Martinsen og Daleng

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Martinsen & Dalengs logo, som for øvrig hadde påfallende store likhetstrekk med bransjelegenden Gaden & Larsens.

Martinsen & Daleng (også Martinsen & Daleng Bilverksted) var et bilhus i Mosjøen by i Vefsn kommune, Nordland. Det ble grunnlagt i 1969 som et vanlig verksted som spesialiserte seg Volvo, men allerede påfølgende år begynte de med bilsalg. De forhandlet Simca og Sunbeam fra 1970, Chrysler fra 1971 og Plymouth fra rundt 1973. På kort tid ble Martinsen & Daleng en av de største i bilbransjen på Helgeland, noe som ikke minst skyldes populariteten som Simca 1000/1100 fikk. En storbrann i 1978 var ødeleggende for selskapet, og alt måtte gjenoppbygges, noe som kom til å ta over to år. Martinsen & Daleng gikk i 1980 over til å forhandle Opel for General Motors. Dette merket ble umiddelbart en suksess i Vefsn-distriktet, herunder med markedsandel på tretti prosent og omsetning på rundt tjue millioner kroner. Men selskapet slet med ettervirkninger av brannen, blant annet gjeld med tung rentebelastning, og i 1984 var det slutt etter femten år.

1969-1978

Grunnleggelse

Martinsen & Dalengs forhandlerområde omfattet distriktene Vefsn, Brønnøy og Alstahaug. Bilhuset hadde også kunder fra Hemnes. For å dekke det vidstrakte området som Søndre Helgeland utgjør, hadde de salgsdager i Grane, i Hattfjelldal og i Leirfjord og omreisende selgere ute på kysten

Den 5. januar 1969 ble det avholdt konstituerende generalforsamling i Martinsen & Daleng.[1] Til stede var Kjell Daleng og Håkon Martinsen, som også hadde fullmakter fra sine koner, foruten advokat Romstad. Daleng og Martinsen tegnet ni aksjer hver, mens konene til sammen fikk to. Stifterne fastsatte følgende vedtekter, som trolig var ført i pennen av Romstad. Revisor Indahl ved Helgeland Revisjonskontor i Mo i Rana ble valgt til å revidere selskapets regnskap.

  1. Selskapets navn skal være Martinsen & Daleng A/s.
  2. Formålet er å drive bilverksted samt salg av biler, bildeler og rekvisita.
  3. Selskapets aksjekapital skal være kr 20.000,– fordelt på 20 aksjer a kr. 1.000,–, fullt innbetalt og lydende på navn.
  4. Aksjer kan ikke selges, overdras eller pantsettes uten enstemmig samtykke fra selskapets styre.
  5. Selskapets forretningskontor skal være i Vefsn.
  6. Selskapets styre skal bestå av 2 medlemmer, som i fellesskap innehar selskapets signatur. Styret kan meddele prokura.
  7. Kjell Daleng skal være merkantil leder (forretningsfører) og Håkon Martinsen teknisk leder for selskapet.

Bakgrunnen for Martinsen & Dalengs tilblivelse må søkes flere år tidligere.[2] Håkon Martinsen arbeidet opprinnelig hos Ford-forhandler Lind & Greva, men ble før 1963 headhuntet av Pareli Pettersen på grunn av sin spesialkompetanse på tungkjøretøyer. Der arbeidet også Kjell Daleng. Volvo-forhandler Pareli Pettersen & Sønn synes i 1968 å ha gått konkurs, og gjenoppstod samme år som Saab-forhandler under navnet Pareli Pettersen. Volvo-mekanikerne Daleng og Martinsen var dermed i praksis overflødige. Derfor ble det til at de tok over Pettersens tidligere Volvo-verksted i Lyngenvegen 1.

Fra verksted til forretning

Martinsen & Daleng støttet i 1973 aksjonen for Vefsn sykehus
Annonse for Martinsen & Daleng i adresseboken for 1976
Som sponsor for Mosjøen IL profilerte Martinsen & Daleng seg under seriekamper. Her henger tilskuere over bilhusets banner mens de følger MIL vs. Mjølner den 2. juli 1973

Martinsen & Daleng var først et vanlig verksted med vekt på Volvo. Både Kjell Daleng og Håkon Martinsen var kjente fjes for byens bileiere, og fikk raskt pågang av kunder. Etter sigende drev de med overskudd da året var omme.

Bilmerkene Simca og Sunbeam ble i 1970 ledige etter Halvdan Vik, som da ble drevet av Lars Vik. Kjell Daleng og Håkon Martinsen hev seg inn i konkurransen for å overta dette attraktive agenturet, og gikk seirende ut da importøren Chrysler Norge valgte Martinsen & Daleng som ny forhandler på Helgeland sør for Korgfjellet.[3] Påfølgende år tok de også over salget av Chrysler da dette merket ble relansert i Europa.[4] I tillegg forhandlet de Plymouth, og andre merker som var eid av Chrysler.[5]

Martinsen & Daleng A/S er det nye ledd i kjeden av omhyggelig utvalgte, autoriserte Chrysler-forhandlere
– Chrysler Norge (14.07.1970)

Som bilforhandler gikk det strakt oppover for Martinsen & Daleng. Etter tre år med bilsalg oppnådde de i april 1973 høyere salgstall enn Ford-forhandler Lind & Greva, som uten sammenlikning var Helgelands største bilforretning. Lind & Greva solgte tolv vogner, mens Martinsen & Daleng solgte atten, hvorav tolv Simca, fire Sunbeam og to Chrysler.[6] Selv om forbigangen mest av alt var symbolsk, bekrefter det at Martinsen & Daleng allerede da befant seg på bransjetoppen.

Trolig var heller ikke Martinsen & Dalengs årsomsetning langt under Lind & Grevas, som i 1975 var 10.000.000 kroner (2017-verdi: 55.100.000 kroner).[7] Tolv Simca à 26.500 kroner, fire Sunbeam à 25.000 kroner og to Chrysler à 38.500 kroner bør ha gitt 500.000 kroner i omsetning, for øvrig uten hensyn til innbytte. I tillegg kommer bruktbilsalg, som anslagsvis kan fallfestes til 200.000 kroner, foruten delesalg, verksted med mer, som anslagsvis kan tallfestes til 150.000 kroner. Med andre ord er det mulig at Martinsen & Dalengs årsomsetning i 1973 beløp seg til rundt 10.200.000 kroner (2017-verdi: 68.700.000 kroner). Men disse skjønnsmessige beregningene er beheftet med usikkerhet. Noen måneder var salget sterkt, mens det andre måneder var litt svakere. Derfor er det tryggere å anta at omsetningen lå litt under ti millioner. Av Martinsen & Dalengs årsomsetning skal sytti prosent ha stammet fra bilsalg, mens verksted og deler og rekvisita henholdsvis stod for tjue prosent og for ti prosent.[8]

Den sterke veksten kom også til uttrykk rent plassmessig. Før 1975 hadde Martinsen & Daleng nemlig behov for å utvide sitt bygg og det omliggende anlegget.[9] Flere år med vekst gjorde spørsmålet om utvidelse vanskelig å unngå. Likevel førte innsigelser fra flere naboer til at planene ble satt på vent til i 1977. Martinsen & Daleng-kvartalet bestod av eiendommene Lyngenvegen 1, Åsvegen 26, 28 og 30. Lyngenvegen var offisiell adresse. Eiendommene, som til sammen utgjorde tre mål, var festet fra kirken. Forretningsgården var det Martinsen & Daleng selv som eiet.

Gullarmbånd som ble kjøpt hos Rørvik. Selv om det kostet vel 8.000 kroner (2017-verdi: vel 20.000 kroner), var dette nærmest en dagslønn for familiene bak Martinsen & Daleng

I tillegg til tallene fra 1973 er det kjent at Martinsen & Daleng i mai 1977 solgte mellom tjue og tretti nybiler.[10] Hvis en gjennomsnittspris på 50.000 kroner legges til grunn, snakker man om omsetning på 1.000.000 kroner (2017-verdi: 4.600.000 kroner) i måneden. I tillegg kom det anslagsvis 250.000 kroner fra bruktbilsalg og 250.000 kroner fra verksted med mer. Da er man oppe i 18.000.000 kroner (2017-verdi: 83.300.000 kroner). Igjen er det tryggest å trekke litt fra på grunn av usikkerheten som hefter ved slike beregninger, slik at 15.000.000 kroner (2017-verdi: 69.400.000 kroner) kanskje er riktigere.

Siste måned har vi solgt en nybil daglig. Store fire-dørs biler i prisklassen 55.-60.000 kroner går best. Småbiler selges for det meste som konebiler
– Håkon Martinsen (16.06.1977)[11]

Fire av ti biler hos Martinsen & Daleng var nybiler.[12] I 1970-årene fantes det mange bilforhandlere i Mosjøen, så selv om Martinsen & Daleng var populære, kunne de i praksis ikke nekte å ta bruktbil i innbytte hvis de skulle ha håp om å selge nybil. Innbytte var nok baksiden av Martinsen & Dalengs suksess. I 1977 var det så mange bruktbiler i byen at både Volvo-forhandler Bjarne Wist og Martinsen & Daleng snakket om et bruktbilproblem.[13]

Bruktbilene [er blitt] et stort problem. Jeg vil tro at det rundt omkring i Mosjøen står bruktbiler for 5-6 mill. kroner
– Håkon Martinsen (16.06.1977)[14]

I november 1979 meldte Helgeland Arbeiderblad at byens bilforhandlere hadde lange bestillingslister.[15] Det var nemlig vanlig at forhandlere hver måned fikk en fast billeveranse fra importøren, og når kvoten var oppbrukt, måtte man vente til neste måned for å motta mer. Hos Mazda- og Saab-forhandler Pareli Pettersen hadde man forhåndsbestillinger for to måneder. Martinsen & Daleng ble på sin side utsolgt for nybiler i oktober. Skal det festes lit til Volkswagen-forhandler Høgli Auto, så kunne disse ha solgt to-tre biler om dagen hvis de hadde klart å fremskaffe så mange. Bransjen hadde med andre ord luksusproblemet at etterspørsel var større enn tilbud.

Forrige måned hadde vi et svært godt salg, så godt at vi gikk fri for biler […] Det er mest store biler som selges – biler i prisklassen 65.000-75.000
– Håkon Martinsen (17.11.1979)

Tilhørende virksomheter

Annonse for Oleo-Mac i 1981. Dette fikk de fra Kristiansand by
Annonse for Adria i 1977. En familie i Ski kommune og Martinsen & Daleng skodde seg på å innfri folks økende lyst på bilferie med camping

Noe av veksten kan også tilskrives bilberging. Martinsen & Daleng ble tidlig representant for Viking Redningstjeneste på Helgeland sør for Korgfjellet.[16] Lind & Greva hadde for øvrig bilberging for NAF. Bilberging var i seg selv ingen gullgruve. Lønnsomheten lå heller i muligheten for å reparere forulykkede biler. Det var hver bileier som avgjorde valget av bilverksted, og man får tro flere lot bilen fraktes til Lyngenvegen 1. For øvrig hadde Martinsen & Daleng utrykningsplikt til alle døgnets tider, så vel på ukedager som i helger. Selv ikke julaften var unntatt. I helgene unnlot Kjell Daleng og Håkon Martinsen å sende ansatte ut på oppdrag. Det vites ikke om dette skyldes lovbestemt forbud eller ren og skjær omtanke. I alle fall fór Daleng og Martinsen selv for å berge biler. De skal ha avtalt en bestemt fordeling av ansvaret, angivelig slik at hver hadde vakt annenhver helg.

I bilhusets kraftige snutebil av merket Scania dro de ut i den kalde vinternatten på Helgeland, blant annet til utforkjøringer ved Granmoen. På snøtunge Helgeland måtte både folkene og bilen være godt skodd for å mestre naturelementene. På disse turene var også ungene med.

Martinsen & Daleng solgte sesongbaserte produkter i tillegg til biler. Her var caravan den viktigste produktkategorien. Fra 1970-årene til 1984 solgte Martinsen & Daleng merket Adria som distriktsagent for Scandinavian Caravan Center i Ski, Akershus. Bilhusets salg av husvogner ble i 1977 beskrevet som måtelig. – [S]å har vi heller ikke anstrengt oss særlig for å selge vogner, sa medeier Håkon Martinsen til Helgeland Arbeiderblad. Hos FIAT Bilservice kunne de på sin side fortelle om «voldsom interesse» for husvogner, mens Bjarne Wist og Pareli Pettersen henholdsvis beskrev salget som «eksepsjonelt bra» og som «alminnelig bra».

I 1970-årene var husvogner populær luksus som oppstod i forlengelsen av økt massebilisme. Likevel hadde ikke alle råd til å kjøpe. Derfor tilbød Martinsen & Daleng også utleie av husvogner. Foruten den minst lønnsomme var dette kanskje den minst ansette delen av bilhusets virksomheter. Mange husvogner var etter sigende nedgriset og fulle av søppel etter bruk. Det «så ikke ut», lød sammendraget.

Til ulike tider solgte Martinsen & Daleng også tohjuls- og firhjulstraktor, snøfresere og motorsag. Traktorene var i 1980-årene av merket Camon, som ble ført av Maskinimport i Kristiansand by. På disse traktorene kunne det monteres snøfreser. Fra samme importør fikk de motorsagmerket Oleo-Mac.

Ledelse og ansatte

Målt i årsverk var Martinsen & Daleng en mellomstor bedrift i Mosjøen. Bilhuset hadde ulike grupper ansatte, nemlig ledelse, kontorister, selgere, delelagerfolk og verkstedfolk. Hver gruppe hadde egen lønnsordning. Selgere gikk på lav grunnlønn, og fikk i tillegg provisjon for hvert salg. Folk på verkstedet hadde på sin side timelønn.

Ledelsen bestod av eierne, som da var Kjell Daleng og Håkon Martinsen med en halvdel hver, samt disses koner. Til å assistere seg hadde ledelsen et kontor med to sekretærer. Daleng hadde ansvar for bilverkstedet. Martinsen var på sin side overordnet for bilselgerne og for delelagerarbeiderne. Til enhver tid hadde bilhuset mellom ti og femten ansatte, herunder ledelsen selv. Arbeidsstokken omfattet i 1978 to-tre kontorister og seks-åtte selgere, delelagerfolk og verkstedfolk.

Som sommerhjelp hadde Martinsen & Daleng ungdom som blant annet vasket biler og som kanskje fikk lov til å «mekke» litt. I tillegg hadde de lærlinger der. På denne tiden hadde byens yrkesskole ingen mekanikerlinje. Derfor måtte fremtidige mekanikere få opplæring ved bilverksteder. Det sier seg selv at dette gav ulike muligheter, for bekjentskap og liknende avgjorde ofte hvem som fikk de læringeplassene som var tilgjengelige. Martinsens eldste sønn tok for øvrig fagbrev ved Martinsen & Daleng, mens Martinsens yngste sønn fikk sitt som elev ved yrkesskolen.

Kunder

Salgsfolk fra Martinsen & Daleng demonstrerte den 2. juli 1977 Chrysler med toliters motor og automatgear utenfor gjestgiveriet i Hattfjelldal

Martinsen & Daleng forhandlet både lavpris- og dyrere modeller. Dette må ha gjenspeilt seg i bilhusets kundesammensetning.

Martinsen & Daleng var først og fremst en mosjøbedrift, men de hadde store deler av Helgeland – i hovedsak sør for Korgfjellet – som forhandlerområde. Dette tok de på alvor. Bilhuset hadde med jevne tidsrom salgsdager i Hattfjelldal, i Grane og i Leirfjord, hvor de viste frem det seneste av modeller og lot folk prøvekjøre. De stod utenfor Vegset Kro på Trofors og rett ved gjestgiveriet i Hattfjelldalen. Ute i Leirfjord skjedde salget på Leland. Bilhuset hadde også omreisende selgere. En av disse var Erling Nyland, som ofte dro ut til kysten og solgte biler i Sandnessjøen, i Brønnøysund og på mindre steder. Ved å oppsøke mulige kunder hvor disse bodde, sikret man seg flere salg.

De ble også oppsøkt av såkalte trøndertatere.[17] Kjell Daleng og Håkon Martinsen «kjente nesten alle slektene som var der og reiste», sies det. Daleng og Martinsen skal ha hatt forståelse for taternes skikker, og tillot derfor at bilhandelen skjedde litt utenom reglene ved at tretti prosent ble betalt kontant, mens resten var på avbetaling. Særlig var det Martinsen som var imøtekommende. Han ønsket ikke å forskjellsbehandle noen, og ønsket alltid taterne velkommen, – selv om andre fra samme gruppe kanskje hadde noe uoppgjort.

Det fortelles at Håkon Martinsen en gang reiste for å møte taternes konge i forbindelse med uteblitt oppgjør for en bil. Angivelig kunne man ikke gå rett til personen som det gjaldt, men måtte ta det gjennom overhodet for hver slekt. Andre har på sin side aldri hørt snakk om noen slik hendelse. Det er imidlertid på det rene at sønnene i Martinsen & Daleng flere ganger blant annet måtte fly til Oslo for å hente hensatte biler som det ikke var tilstrekkelig oppgjort for. Den sikreste slutningen fra slike fortellinger er kanskje hvor lett myter ble sammenrørt med fakta i vefsningers erindring om tatere.

1978-1980

Storbrann

Helgeland Arbeiderblads forside den 3. februar 1978. Storbrannen og den påfølgende oppbyggingssaken fikk stor oppmerksomhet i Mosjøen. I det offentlige ordskiftet inngikk det blant annet omfattende nyhetsdekning, leserinnlegg og debatt mellom lokalpolitikere

Storhetstiden møtte i begynnelsen av 1978 en brå nedgang da Martinsen & Dalengs forretningsbygg brant ned til grunnen.[18] Natt til den 2. februar gikk alarmen. Brannvesenet var raskt på plass. Det samme var eierne, som gikk i gang med å redde ut biler fra anleggets deler som foreløpig ikke var rammet. Lenge så det ut til at brannvesenet hadde overtak på brannen og at i det minste bilverkstedet lot seg redde, men plutselig spredte flammene seg, og slukte bygget.

Det bodde åtte mennesker i bygget, nemlig to unge samboerpar i tredje etasje og en tobarnsfamilie i etasjen under. Til alt hell klarte de å redde seg ut av flammene. En av beboerne var nødt til å hoppe ned fra et vindu, mens en annen rømte ut på verkstedets tak. En kvinne ble reddet ned med stige. Dramatiske sekunder i flammehavet, som byens avis beskrev det.

Vi våknet av rop og skrik i etasjen under. Da jeg kom ut på gangen var der fullt av røyk. Midtvegs nede i trappa slo flammene imot meg
– beboer (03.02.1978)[19]

Martinsen & Daleng stod bokstavelig talt på bar bakke. Samtidig som inntektsgrunnlaget var forduftet, fortsatte lønns- og andre utgifter å løpe som før. Dette kom i tillegg til brannens ødeleggelser. Verdier for halvannen million var gått rett opp i røk.[20] Etter brannen var utfordringene mange. Det viktigste for Martinsen & Daleng var å snarest finne nytt tilholdssted, noe som likevel viste seg å være utfordrende. Egnede bygg var nemlig mangelvare i byen.

Helt rådløse var de likevel ikke. På branntomten innrettet de seg med kontor i en husvogn, mens salgsavdelingen lå i en annen vogn.[21] Dermed kunne de yte grunnleggende kundebehandling. Verksted manglet de vel å merke fortsatt, men i prekære situasjoner leiet de seg inn på bensinstasjoner i byen.

Midlertidig løsning

Den 6. juni 1980 hadde Martinsen & Daleng Talbot-show utenfor Margarinfabrikken. I tillegg til bildemonstrasjon var det bensinkurs for voksne og tråbilrally for barn. – Trimming av motoren er forbudt, og premiene er foreløpig en hemmelighet, skrev bilhuset

Kjell Daleng og Håkon Martinsen visste at bilhusets fremtid stod på spill hvis de ikke snarest fant seg tilholdssted. Noen dager etter brannen kom Mosjøen Amcar plutselig med et tilbud. De hadde drøftet saken innad i klubben, og sa seg villige til å oppgi sitt verksted i Kapellvegen 1 til fordel for Martinsen & Daleng.[22] Dette var bygget hvor Mosjøen Margarinfabrikk noen år tidligere hadde hatt sin produksjon. Daleng og Martinsen var ikke sene med å slå til.

Men før Margarinfabrikken kunne overlates til Martinsen & Daleng, måtte Amcar skaffes nytt sted til sine aktiviteter og maskiner. Det ble innledet forhandlinger, samtidig som klubben så seg rundt etter lokaliteter, og tre uker senere kunne overtakelsen finne sted.[23] Da klubben hadde tømt bygget, begynte arbeidet med å bygge opp nytt verksted. Etter en stund var bilverkstedet atter i gang. Det var små og trange kår, og fabrikklokalene var et kummerlig sted med svake lysforhold og med dårlig luft, men med verkstedet i full drift var foretaket langt på vei reddet. Da fikk det bare være at de manglet salgs- og utstillingsavdeling, tilstrekkelig lager og skikkelige oppholdsrom for ansatte og ledelse.

Amcars raske håndsrekning reddet etter mye å dømme en hel bedrift, herunder et titalls arbeidsplasser. Kjell Daleng og Håkon Martinsen hadde i det lengste unngått å permittere ansatte, blant annet for å unngå at disse ble kapret av konkurrenter. Men den 17. februar fikk ti ansatte varsel om permisjon: de skulle få lønn i ytterligere to uker, men ville deretter stå uten arbeide på ubestemt tid. I praksis var de halvveis oppsagt. Etter halvannen uke ble det likevel klart at Martinsen & Daleng fikk leie Margarinfabrikken. De ansatte ble tilbakekalt, og var den 27. februar i gang med å flytte til Kapellvegen 1.

Samtidig var klubbens tilbud ikke uten egeninteresse. Som betingelse for å overlate Margarinfabrikken til Martinsen & Daleng ville klubben ha et nytt og helst bedre tilholdssted fra kommunen. Dermed utviklet det seg i full offentlighet et drama hvor Amcar benyttet Martinsen & Dalengs skjebne som pressmiddel mot kommunen for å tilegne seg lokalet som Amcar aller mest ønsket seg, nemlig kommunens kjeller i Skjervgata 43. Klubbens leder bemerket at de gjentatte ganger hadde henvendt seg til kommunen for å få leie nevnt kjeller, men at de ikke hadde mottatt svar.[24][25]

– Hvis vi kan få leie disse lokalene av kommunen, vil vi la Martinsen & Daleng flytte inn i våre lokaler. Vi er nødt til å ha et lokale for å fortsette driften av klubben. […] Denne gangen håper vi å få svar. Ikke minst fordi det haster for Martinsen & Daleng, sa lederen. Presset mot kommunen ble utilsiktet eller ikke forsterket av uttalelser fra Martinsen & Daleng:
– Vi hadde lenge håp om å få leie lokalene som Amcar disponerer i bilsakkyndigegården. Men klubben har ikke vært i stand til å finne andre lokaler og kommunen har heller ikke klart å skaffe nye lokaler til klubben. Dermed ser det ikke ut til at vi kan få leie disse lokalene, og andre lokaler har det ikke vært mulig å oppdrive. Vi synes egentlig det har vært lite hjelp å få hos kommunen, sa Håkon Martinsen. Kritikken fra Amcar ble imøtegått av ordfører Eugen Almås:
– Jeg vil ikke være med på at kommunen har vært likegyldig. […] Vi har vurdert om vi kan avse plass i garasjeanleggene på Nyrud. Vi har vurdert ei brakke i Meieriskogen og vi har vurdert kjelleretasjen i Skjervgata 43, som Amcar er spesielt interessert i. Det er bare et faktum at alle disse lokalene er opptatt[.]

I dette spillet var det til slutt Amcar som satt igjen med svarteper. På den ene siden tok Martinsen & Daleng over i Kapellvegen 1 etter at klubben hadde gått høyt ut med støtte som de neppe kunne gå tilbake på uten å tape ansikt. På den andre siden nektet kommunen å føye seg etter klubbens krav, slik at Amcar ble stående uten tilholdssted. Fire måneder senere var de fremdeles på søken etter et sted å være.

Gjenoppbygging møter motstand

I kommunaladministrasjonen ble det skrevet side opp og side ned i bygningsrådssak nr. 72. Blant annet skrev de at gjenoppbygging ville være uforsvarlig ut fra nabohensyn

Målet var å bygge nytt i Lyngenvegen 1, men allerede på branndagen sa Vefsn kommune nei.[26] Bygningssjef Wilhelm B. Klaveness gikk inn for å nekte gjenoppbygging, og fikk tilslutning fra bygningsrådet. De pekte blant annet på belastende trafikk og på det at bilforretningen, som hadde ligget midt i et boligstrøk, skapte støy i omgivelsene.

Innsigelsene var ikke grunnløse. På dagtid kjørte biler nærmest i skytteltrafikk til og fra Lyngenvegen 1, og om kveldene banket og bråket det i verkstedet. I tillegg klaget flere av strøkets beboere over skjemmende bilvrak som var hensatt utenfor. Dette var noe som bilhuset ikke hadde ordnet opp i til tross for naboklager gjennom flere år. Martinsen & Daleng erkjente forholdene, og lovet bot og bedring.

Videre ble det påstått at området Øya, som var anlagt for tyngre næringer og lettindustri, var bedre egnet for bilvirksomhet. Bygningsetaten ønsket at virksomheten ble flyttet dit. Dette motsatte både Kjell Daleng og Håkon Martinsen seg. Innvendingene var flere, og i alt regnet de med å tape inntil 300.000 kroner (2014-verdi: 1.200.000 kroner) hvis de måtte flytte til motsatt side av byen. I tillegg fryktet de redusert trafikk til forretningen. Øybrua fra 1953 var nemlig så smal – snaut fire meter i bredden – at den på ingen måte var dimensjonert for 1970-årenes bilisme.

Bygningsetaten hadde dårlig erfaring med bilforretninger i boligstrøk. – Vi har nå fått merke at Colt-forhandlerens etablering i Rådhusgt. har medført en merkbar økning i trafikkbelastningen der, skrev etaten. Det dreier seg om Colt- eller Mitsubishi-forhandler Forsland Motor, som lå i Rådhusgata 36.

I søknad av den 13. februar bad Martinsen & Daleng om å få gjenreise bygget som de hadde hatt, herunder boligdelen. Etter at bygningsrådet som forventet avslo søknaden, kom selskapet den 28. mars med nytt forslag hvor leilighetene var utelatt. Martinsen & Daleng så nå for seg et enetasjes vinkelbygg med utstillings- og salgsavdeling i en fløy langs Lyngenvegen og med verksted i en annen fløy.

Men bygningsetaten hadde andre ønsker. Bygningslovens § 24 åpnet for at kommunen kunne omregulere strøk som var blitt ødelagt. I reguleringsplanen av 1935 for Dolstad ble området i hovedsak avsatt til boliger. Planen ble i 1946 imidlertid endret slik at kvartal 9 fikk anvendes til industri, herunder bilverksted, kanskje som følge av at H. Daleng under krigen var blitt fratatt sitt verksted i Chr. Qvales gate. Bruksendringen fra 1946 var noe som bygningssjefen synes å ha stilt seg uforstående til. – På bakgrunn av strøkets karakter som boligområde, […] anser jeg det som ønskelig at kvartal 9 omreguleres til boligformål. Dette er forøvrig i tråd med den opprinnelige reguleringsplanen for Dolstad, skrev bygningssjefen.

Etatens begrunnelser mot gjenoppbygging var blant andre «trafikk til og fra bedriften», «støy fra bedriften» og «lagring og hensetting av biler, herunder også bilvrak». I tillegg mente de at bygget hadde et skjemmende ytre. Bygningsrådets leder Harald Setten bebreidet både rådet og Martinsen & Daleng for at tidligere pålegg om forbedring ikke var blitt oppfulgt. Ole Reinfjell ønsket på sin side å vite om det fantes erstatningstomt til Martinsen & Daleng. Dette hadde mye å si for at gjenoppbygging kunne nektes, mente han. For Øyvind Rønnevik var det vesentlig om noen av ulempene kunne sløyfes ved tilpassing av nybygg. Bygningssjefen svarte bekreftende på dette, men fant øvrige ulemper å være så store at gjenoppbygging ikke kunne forsvares ut fra nabohensyn. Derimot ville det «ikke være noen ting i vegen for at Martinsen & Daleng benytter tomten til å bygge boliger til sine ansatte eller til eierne».

I tillegg la etaten vekt på samfunnssikkerhet og -beredskap. Lyngenvegen 1 lå nemlig et stenkast fra Ranaverkenes transformatorstasjon, som forsynte Mosjøen Aluminiumverk med strøm. Etaten mente at et nybygg i Lyngenvegen 1 ville være forholdsvis brannsikkert. Skulle det likevel begynne å brenne hos Martinsen & Daleng etter gjenoppbygging, ville faren for spredning til trafostasjonen være overhengende. I verste fall kunne det føre til full driftsstans ved a-verket, mente etaten.

Martinsen & Daleng svarte med å engasjere advokat Dag Duckert, som gav etaten motstand. Drøftelsen mellom advokaten og kommunebyråkratene gikk til tider dypt i lover og forskrifter, herunder høyesterettsdommer som strandlovdommen, Sarheimdommen og Mustaddommen. Juridiske begreper ble utredet til det ytterste. De drøftet blant annet om Martinsen & Dalengs kvartal etter bygningsloven var å anse som et strøk, noe som hadde vesentlig å si for spørsmålet om gjenoppbygging.

I et elleve sider langt dokument drøftet finansrådmannen begrepet strøk i bygningsloven og gjeldende rettspraksis i forhold til Martinsen & Dalengs erstatningskrav

Det var klart for etaten at avslaget kunne få økonomiske konsekvenser, herunder mulig erstatningsansvar, for Vefsn kommune. Ved advokat Duckert gjorde Martinsen & Daleng flere erstatningskrav gjeldende, nemlig 91.000 kroner for tapt gjenverdi for bygningsdeler, 30.000 kroner for ekstra ryddeomkostninger og 120.000 kroner for avkortet forsikringsutbetaling, foruten utgifter til vann, kloakk, asfalt med mer. Ikke minst mente de at kommunen skulle bekoste full opparbeidelse av tomten på Øya. Beløpene var rett og slett for store til at etaten kunne unngå å konferere med politikerne.

Kontorsjef Ingolf Olaussen mente at Grunnlovens § 105 i Martinsen & Dalengs tilfelle neppe ble krenket, da det ikke var snakk om ekspropriasjon, men rådighetsinnskrenkninger. Likevel åpnet de for at såkalte ekspropriasjonsartede rådighetsinnskrenkninger, jf. bygningslovens § 32, kunne gjøre kommunen erstatningspliktig etter Grunnloven, det vil si at bruksendringen i kvartal 9 var så inngripende at det i virkeligheten berøvet Martinsen & Daleng for deres festerett.

Man må derfor regne med at en evt. rettssak vil være beheftet med adskillige usikkerhetsmomenter for begge parter. Saken er imidlertid at prinsippiell betydning for kommunen, og det dreier seg dessuten om ganske store verdier for kommunen. Jeg vil derfor tilrå at kommunen fremtvinger en evt. rettsavgjøreles dersom firma Martinsen & Daleng fastholder de nåværende erstatningskrav med det nåværende grunnlag
– kontorsjef Ingolf Olaussen (07.04.1978)

Saken havnet deretter hos teknisk rådmann Per Simonsen, som sluttet seg til bygningsrådets vedtak. Den tekniske rådmannen ønsket heller ikke at firmaet skulle få reetablere seg i et boligstrøk, gitt at de kunne skaffes tomt på Øya. Samtidig la den tekniske rådmannen vekt på det at et nybygg i Lyngenvegen 1 nærmest ville ha plassmangel fra første dag. På Øya ville Martinsen & Daleng få stort næringsbygg med verksted, romslig parkering, grønne uteområder – og areal til fremtidige utvidelser. Lyngenvegen 1 ville til sammenlikning knapt få parkeringsplasser, ble det påstått.

– Saken kan imidlertid medføre økonomiske konsekvenser, og bygningsrådet har derfor etter min mening helt korrekt, overlatt den endelige avgjørelse til formannskapet, bemerket Per Simonsen. Den tekniske rådmannen gikk inn for at kommunen skulle selge Brugata 10 til Martinsen & Daleng, noe som gjerne kunne skje ved makeskifte av Lyngenvegen 1. Brugata 10 var fire dekar stort, mens Lyngenvegen hadde halvannen dekar innenfor den såkalte byggelinjen. Forhandlinger om dette burde dessuten snarest mulig komme i gang, sa den tekniske rådmannen. Med erstatningstomt på Øya mente kommunen å sikre seg mot krav om ekspropriasjonsrelatert erstatning til Martinsen & Daleng.

Til sist gikk saken til finansrådmann Odd Sørhøy, som i all hovedsak var enig med teknisk rådmann Per Simonsen, men som hadde noen mindre endringer som for utenforstående synes som byråkratiske teknikaliteter. Finansrådmannen fremmet derfor sin egen innstilling, som i all hovedsak var likelydende med den tekniske rådmannens.

Gjenoppbygging godkjennes

I tre måneder verserte oppbyggingssaken i Helgeland Arbeiderblad, som trykket ni saker, hvorav fire forsideoppslag. Dette bidro til at saken fikk politisk oppmerksomhet

Vefsns folkevalgte hadde et annet syn på saken, og ikke få stilte seg kritiske til bygningssjefen samt -rådet. Da saken kom opp i formannskapet, fremmet Svein Wika forslag til ny innstilling. Etter samlet bedømmelse, og på grunn av omstendighetene som brannrammede Martinsen & Daleng befant seg i, kunne vedtaket ikke godkjennes, lød Wikas begrunnelse. Med tolv stemmer mot én vedtok formannskapet Wikas innstilling, som deretter ble sendt til kommunestyret for endelig avgjørelse.

Den 26. april kom kommunestyret sammen. Gjenoppbyggingssaken var bare en av flere saker som skulle behandles. Først skulle de godkjenne regnskapet for Legatet for Mosjøen Vel. Deretter skulle de behandle søknader om ølsalg hos Helgeland Bruz og utvidet skjenketid hos Tippen. Det skulle videre velges ny vara i styret for Vefsn Trygdekontor og opprettes arbeidsmiljøutvalg. Ikke minst skulle det fastsettes betalingssatser for husmorvikarer og heimehjelpere.

Da gjenoppbyggingssaken skulle behandles, var det flere som ønsket å ytre seg. Representant Løkås mente at Martinsen & Daleng ble brukt som «prøveklut», mens representant Nesje og andre pekte på at foretaket, som var en næringsbedrift med vekt på salg og betjening, ikke hadde noe å bestille på industridominerte Øya. Da en representant spurte bygningssjefen om de påståtte ulempene kunne fjernes ved å tilpasse bygningen, bekreftet bygningssjefen dette. Samtidig forsvarte han byggenekten med det at trafikkbelastningen ikke ville forsvinne.

Som hovedbegrunnelse for gjenoppbygging sa Svein Wika at det ikke dreiet seg om nyopprettelse av en bedrift, men om videreførelse av en bedrift som før brannen var lovlig grunnlagt og drevet. For Wika var dette en vesensforskjell. Videre mente han at mange ulemper som hadde heftet ved det gamle bygget, ville opphøre med det nye. Dette gikk også flere andre representanter på talerstolen for å understreke. Men Wika rettet også kritikk mot Martinsen & Daleng, som med sin forsømmelse av uteområdene hadde bidratt til sakens konfliktnivå. Sist, men ikke minst mente Wika at Lyngenvegen 1 ikke var så egnet for boliger. En slik slutning gikk på tvers av bygningsrådets.

Kommunestyret måtte velge mellom to innstillinger, nemlig fra finansrådmannen og fra Svein Wika. For øvrig mente Magnus Vikhammer at andre del av Wikas innstilling ikke gikk langt nok. Derfor fremmet han egen innstilling hvor det i tillegg uttrykkelig ble fastslått at kvartal 9 ikke skulle omreguleres. Arvid Øygård tok på sin side opp finansrådmannens innstilling. 44 representanter stemte for første avsnitt i Wikas innstilling, mens 6 stemte mot. Deretter stemte 40 representanter for Vikhammers innstilling, mens 10 stemte for andre avsnitt i Wikas innstilling. Endelig vedtak står med uthevet skrift nedenfor.

Finansrådmannens innstilling Wikas innstilling Vikhammers innstilling
Vefsn kommunestyre godkjenner bygningsrådets vedtak av 6. mars 1978 i sak nr. 72/78, der bygningsrådet avslår søknad fra fa. Martinsen & Daleng A/S om gjenoppbygging av firmaets anlegg i Lyngenvegen 1 etter brannen 1. februar d.å.

Vefsn kommune finner ikke at bygningsloven, eller vanlig erstatningsrettslig praksis, gir firmaet hjemmel for å kreve erstatning fra kommunen som følge av det vedtak bygningsrådet har truffet. Vefsn kommunestyre avviser derfor de erstatningskrav som er antydet fra firmaet gjennom advokat Duckerts brev av 21. februar d.å. til bygningssjefen.

Etter en samlet vurdering og etter de omstendigheter firma Martinsen & Daleng A/S befinner seg i, kan ikke Vefsn kommunestyre godkjenne bygningsrådets vedtak av 6. mars 1978, sak 72/78.
Vefsn kommune tilbyr firmaet å kjøpe en ca. 4 dekar stor tomt i industriområdet på Øyøra, nærmere bestemt Brugata 10, mot at kommunen får overta firmaets eiendom Lyngenvegen 1. Ved prisfastsettelsen legges til grunn vanlig tomtepris i de 2 områdene, og det tas hensyn til tomtenes beskaffenhet idag med hensyn til nødvendige rivnings- og oppryddingsarbeider, kostnader ved nødvendig oppfylling m.m.

Forhandlinger om slik eiendomsoverdragelse blir å ta opp snarest mulig.

Kommunestyret gir firmaet tillatelse til å bygge opp nytt anlegg i Lyngenvegen 1. Ut i fra at Vefsn kommunestyre ikke oppfatter tomten til Martinsen & Daleng som et regulert strøk i bygningslovens forstand, vil kommunestyret tillate at Martinsen & Daleng får bygge opp sitt bilverksted. For det tilfelle at firmaets tomt må anses å være „regulert strøk“ i bygningslovens forstand, vedtar kommunestyret at området ikke skal omreguleres.

Martinsen & Daleng fikk dermed gjennomslag. De vant ikke bare rent politisk, men gikk også seirende ut av PR-kampen mot bygningsetaten. Strategien synes å ha vært todelt. På den ene siden – dette var nok advokat Duckerts verk – gikk strategien ut på å så så stor tvil om etatens juridiske argumentasjon, herunder tolkning og anvendelse av begrepet strøk, og antyde så store erstatningskrav at saken måtte overføres til politisk behandling.

På den andre siden vant de opinionens sympati ved at bilhuset heller enn firma i millionklassen fremstilte seg som to folkelige karer som etter hendelig uhell støtte på et livsfjernt byråkrati som ubrydd av hverdagens herværende utfordringer, herunder Martinsen & Dalengs umiddelbare fare for driftsavvikling, red på prinsipper og fordypet seg i teorier. Gjennom tekst og foto i Helgeland Arbeiderblad ble lesere nærmest personlig kjent med Kjell Daleng og Håkon Martinsen. Bygningsetaten fremstod på sin side som ansiktsløs. Samtidig kom naboer ikke til orde i samme avis: i den flere måneder lange gjenoppbyggingssaken var det nesten bare gjennom bygningssjef Wilhelm B. Klaveness naboenes sak ble talt, det vil si halvdelen som var mot oppbygging. Nyhetsdekningen ble dermed skjev. Det skal samtidig sies at Daleng og Martinsen allerede var godt likt av mosjøværinger. Dette skulle bli fordelaktig for gjenoppbyggingssaken, siden de allerede før sakens innledning hadde velvilje å kapitalisere på.

Jeg vil rose formannskapet som kunne vedta å gå inn for at Martinsen og Daleng får bygge på sin egen tomt i Lyngenvegen
– nabo (24.04.1978)

Helt avsluttet var saken likevel ikke. Etter videre drøftelser med byråkratene fikk de blant annet ikke beholde boligene som det gamle bygget hadde hatt. Dermed mistet bilhuset leieinntekter. I tillegg ble de pålagt å bygge tilfluktsrom, noe som skal ha fordyret prosjektet med en halv million. Krav om tilfluktsrom i større bygg var for øvrig vanlig under den kalde krigen. Ikke minst ville bygningsetaten at nybygget skulle harmonere med nabolagets øvrige bebyggelse. Nakne betongvegger måtte vike til fordel for varmt treverk og glass som speilte omliggende hager. Sett fra luften var bygget vel å merke en gigantisk kvadrat som i grunnflate var like stor som seks-åtte av nabohusene. Til gjengjeld var taket lavt og uten gavl, så for folk på gaten fremstod byggets størrelse ikke som fremtredende. – Jeg tror naboene er fornøyd nå når de ser bygget, sa Kjell Daleng senere.

1980-1984

Nytt bygg og nytt bilmerke

Gratulasjon fra General Motors i Helgeland Arbeiderblad
Åpning av nybygget i Lyngenvegen 1. I tillegg til et større utvalg av Opels modeller bød bilhuset på kaffe og kake. Arkitektonisk var bygget noe helt nytt i Mosjøen, blant annet med store vegger av glass. Med tykke bjelker av mørkt limtre bidro Grimsby til et eksklusivt interiør
Opel-annonse fra 1980. Utvalget omfattet alt fra populære Kadett (56.800 kroner) til luksusvarianter som Senator og Monza (180.500 og 196.950). Etter 2014-verdi kostet en Monza vel 670.000 kroner

Den 10. oktober 1980 åpnet Martinsen & Daleng ny forretning i Lyngenvegen 1. Arkitektonisk representerte bygget noe helt nytt og fremtidsrettet i byen, blant annet med vegger av glass. En slik bilforretning hadde Mosjøen ikke sett før. Kjell Daleng og Håkon Martinsen hadde gitt arkitekt Bjørn Grimsby fri hender. Praktbygget hadde stor salgsavdeling samt butikk, kontorer, oppholdsrom, varelager, bilhall, vaskehall og flere driftsrom, hvorav kompressorrom. Ikke minst kunne de ta i bruk et skinnende nytt bilverksted, og mekanikerne var fulle av lovord om hvor lyst og trivelig det var. Samlet var grunnflaten 1.500 m². Bygget kostet nesten 4.000.000 kroner (2014-verdi: 13.500.000 kroner) å oppføre.

I forbindelse med nybyggets oppføring hadde Martinsen & Daleng gitt oppdrag til forretninger i byen. Dette gavnet næringslivet lokalt. Mosjøen Fargehandel fikk besørge malervarer. Johan Lind utførte taktekking. Sanitæranlegget ble levert og montert av rørleggerforretningen H.A. Søttar, og byggets ventilasjonsanlegg installerte Mosjøen Blikk & Ventilasjon. Alt av glass og aluminium mottok J. Eberg Hansen oppdraget med å levere. Siemens stod for elektriske installasjoner. Fra firma Agnar Lindbaks filial i Mosjøen fikk de kontormøbler og -maskiner. Byggmesteren var firma Elmar Svendsen.

Fjoråret viste en svært stor byggeaktivitet i Vefsn, vi hadde jo leveranser til Salgslaget, yrkesskolen, sykehjemmet og Martinsen og Daleng i tillegg til flere bygg på Øya
– Norcem Mosjøen-sjef Terje Iversen (04.01.1980)

Samtidig begynte Martinsen & Daleng å forhandle Opel. Dette bilmerket ble umiddelbart en suksess. Etter kun en måneds salg hadde bilmerket oppnådd en markedsandel i Vefsn på tretti prosent. Det vil si at tre av ti nybiler ble kjøpt i Lyngenvegen 1. Opel hadde et forholdsvis bredt utvalg av modeller, fra populære Kadett (56.800 kroner) til luksusvarianter som Senator og Monza (180.500 og 196.950). Martinsen & Daleng gikk dermed over til å være et bilhus for alle, – så vel for arbeidsfolk som for direktør. Uansett hvor tynn eller tykk pengeboken var, kunne man heretter finne passende bil hos Martinsen & Daleng. Igjen var Martinsen & Daleng store, men ikke nok med det: målt i omsetning var de jevnstore med Lind & Greva. De to omsatte i 1982 for henholdsvis tjue og tjueen millioner. Med 2014-verdi var omsetningen langt over 50.000.000 kroner. Lind & Greva var likevel større på andre områder. De hadde avdelinger i Brønnøysund og i Sandnessjøen, mens Martinsen & Daleng «bare» hadde omreisende selgere. Med grunnleggelse i 1946 hadde Lind & Greva også atskillig lengre fartstid. Martinsen & Daleng må nøye seg med en god annenplass.

Berømmelse på godt og vondt

Martinsen og Daleng var etter sigende et begrep i Vefsn
Martinsen & Daleng-navnet var å se på fotballbane, i aviser og videre. Selv for Mosjøens ungdommer var navnet synlig. I denne parodiske annonsen i Fladskeposten, som er fra åttiårene, spøkte rødrussen med Opel-modellen Rekord
XV-34650 og XV-34651 (Opel Commodore 1980-modeller) fra Martinsen & Daleng. De var henholdsvis i trafikk til 1998 på Sortland og til 2007 i Mo i Rana

Kjell Daleng og Håkon Martinsen var velkjente i Mosjøen og utenfor. De var mangeårige og hyppig omtalte forretningsmenn og ikke minst eiere av en av Mosjøens største forretninger. Også bilhuset i seg selv var berømt. Berømmelsen vises ikke bare i skrevne stykker, som da Helgeland Arbeiderblad beskrev Martinsen & Daleng som velrenommert, men også gjennom at det blant mosjøværinger gikk et ordtak om Daleng som bilselger. Det skal være usagt om ordtaket var skjemt eller alvor, men kanskje dreier det seg om en mellomting.

Du ska 'kje tru på noko av dæ du hør' – og bærre halvparten av dæ du ser
– ordtak

I massebilismens storhetstid fra 1970 til 1987 var Mosjøens bilforhandlere nærmest småkonger i byen. De hadde mye penger. De var berømte, herunder hyppig omtalt i media. Ikke minst solgte de et produkt som i samtiden var den ultimate modernitet. Bilforhandlerne var rett og slett kjendiser. I tillegg hadde bilhuset kjøpt seg synlighet. Blant annet hang Martinsen & Daleng-navnet ved målstangen på byens fotballbane. Bilhuset annonserte også ukentlig i Helgeland Arbeiderblad med flere.

Oppmerksomheten hadde likevel ikke bare positive konsekvenser. Bilhuset tiltrakk seg ofte kriminelle representanter fra byens befolkning. I mai 1978 brøt noen seg inn i en brukt Ford Cortina som stod utenfor Margarinfabrikken, og stjal bilens gearkasse og mellomaksling. Natt til den 30. juli 1981 gikk brannalarmen hos Martinsen & Daleng som følge av innbruddsforsøk. Politiet befant seg tilfeldigvis i nærheten, og tok gjerningsmannen på fersk gjerning. Natt til den 3. juli 1982 var det innbrudd hos Martinsen & Daleng, hvor de ikke fikk tak i verdisaker, og hos flere andre bedrifter i byen. Deretter hadde gjengen brutt seg inn på Ravasseng Camping før de dro sørover. På Ravassenget ble de imidlertid iakttatt, og politiet kunne dermed pågripe de tre i Steinkjer. Bare i 1982 og i 1983 opplevet bilhuset minst tre innbrudd, hvorav to biltyverier. Et av disse omtalte byens avis slik:

To karer som stjal en bil fra forretninga til Martinsen og Daleng i Mosjøen lørdag kveld, endte sin bilferd mot en portstolpe i Austerbygdvegen. I hui og hast forlot de bilen med lysene på[.] Bilen ble påført store skader
– Helgeland Arbeiderblad (11.01.1983)

Tunge ettervirkninger

Opel Manta 1983-modell fra Martinsen & Daleng. Bildet er fra Melfjordveien mellom Rana og Rødøy. Da bilen i 1999 gikk ut av trafikk, hadde den tilhold ved Sarpsborg

Begynnelsen av 1980-årene var likevel preget av vanskeligheter for Martinsen & Daleng. Selv om bilhusets gode vekst hadde fortsatt etter at nybygget stod ferdig, slet de med ettervirkninger av brannen i 1978. Praktbygget var blitt for kostbart. Avdragene på lånet var så store at man selv med vanlig godt salg ikke klarte med dem. Det skal også nevnes at renten den gangen lå på ti til femten prosent. En innhyret økonomiekspert laget innsparingsplan som blant annet innebar kuttede kostnader og oppsigelse av ansatte. Blant annet måtte en sekretær forlate bilhuset. Alle gjenværende måtte omstille seg ved å yte ekstra.

Det var med andre ord ikke bilsalget som var problemet, men den tunge rentebelastningen. Allerede i januar 1983 svirret det rykter i byen om at Meyer-familien i Mo hadde kjøpt Lyngenvegen 1 fra Martinsen & Daleng. Dette ble til slutt avkreftet av Ørjan Rimer i handelshuset L.A. Meyer, som likevel innrømte at samtaler hadde funnet sted. En uke senere bekreftet Kjell Daleng overfor Helgeland Arbeiderblad at forretningen så etter nye lokaler. Det var åpenbart vanskelig å finne kjøpere som var villige til å betale ønsket pris.

I februar 1984 ble det avholdt tredje gangs tvangsauksjon over bygget, men det høyeste budet på halvannen million fra Svein Forsland – en annen aktør i bilbransjen – var for lavt for Helgeland Sparebank, som minst ville ha 2,9 millioner på vegne av seg selv og de bedre panthaverne Sparebankkreditt og Storebrand. Bilhuset var reddet for denne gangen. Men Daleng og Martinsen så begge hvilken vei høna sparket. Helgeland Sparebank hadde nemlig også pant i varelageret, foruten i eiernes boliger. I april stiftet de derfor i all stillhet Bil og Caravan som reservefirma.

Konkurs

Etter sigende var sparetiltakene virkningsfulle. Ting begynte å gå bedre, og lenge så det ut til at firmaøkonomien kunne komme til å stabilisere seg: det var angivelig bare den rådyre gjelden fra nybygget som måtte løses. Da inntraff det som skulle bli avgjørende for bilhusets skjebne. Våren 1984 gikk Tysklands største fagforbund IG Metall til omfattende arbeidsnedleggelse. Ikke bare streik, men dobbeltstreik. Dette gjorde at landets bilindustri stanset opp, og hos Opel opphørte nesten all produksjon. Først uteble bildeler fra Tyskland. Til slutt fikk de heller ingen biler. Martinsen & Daleng ble dermed nødt til å heve et tjuetalls nybilavtaler. Tapet var på 1.300.000 kroner (2014-verdi: 3.000.000 kroner). Da valgte de å gi seg.

Da bobestyreren kom for å ta boet i øyesyn, ble han lett overrasket da han åpnet kasseapparatet og fant fulle seddelskuffer. – Det er ikke den skipsreder som har like mye i kassen når han går konkurs, skal bobestyreren ha bemerket.[27] I Norsk Lysingsblad den 10. juli kalte Alstahaug skifterett inn til skiftesamling.[28] Den første skulle finne sted den 1. august i Mosjøen bedehus, mens den andre ble berammet til den 6. september samme sted. Fordringshavere i boet var i alle fall Helgeland Sparebank som den største kreditoren samt Storebrand, DU og Sparebankkreditt.[29][30] Siden Martinsen & Daleng rundt 1980 var gått over fra aksjeselskap til personlig foretak, heftet Kjell Daleng og Håkon Martinsen personlig for bilhusets gjeld. Bygget ble til slutt solgt, noe som gav kreditorene delvis dekning. Deretter ble det inngått avtale om at Helgeland Sparebank ville ettergi øvrig gjeld hvis Daleng og Martinsen betalte 25.000 kroner hver.[31] Slik ble det også.

I. Ved skifterettens kjennelse av 3 juli 1984 er fa. Martinsen & Daleng, Mosjøen, som har drevet salg og reparasjon av biler, tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Advokat Svein Einmo, Mosjøen, er oppnevnt som midlertidig bobestyrer.
II. Skiftesamling til oppnevnelse av bobestyrer, valg av kreditorutvalg, spørsmål om revisor skal beskikkes m.v. vil bli holdt i rettslokalet i Mosjøen bedehus, Fearnleysgt. 11, 1. august 1984. Fordringshavere er hermed innkalt.
III. Fordringshavere oppfordres til å melde sine krav til skifteretten innen 15. august 1984 samt til å medsende dokumentasjon for kravet.
IV. Endelig innkalles fordringshavere til en skiftesamling til prøvelse av de innkomne krav i Mosjøen bedehus 6. september 1984.
Alstahaug skifterett. Sandnessjøen, 3/7 1984.

Kjell Daleng og Håkon Martinsens mål var å gjenvinne bygget på auksjon. General Motors hadde ingenting å utsette på Daleng og Martinsens salgstall, og ville derfor gjerne forsette forhandlerskapet. Helgeland Sparebank gav på sin side løfte om ny finansiering. Men prisen var høyere enn de ville gi. Isteden fortsatte de med Bil og Caravan som leietakere i bygget. De tok da med seg flere av strøagenturene som Martinsen og Daleng hadde hatt, herunder Adria-agenturet.

Referanser

  1. ↑ Protokoll fra konstituerende generalforsamling.
  2. ↑ Martinsen av Nordenstjerne 2013:??.
  3. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 14. juli 1970.
  4. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 17. februar 1971.
  5. ↑ Annonse i Helgelands Blad. 1970-07-18. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  6. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 20. juni 1973.
  7. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 2. mars 1976.
  8. ↑ Martinsen av Nordenstjerne 2013:??.
  9. ↑ Se: Vefsn Kommune bygningsrådssak 1978-72.
  10. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 16. juni 1977.
  11. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 16. juni 1977.
  12. ↑ Martinsen av Nordenstjerne 2013:??.
  13. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 16. juni 1977.
  14. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 16. juni 1977.
  15. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 17. november 1979.
  16. ↑ Martinsen av Nordenstjerne 2013:??.
  17. ↑ Nordenstjerne personlig.
  18. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 3. februar 1978.
  19. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 3. februar 1978.
  20. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 3. februar 1978.
  21. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 28. februar 1978.
  22. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 7. februar 1978.
  23. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 28. februar 1978.
  24. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 7. februar 1978.
  25. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 22. februar 1978.
  26. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 3. februar 1978.
  27. ↑ Nordenstjerne personlig.
  28. ↑ Norsk Lysingsblad 1984. 10. juli, (156): 9.
  29. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 4. juli 1984.
  30. ↑ Helgeland Arbeiderblad, 17. juli 1984.
  31. ↑ Nordenstjerne personlig.

Litteratur

Bøker
Aviser og tidsskrifter


1824 Vefsn komm.png
Martinsen (bilforhandlere i Mosjøen)

Personer: Medlemmer: Martin Angel Zahl Edvardsen (1873-1949) · Herlof Martinsen (1901-1976) · Håkon Martinsen (1935-2003) · Beslektede: Leif Martinsen (1930-2010) · Edvard Dahl Andersen (1906-1986) · Bransjepartnere: Kjell Daleng

Firma: Hovedeierskap: H. Martinsen Bilverksted (1925-1958) · Martinsen & Daleng (1969-1984) · Bil og Caravan (1984-1985) · Martinsen Bil (1985-1997) · BM Auto (1991-1998) · BM Utleie (1996-2002) · Delt eierskap: Bokreditt · Mazda Bilutleie

Agenturer:: Som forhandlere: Chrysler · Hyundai · Jeep · Mazda · Nissan · Opel · Plymouth · Saab · Simca · Sunbeam · Suzuki · Talbot · Som underforhandlere: Chevrolet · Ford · Moskwich · Pobeda · Volga · Relaterte agenturer: Adria · CAM2 · Camon · DEFA · Duun-Smia · Ferrocote · Oleo-Mac · Svalbard · Tigar · Tura · Kjedemedlemskap: BilXtra · CI Service

Kommisjoner: Bilsalg: Anco · Automagnet · Bildeler · Bilmateriell · Chrysler Norge · Cylinderservice · Gaden & Larsen · General Motors · Ole A. Iglebæk · Kolberg, Caspary / Kolberg Motors · Løwener, Mohn · Maskinagentur · MøllerGruppen · Nissan Norge (Marubeni) · Suzuki Bilimport · Bilverksted: Bjarne Nilsskogs Bilverksted · Løvseths Sveiseverksted · Velo Galvanisk Anlegg · Biltilpassing: Ricon Scandinavia · Bilberging: Norges Automobil-Forbund · Viking Redningstjeneste · Billån, -forsikring: Helgeland Sparebank · Nord Finans · Nordlandsbanken · Thule Gjensidig Biltrygdelag · UNI Storebrand · Andre bilvarer: Andr. L. Riis · Castrol · EIFI Import og agentur · Esso · Norsk Jugner · Andre varer: Axel Bruun · H. Remborg · Maskinimport · Norsk Surstof- og Vandstoffabrik · Scandinavian Caravan Center

Organisasjoner: Musikk: View · Politikk: Sør-Alsten Arbeiderparti · Sport: Fusta 4H · Mosjøen Bokseklubb · Samlinger: MiM Familie- og firmaarkiv

Eiendommer: Søvikstranda · Brugata 12 · C.M. Havigs gate 52-54 · Egedes gate 50 · Håreks gate 7 · Kapellvegen 1 · Lyngenvegen 1 (med Åsvegen 26, 28, 30) · Mathias Bruns gate 16 · Solbakkgata 31 · Strandgata 3-5

Maskiner: Maro (lastebil) · Smørbukken (løftebukk) · Hendelser: Storbrann i 1978 · Bilshow i 1980 · Bilshow i 1986 · Mosjøhallen · Neon Racing Cup

Ansatte: Asle Brovoll · Erling Nyland · Olaf zwei · Kunder: Einar Bertelsen · Arvid Wiig (med «Esther Olinda») · Helgeland Bilruter · Torghatten Trafikkselskap

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Martinsen_og_Daleng&oldid=2522108»