Skifte
Skifte er fordeling av verdier og oppgjør av gjeld etter et dødsfall. Allerede på 1300-tallet ser vi at skifte ble foretatt med hjelp fra tredjepart, fra 1400-tallet oftest lagrettemenn, og på 1600-tallet kom et formelt system for offentlig skifte på plass. I dag er ansvaret for offentlig skifte plassert hos tingrettene, men det er også svært vanlig med privat skifte.
I middelalderen var det lovfesta hvordan man skulle skifte arv, men det var ikke noen formell prosess for dette. Bevarte vitnebrev om skifter viser at man brukt betrodde personer, gjerne knytta til bygdetinget, for å komme seg gjennom vanskelige skifter. Dette ble gjort lokalt, uten at staten var involvert.
Etter at sorenskriverembetene kom i 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrev, og både de og fogdene begynte å administrere skifter. En forordning fra 1632 og Christian IVs store recess fra 1643 fastslo at det var sorenskriveren som skulle drive med dette, mens fogden bare skulle inn i saken hvis han ble bedt om det. Med dette hadde staten fått en klar rolle i offentlige skifter. I 1660-åra forsøkte man å legge ansvaret over til skifteskrivere, og senere til amtmennene. Dette fungerte ikke så godt, og først i 1690 kom et reskript som virkelig fikk orden på skiftevesenet. Sorenskriverne ble skifteforvaltere på landet, og fra 1700-tallet brukte de gjerne lensmennene som fullmektiger. I byene var det byfogden og magistraten som hadde ansvaret for forvaltning, mens byskriveren førte skifteprotokollen. Slik var det fram til arveloven av 1854.
Det har aldri vært påbudt med skifte ved alle dødsfall. I Christian Vs Norske Lov var det påbudt når det var umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Det var vanlig at gjenlevende ektefelle fikk sitte i uskifta bo. Gjensidige testamenter mellom ektefeller kunne også føre til at man slapp offentlig skifte. På 1700-tallet ble de fattigste unntatt for offentlig skifte. Skifte etter legdslemmer ble lagt til fattigkommisjonene. På landet var det primært blant selveiende bønder eller forholdsvis velstående leilendinger at det ble gjennomført offentlig skifte. Ved spesielt rike dødsbo kunne man oppnevne skiftekommissærer, som så ga en innberetning til skifteretten. Geistlige og militære hadde egne skiftejurisdiksjoner.
I dag skal offentlig skifte gjennomføres dersom en eller flere arvinger krever det, dersom statsforvalteren krever det på vegne av arving som er under vergemål eller dersom en kreditor med utlegg i en arvings krav på arv krever det. Tidligere ble domstolen omtalt som skifteretten når det gjennomførte skifteforhandlinger; i dag kalles tingrettens rettsmøter om dette skiftesamlinger.
Kilder til skifter
De eldste bevarte skifteprotokollene er fra 1656. Det kom flere bestemmelser om føring av skifteprotokoller, noe som tyder på at reglene ikke alltid ble fulgt. Blant annet er det mye som tyder på at ikke alle utskrevne protokoller ble levert inn til amtmannen. Inntil slutten av 1700-tallet ble det ført en protokoll for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Det er et fast mønster, der arvelater og arvinger nevnes først, så lister over løsøre og fast eiendom med taksering, og så gjeldsposter. Deretter trekkes skatter og skifteomkostninger fra. Så følger utlodninga, det vil si beregninga av arvingenes parter, og til slutt utlegget der partene beskrives i detalj. Noen lensmenn førte egne registreringsprotokoller allerede på 1700-tallet, men disse ble sjelden innlevert.
Fra 1800-tallet ble det vanlig å føre flere protokoller, og fra 1850 var det vanlig med tre rekker av skifteprotokoller. Disse var registreringsprotokoller, skiftebehandlingsprotkoller og utlodningsprotokoller.
Det meste av skiftematerialet fra offentlige myndigheter befinner seg i statsarkivene. Riksarkivet har en del militære skiftebrev i generalauditørens arkiv, samt en del skiftebrev i personlige arkiv. En del skiftebrev har blitt transkribert og publisert.