 20.000 kroner), var dette nærmest en dagslønn for familiene bak ''Martinsen & Daleng'']]

I tillegg til tallene fra 1973 er det kjent at ''Martinsen & Daleng'' i mai [[1977]] solgte mellom tjue og tretti nybiler.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[16. juni]] [[1977]].</ref> Hvis en gjennomsnittspris på 50.000 kroner legges til grunn, snakker man om omsetning på 1.000.000 kroner (2017-verdi: 4.600.000 kroner) i måneden. I tillegg kom det anslagsvis 250.000 kroner fra bruktbilsalg og 250.000 kroner fra verksted med mer. Da er man oppe i 18.000.000 kroner (2017-verdi: 83.300.000 kroner). Igjen er det tryggest å trekke litt fra på grunn av usikkerheten som hefter ved slike beregninger, slik at 15.000.000 kroner (2017-verdi: 69.400.000 kroner) kanskje er riktigere.

{{Sitat|Siste måned har vi solgt en nybil daglig. Store fire-dørs biler i prisklassen 55.-60.000 kroner går best. Småbiler selges for det meste som konebiler|Håkon Martinsen (16.06.1977)<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[16. juni]] [[1977]].</ref>}}

Fire av ti biler hos ''Martinsen & Daleng'' var nybiler.<ref>Martinsen av Nordenstjerne 2013:??.</ref> I 1970-årene fantes det mange bilforhandlere i Mosjøen, så selv om ''Martinsen & Daleng'' var populære, kunne de i praksis ikke nekte å ta bruktbil i innbytte hvis de skulle ha håp om å selge nybil. Innbytte var nok baksiden av ''Martinsen & Dalengs'' suksess. I 1977 var det så mange bruktbiler i byen at både Volvo-forhandler [[Bjarne Wist]] og ''Martinsen & Daleng'' snakket om et bruktbilproblem.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[16. juni]] [[1977]].</ref>

{{Sitat|Bruktbilene [er blitt] et stort problem. Jeg vil tro at det rundt omkring i Mosjøen står bruktbiler for 5-6 mill. kroner|Håkon Martinsen (16.06.1977)<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[16. juni]] [[1977]].</ref>}}

I november [[1979]] meldte ''[[Helgeland Arbeiderblad]]'' at byens bilforhandlere hadde lange bestillingslister.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[17. november]] [[1979]].</ref> Det var nemlig vanlig at forhandlere hver måned fikk en fast billeveranse fra importøren, og når kvoten var oppbrukt, måtte man vente til neste måned for å motta mer. Hos [[Mazda]]- og [[Saab]]-forhandler Pareli Pettersen hadde man forhåndsbestillinger for to måneder. ''Martinsen & Daleng'' ble på sin side utsolgt for nybiler i oktober. Skal det festes lit til [[Volkswagen]]-forhandler [[Høgli Auto]], så kunne disse ha solgt to-tre biler om dagen hvis de hadde klart å fremskaffe så mange. Bransjen hadde med andre ord luksusproblemet at etterspørsel var større enn tilbud.

[[Fil:Helgeland Arbeiderblad 1977-JUL-08 Martinsen & Daleng.png|thumb|350px|Annonse for [[Adria]] i [[1977]]. En familie i [[Ski kommune]] og ''Martinsen & Daleng'' skodde seg på å innfri folks økende lyst på bilferie med [[camping]]]]

Noe av veksten kan også tilskrives bilberging. ''Martinsen & Daleng'' ble tidlig representant for [[Viking Redningstjeneste]] på Helgeland sør for Korgfjellet.<ref>Martinsen av Nordenstjerne 2013:??.</ref> Lind & Greva hadde for øvrig bilberging for [[NAF]]. Bilberging var i seg selv ingen gullgruve. Lønnsomheten lå heller i muligheten for å reparere forulykkede biler. Det var hver bileier som avgjorde valget av bilverksted, og man får tro flere lot bilen fraktes til Lyngenvegen 1. For øvrig hadde ''Martinsen & Daleng'' utrykningsplikt til alle døgnets tider, så vel på ukedager som i helger. Selv ikke julaften var unntatt. I helgene unnlot Kjell Daleng og Håkon Martinsen å sende ansatte ut på oppdrag. Det vites ikke om dette skyldes lovbestemt forbud eller ren og skjær omtanke. I alle fall fór Daleng og Martinsen selv for å berge biler. De skal ha avtalt en bestemt fordeling av ansvaret, angivelig slik at hver hadde vakt annenhver helg.

''Martinsen & Daleng'' solgte sesongbaserte produkter i tillegg til biler. Her var [[caravan]] den viktigste produktkategorien. Fra [[1970-årene]] til [[1984]] solgte ''Martinsen & Daleng'' merket [[Adria]] som distriktsagent for [[Scandinavian Caravan Center]] i [[Ski kommune|Ski]], [[Akershus]]. Bilhusets salg av husvogner ble i [[1977]] beskrevet som måtelig. – [S]å har vi heller ikke anstrengt oss særlig for å selge vogner, sa medeier Håkon Martinsen til ''[[Helgeland Arbeiderblad]]''. Hos [[FIAT Bilservice]] kunne de på sin side fortelle om «voldsom interesse» for husvogner, mens [[Bjarne Wist]] og [[Pareli Pettersen]] henholdsvis beskrev salget som «eksepsjonelt bra» og som «alminnelig bra».

Til ulike tider solgte ''Martinsen & Daleng'' også tohjuls- og firhjulstraktor, snøfresere og motorsag. Traktorene var i [[1980-årene]] av merket [[Camon]], som ble ført av [[Maskinimport (Kristiansand)|Maskinimport]] i [[Kristiansand]] [[by]]. På disse traktorene kunne det monteres snøfreser. Fra samme importør fikk de motorsagmerket [[Oleo-Mac]].

''Martinsen & Daleng'' var først og fremst en mosjøbedrift, men de hadde store deler av Helgeland – i hovedsak sør for [[Korgfjellet]] – som forhandlerområde. Dette tok de på alvor. Bilhuset hadde med jevne tidsrom salgsdager i [[Hattfjelldal kommune|Hattfjelldal]], i [[Grane kommune|Grane]] og i [[Leirfjord kommune|Leirfjord]], hvor de viste frem det seneste av modeller og lot folk prøvekjøre. De stod utenfor [[Vegset Kro]] på [[Trofors]] og rett ved gjestgiveriet i [[Hattfjelldalen (tettsted)|Hattfjelldalen]]. Ute i Leirfjord skjedde salget på [[Leland (Leirfjord)|Leland]]. Bilhuset hadde også omreisende selgere. En av disse var [[Erling Nyland]], som ofte dro ut til kysten og solgte biler i [[Sandnessjøen]], i [[Brønnøysund]] og på mindre steder. Ved å oppsøke mulige kunder hvor disse bodde, sikret man seg flere salg.

De ble også oppsøkt av såkalte [[trøndertater]]e.<ref>Nordenstjerne personlig.</ref> Kjell Daleng og Håkon Martinsen «kjente nesten alle slektene som var der og reiste», sies det. Daleng og Martinsen skal ha hatt forståelse for taternes skikker, og tillot derfor at bilhandelen skjedde litt utenom reglene ved at tretti prosent ble betalt kontant, mens resten var på avbetaling.<!-->Omtalt som en «forståelsesfull løsning».<!--> Særlig var det Martinsen som var imøtekommende. Han ønsket ikke å forskjellsbehandle noen, og ønsket alltid taterne velkommen, – selv om andre fra samme gruppe kanskje hadde noe uoppgjort.

Det fortelles at Håkon Martinsen en gang reiste for å møte taternes konge i forbindelse med uteblitt oppgjør for en bil. Angivelig kunne man ikke gå rett til personen som det gjaldt, men måtte ta det gjennom overhodet for hver slekt. Andre har på sin side aldri hørt snakk om noen slik hendelse. Det er imidlertid på det rene at sønnene i ''Martinsen & Daleng'' flere ganger blant annet måtte fly til [[Oslo]] for å hente hensatte biler som det ikke var tilstrekkelig oppgjort for. Den sikreste slutningen fra slike fortellinger er kanskje hvor lett myter ble sammenrørt med fakta i vefsningers erindring om tatere.

[[Fil:Martinsen & Daleng Mosjøen Helgeland Arbeiderblad 03.02.1978 farger.png|thumb|350px|''[[Helgeland Arbeiderblad]]s'' forside den [[3. februar]] [[1978]]. Storbrannen og den påfølgende oppbyggingssaken fikk stor oppmerksomhet i [[Mosjøen]]. I det offentlige ordskiftet inngikk det blant annet omfattende nyhetsdekning, leserinnlegg og debatt mellom lokalpolitikere]]

Storhetstiden møtte i begynnelsen av [[1978]] en brå nedgang da ''Martinsen & Dalengs'' forretningsbygg brant ned til grunnen.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[3. februar]] [[1978]].</ref> Natt til den [[2. februar]] gikk alarmen. Brannvesenet var raskt på plass. Det samme var eierne, som gikk i gang med å redde ut biler fra anleggets deler som foreløpig ikke var rammet. Lenge så det ut til at brannvesenet hadde overtak på brannen og at i det minste bilverkstedet lot seg redde, men plutselig spredte flammene seg, og slukte bygget.

{{Sitat|Vi våknet av rop og skrik i etasjen under. Da jeg kom ut på gangen var der fullt av røyk. Midtvegs nede i trappa slo flammene imot meg|beboer (03.02.1978)<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[3. februar]] [[1978]].</ref>}}

''Martinsen & Daleng'' stod bokstavelig talt på bar bakke. Samtidig som inntektsgrunnlaget var forduftet, fortsatte lønns- og andre utgifter å løpe som før. Dette kom i tillegg til brannens ødeleggelser. Verdier for halvannen million var gått rett opp i røk.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[3. februar]] [[1978]].</ref> Etter brannen var utfordringene mange. Det viktigste for ''Martinsen & Daleng'' var å snarest finne nytt tilholdssted, noe som likevel viste seg å være utfordrende. Egnede bygg var nemlig mangelvare i byen.

Helt rådløse var de likevel ikke. På branntomten innrettet de seg med kontor i en husvogn, mens salgsavdelingen lå i en annen vogn.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[28. februar]] [[1978]].</ref> Dermed kunne de yte grunnleggende kundebehandling. Verksted manglet de vel å merke fortsatt, men i prekære situasjoner leiet de seg inn på bensinstasjoner i byen.

Kjell Daleng og Håkon Martinsen visste at bilhusets fremtid stod på spill hvis de ikke snarest fant seg tilholdssted. Noen dager etter brannen kom [[Mosjøen Amcar]] plutselig med et tilbud. De hadde drøftet saken innad i klubben, og sa seg villige til å oppgi sitt verksted i [[Kapellvegen (Mosjøen)|Kapellvegen]] [[Kapellvegen 1 (Mosjøen)|1]] til fordel for ''Martinsen & Daleng''.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[7. februar]] [[1978]].</ref> Dette var bygget hvor [[Mosjøen Margarinfabrikk]] noen år tidligere hadde hatt sin produksjon. Daleng og Martinsen var ikke sene med å slå til.

 

Men før Margarinfabrikken kunne overlates til ''Martinsen & Daleng'', måtte Amcar skaffes nytt sted til sine aktiviteter og maskiner. Det ble innledet forhandlinger, samtidig som klubben så seg rundt etter lokaliteter, og tre uker senere kunne overtakelsen finne sted.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[28. februar]] [[1978]].</ref> Da klubben hadde tømt bygget, begynte arbeidet med å bygge opp nytt verksted. Etter en stund var bilverkstedet atter i gang. Det var små og trange kår, og fabrikklokalene var et kummerlig sted med svake lysforhold og med dårlig luft, men med verkstedet i full drift var foretaket langt på vei reddet. Da fikk det bare være at de manglet salgs- og utstillingsavdeling, tilstrekkelig lager og skikkelige oppholdsrom for ansatte og ledelse.

Amcars raske håndsrekning reddet etter mye å dømme en hel bedrift, herunder et titalls arbeidsplasser. Kjell Daleng og Håkon Martinsen hadde i det lengste unngått å permittere ansatte, blant annet for å unngå at disse ble kapret av [[Bilbransje i Mosjøen|konkurrenter]]. Men den [[17. februar]] fikk ti ansatte varsel om permisjon: de skulle få lønn i ytterligere to uker, men ville deretter stå uten arbeide på ubestemt tid. I praksis var de halvveis oppsagt. Etter halvannen uke ble det likevel klart at ''Martinsen & Daleng'' fikk leie Margarinfabrikken. De ansatte ble tilbakekalt, og var den [[27. februar]] i gang med å flytte til Kapellvegen 1.

Samtidig var klubbens tilbud ikke uten egeninteresse. Som betingelse for å overlate Margarinfabrikken til ''Martinsen & Daleng'' ville klubben ha et nytt og helst bedre tilholdssted fra kommunen. Dermed utviklet det seg i full offentlighet et drama hvor Amcar benyttet ''Martinsen & Dalengs'' skjebne som pressmiddel mot kommunen for å tilegne seg lokalet som Amcar aller mest ønsket seg, nemlig kommunens kjeller i Skjervgata 43. Klubbens leder bemerket at de gjentatte ganger hadde henvendt seg til kommunen for å få leie nevnt kjeller, men at de ikke hadde mottatt svar.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[7. februar]] [[1978]].</ref><ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[22. februar]] [[1978]].</ref>

Målet var å bygge nytt i [[Lyngenvegen (Mosjøen)|Lyngenvegen]] 1, men allerede på branndagen sa [[Vefsn kommune]] nei.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[3. februar]] [[1978]].</ref> Bygningssjef Wilhelm B. Klaveness gikk inn for å nekte gjenoppbygging, og fikk tilslutning fra bygningsrådet. De pekte blant annet på belastende trafikk og på det at bilforretningen, som hadde ligget midt i et boligstrøk, skapte støy i omgivelsene.

Etatens begrunnelser mot gjenoppbygging var blant andre «trafikk til og fra bedriften», «støy fra bedriften» og «lagring og hensetting av biler, herunder også bilvrak». I tillegg mente de at bygget hadde et skjemmende ytre. Bygningsrådets leder Harald Setten bebreidet både rådet og ''Martinsen & Daleng'' for at tidligere pålegg om forbedring ikke var blitt oppfulgt. [[Ole Reinfjell (1916–1998)|Ole Reinfjell]] ønsket på sin side å vite om det fantes erstatningstomt til ''Martinsen & Daleng''. Dette hadde mye å si for at gjenoppbygging kunne nektes, mente han. For Øyvind Rønnevik var det vesentlig om noen av ulempene kunne sløyfes ved tilpassing av nybygg. Bygningssjefen svarte bekreftende på dette, men fant øvrige ulemper å være så store at gjenoppbygging ikke kunne forsvares ut fra nabohensyn. Derimot ville det «ikke være noen ting i vegen for at Martinsen & Daleng benytter tomten til å bygge boliger til sine ansatte eller til eierne».

Kontorsjef [[Ingolf Olaussen (1920–2004)|Ingolf Olaussen]] mente at Grunnlovens § 105 i ''Martinsen & Dalengs'' tilfelle neppe ble krenket, da det ikke var snakk om [[ekspropriasjon]], men [[rådighetsinnskrenkning]]er. Likevel åpnet de for at såkalte ekspropriasjonsartede rådighetsinnskrenkninger, jf. bygningslovens § 32, kunne gjøre kommunen erstatningspliktig etter Grunnloven, det vil si at bruksendringen i kvartal 9 var så inngripende at det i virkeligheten berøvet ''Martinsen & Daleng'' for deres festerett.

[[Fil:Martinsen & Daleng Mosjøen storbrann 1978 avistitler.png|thumb|350px|I tre måneder verserte oppbyggingssaken i ''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', som trykket ni saker, hvorav fire forsideoppslag. Dette bidro til at saken fikk politisk oppmerksomhet]]

Da gjenoppbyggingssaken skulle behandles, var det flere som ønsket å ytre seg. Representant Løkås mente at ''Martinsen & Daleng'' ble brukt som «prøveklut», mens representant Nesje og andre pekte på at foretaket, som var en næringsbedrift med vekt på salg og betjening, ikke hadde noe å bestille på industridominerte Øya. Da en representant spurte bygningssjefen om de påståtte ulempene kunne fjernes ved å tilpasse bygningen, bekreftet bygningssjefen dette. Samtidig forsvarte han byggenekten med det at trafikkbelastningen ikke ville forsvinne.

 

Kommunestyret måtte velge mellom to innstillinger, nemlig fra finansrådmannen og fra Svein Wika. For øvrig mente [[Magnus Vikhammer (1922–1980)|Magnus Vikhammer]] at andre del av Wikas innstilling ikke gikk langt nok. Derfor fremmet han egen innstilling hvor det i tillegg uttrykkelig ble fastslått at kvartal 9 ikke skulle omreguleres. Arvid Øygård tok på sin side opp finansrådmannens innstilling. 44 representanter stemte for første avsnitt i Wikas innstilling, mens 6 stemte mot. Deretter stemte 40 representanter for Vikhammers innstilling, mens 10 stemte for andre avsnitt i Wikas innstilling. Endelig vedtak står med uthevet skrift nedenfor.

||  

''Martinsen & Daleng'' fikk dermed gjennomslag. De vant ikke bare rent politisk, men gikk også seirende ut av PR-kampen mot bygningsetaten. Strategien synes å ha vært todelt. På den ene siden – dette var nok advokat Duckerts verk – gikk strategien ut på å så så stor tvil om etatens juridiske argumentasjon, herunder tolkning og anvendelse av begrepet [[strøk]], og antyde så store erstatningskrav at saken måtte overføres til politisk behandling.

På den andre siden vant de opinionens sympati ved at bilhuset heller enn firma i millionklassen fremstilte seg som to folkelige karer som etter hendelig uhell støtte på et livsfjernt byråkrati som ubrydd av hverdagens herværende utfordringer, herunder ''Martinsen & Dalengs'' umiddelbare fare for driftsavvikling, red på prinsipper og fordypet seg i teorier. Gjennom tekst og foto i ''[[Helgeland Arbeiderblad]]'' ble lesere nærmest personlig kjent med Kjell Daleng og Håkon Martinsen. Bygningsetaten fremstod på sin side som ansiktsløs. Samtidig kom naboer ikke til orde i samme avis: i den flere måneder lange gjenoppbyggingssaken var det nesten bare gjennom bygningssjef Wilhelm B. Klaveness naboenes sak ble talt, det vil si halvdelen som var mot oppbygging. Nyhetsdekningen ble dermed skjev. Det skal samtidig sies at Daleng og Martinsen allerede var godt likt av mosjøværinger. Dette skulle bli fordelaktig for gjenoppbyggingssaken, siden de allerede før sakens innledning hadde velvilje å kapitalisere på.

{{Sitat|Jeg vil rose formannskapet som kunne vedta å gå inn for at Martinsen og Daleng får bygge på sin egen tomt i Lyngenvegen|nabo (24.04.1978)}}

Helt avsluttet var saken likevel ikke. Etter videre drøftelser med byråkratene fikk de blant annet ikke beholde boligene som det gamle bygget hadde hatt. Dermed mistet bilhuset leieinntekter. I tillegg ble de pålagt å bygge tilfluktsrom, noe som skal ha fordyret prosjektet med en halv million. Krav om tilfluktsrom i større bygg var for øvrig vanlig under [[den kalde krigen]]. Ikke minst ville bygningsetaten at nybygget skulle harmonere med nabolagets øvrige bebyggelse. Nakne betongvegger måtte vike til fordel for varmt treverk og glass som speilte omliggende hager. Sett fra luften var bygget vel å merke en gigantisk kvadrat som i grunnflate var like stor som seks-åtte av nabohusene. Til gjengjeld var taket lavt og uten gavl, så for folk på gaten fremstod byggets størrelse ikke som fremtredende. – Jeg tror naboene er fornøyd nå når de ser bygget, sa Kjell Daleng senere.

Etter sigende var sparetiltakene virkningsfulle. Ting begynte å gå bedre, og lenge så det ut til at firmaøkonomien kunne komme til å stabilisere seg: det var angivelig bare den rådyre gjelden fra nybygget som måtte løses. Da inntraff det som skulle bli avgjørende for bilhusets skjebne. Våren [[1984]] gikk [[Tyskland]]s største fagforbund ''IG Metall'' til omfattende arbeidsnedleggelse. Ikke bare [[streik]], men ''dobbeltstreik''. Dette gjorde at landets bilindustri stanset opp, og hos Opel opphørte nesten all produksjon. Først uteble bildeler fra Tyskland. Til slutt fikk de heller ingen biler. ''Martinsen & Daleng'' ble dermed nødt til å heve et tjuetalls nybilavtaler. Tapet var på 1.300.000 kroner (2014-verdi: 3.000.000 kroner). Da valgte de å gi seg.

 

 

 

 

* {{Nordenstjerne 2013b}}

[[Kategori:Bilhandel]]