Martinsen (bilforhandlere i Mosjøen)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Martinsen-familien har solgt tusentalls nybiler og bruktbiler, blant andre W-70, W-1116 og avbildede XV-42455

Martinsen er en familie i Mosjøen by i Vefsn, Nordland. De tilhører den større slekten Martinsen, som er etterkommere av Martin på Stranden ute i Alstahaug på Helgelandskysten.

Som næringsdrivende er familien først og fremst kjent som bilforhandlere. Chrysler, Mazda, Nissan, Opel og Suzuki er noen av bilmerkene som de har forhandlet. Også fordums storheter som Pobeda, Simca og Sunbeam finnes på listen. Familiens tid i bilfaget skriver seg fra tidlig i 1920-årene, og består fremdeles, noe som gjør dem til Helgelands eldste bilbransjefamilie. Det begynte med Herlof Martinsen, som i 1925 åpnet bilverksted i Alstahaug. Familien kom i 1958 til Mosjøen, hvor de står bak en rekke bilforretninger og -verksteder, blant andre det kjente bilhuset Martinsen & Daleng. På det meste har familien solgt tre av ti nybiler i byen. Med sete i Mosjøen har selskapene betjent private personer, firmaer, organisasjoner, kommunalsektor og stat på store deler av Helgeland, herunder i nabobyene Sandnessjøen og Brønnøysund. Kunder har funnes fra Brønnøy i sør til Rødøy i nord og fra Dønna i vest til Hattfjelldal i øst.

I nær forbindelse med familiens firmaer står sponsoraktiviteter. Slik støtte har antatt varierende former gjennom årene. På landsbygda i Alstahaug kunne det være å stille med transport i forbindelse med fotballkamper. Siden 1970-årene har det gått mer i pengestøtte. Familien har både støttet Mosjøen IL og «hjemmelaget» Halsøy IL. Da Mosjøens første idrettshall – Mosjøhallen – skulle bygges, bladde familien opp 50.000 kroner. De har også inngått utstyrsavtaler med idrettsutøvere, herunder en deltaker i rallycross-NM. I tillegg kommer hverdagsstøtte, det vil si små og tilfeldige gaver til lokale organisasjoner.

Familien har både familie- og sosiale relasjoner til andre i Mosjøens næringsliv. Ikke minst gjennom flere ekteskap er familieallianser blitt dannet. Gjennom kvinneledd er familien etterkommere av knapeslekten som over flere hundreår drev handel og skipsfart ved Mosjøen, som utviklet Mosjøen til småby i vekst, og som i 1794 fikk Christian VIIs tillatelse til å anlegge handelsstedet Mosjøen, herunder et gjestgiveri som var forløper til Fru Haugans Hotel. De er også etterkommere av stortingsmann Jon Larssen (1769-1831), som var den første fra Vefsn som satt på Stortinget, og som blant små og store lover var med på å vedta Riksakten av 1815.

Familiehistorie

Navn

Martinsen-familien har navn etter Martin Angel Zahl Edvardsen (1873-1949), som på sin side hadde navn etter farbroren Martin Bonsak Angel Olsen (1859-1932).[1] Navnet Martin, som opprinnelig ble skrevet Martinus, har således røtter tilbake til 1850-årene. Martinsen uttales [.mɑˈʈɨnːsn], det vil si med trykk på den andre av til sammen tre stavelser. Som fornavn heter det dog [ˈmɑʈː.in].

Firmahistorie

H. Martinsen Bilverksted

H. Martinsens logo
H. Martinsens kunde- og forhandlerområde, som i alle fall omfattet dagens Alstahaug (herunder Sandnessjøen), Leirfjord, Dønna og Herøy. Kanskje var også Vega med

Den første bilen på Helgeland ankom i 1915, og var hjemmehørende i Mosjøen by. I begynnelsen av tjueårene var det folk i Alstahaug som fikk oppleve nyvinningen.[2] Angivelig fant begivenheten sted i 1921, da poståpner Ole Jenssen på Søvikmoen etter sigende kom hjem med et Ford-eksemplar.[3] To år senere, i 1923, nevnes Herlof Martinsen (1901-1976) som motormaskinist.[2]

For den som tok sikte på å drive bilnæring, var det nødvendig å ha førerkort. Herlof Martinsen reiste derfor for å kjøre opp, og etter bestått prøve mottok han sitt førerkort, som var nummer 187 på Helgeland.[2][4] Martinsen var dermed en av vel to hundre helgelendinger som hadde rett til å kjøre bil. Oppkjøringen fant sted i 1924.[2]

Herlof Martinsen grunnla i 1925 verkstedet H. Martinsen på Søvik,[5] som var hovedbygda i Alstahaug. Dette var et av de tidligste bilverkstedene som oppstod på Helgeland. Verkstedet var også først og i flere tiår enerådende i Alstahaug-distriktet.[6] Selv folk i tettstedet Sandnessjøen måtte nedover til Søvikstranda når biler skulle til reparasjon. I begynnelsen utgjorde motorreparasjon likevel bare en mindre del av virksomheten.[5] Områdets biler var for fåtallige til å skape tilstrekkelig innkomst av. På den annen side sørget jordbruket og fiskeriene for pågang av kunder.

Sakte, men sikkert utvidet Herlof Martinsen verkstedet samt tilhørende varehandel.[5] Utvalget av varer og tjenester ble stadig større etterhvert som Martinsen tilegnet seg ny kunnskap, nytt utstyr eller nye forbindelser. Han befattet seg også med salmakeri og med (fin)snekkerarbeide.[5] Småmøbler var således blant varene som ble ført. Krakelere kunne Martinsen også. Det var på mange måter et allsidig verksted. Kom en bonde med en plog som var gått i stykker, så ordnet Martinsen det.[5] Ødelagte grammofoner spilte etter kort tid musikk igjen.[5] Det meste ble brukbart etter et besøk hos han Bil-Martinsen. Martinsen tilvirket også rammer.[5] Til dette hadde han eget oppmålingsutstyr og spesialsag.

Tiltakende bilvirksomhet
Rammer med H. Martinsen-logo hang på mange stuevegger i Alstahaug
Ole A. Iglebæks bilforretning i Trondheim. Iglebæk var en av H. Martinsens forbindelser der i byen. Som underforhandler kunne foretaket i Alstahaug blant annet formidle Chevrolet fra Anco og Ford fra Gaden & Larsen

I trettiårene kom det stadig flere biler til Alstahaug, noe som gjorde at bilvirksomheten tiltok.[5] Virksomheten ble senere utvidet til salg av nye og brukte biler samt persontransport, bensinstasjon, assuranse med mer. Ved siden av grunnleggende tjenester som reparasjon tilbød bilverkstedet blant annet sveising, sprøytelakkering, vulkanisering og banepålegging.[5][7] Verkstedet hadde utstyr som dreiebenk, smergelskive, bormaskin, gjengeverktøyer og autogensveis.[5] Senere fikk verkstedet også løftebukk. På grunn av sin rødbrune farge som minnet om karamell, ble den kalt Smørbukken. Bilverkstedet hadde delelager og rekvisita.[5] Vareutvalget omfattet stort sett alt som bileiere kunne forlange, blant annet poleringspasta, slipepapir, maskeringsbånd, batterier, batterisyre, lyspærer, lamper, tenningsdeler, kardangledd, kjettinger, vinduspussere, bildekk, gummi, membran, frostvæske, bremsevæske og støtdemperolje.[5][8] Ikke minst kunne Martinsen skaffe reservedeler «av alle merker».[7]

Foretaket H. Martinsen hadde også bensinstasjon,[8] men uten dagens innslag av pølser og brus. Når kunden stanset på plassen, gikk Herlof Martinsen eller en av sønnene nedover, låste opp pumpen og fylte drivstoff på tanken. Den gangen var der ingenting som het selvbetjening. Martinsen hadde flere drivstoffkunder, og særlig busser og lastebiler i området tanket hos ham. Det gjorde også sykehusbilen. Ikke minst hadde foretaket drosjebil.[8] Siden 1927 hadde Martinsen nemlig hatt tillatelse til å drive offentlig befordring.[8] Kundene var for det meste embetsmenn og handelsmenn som skulle til og fra møte i Sandnessjøen. Andre måtte ta til takke med rutebil. For Thule Gjensidig Biltrygdelag i Bodø solgte foretaket bilforsikring.[8] Foretaket foretok også besiktigelse av biler og utarbeidelse av skadetakster med mer.[8]

Mens man skulle tro at et lite bilverksted ute ved Helgelandskysten utelukkende drev for seg selv, var H. Martinsen Bilverksted del av et stort, landsdekkende nettverk. Viktig for bilverkstedet var samarbeidet som det hadde med andre. Mens Herlof Martinsen nok mestret det meste, hadde han sine bilfaglige mangler. Ikke minst var plassen og utstyret i verkstedet begrenset. Derfor inngikk Martinsen samarbeidsavtaler med Løvseths Sveiseverksted og med Velo Galvanisk Anlegg,[8] begge i Trondheim. Disse tok seg av spesialreparasjoner. Foretaket hadde også mange leverandører.[8][9] Et utvalg i Trondheim er Gaden & Larsen, Anco, Maskinagentur, Bilmateriell, Cylinderservice og Ole A. Iglebæk. Fra Andr. L. Riis mottok foretaket bilglass, mens Axel Bruun leverte sportsartikler, hvorav sykkelseter. Surstoff fikk foretaket fra Norsk Surstof- og Vandstoffabrik i Oslo. Esso stod for bensinleveranser. I hovedstaden var velkjente Kolberg, Caspary en av foretakets forbindelser, og det samme var Automagnet og Norsk Jugner, som var leverandører av industrielt verktøy.

Lite kjennes om H. Martinsen Bilverksted i trettiårene, som stort sett er et kildeløst tiår. Likevel gir et brev av 1939 innblikk i bilverkstedets interne arbeidsbetingelser før inngangen til 1940. «H. Martinsen Automobil-reparasjonsverksted», som verkstedet kalte seg, søkte nemlig Tiltakskommisjonen om støtte på 5.000 kroner (2014-verdi: vel 150.000 kroner) til å utvide verkstedet.[7] I denne forbindelsen skrev Herlof Martinsen at han hadde en til to hjelpere og at han med større drift kunne beskjeftige mange flere. Formannskapet, med ordfører Jens Steiro i spissen, stilte seg sammen med lensmann Caspar Haugen bak søknaden, og bekreftet at «herr bilreparatør H. Martinsen [...] har drevet med bilreparasjoner i ca. 15 år, og har rikelig arbeide», men at det var utfordrende å finansiere større bygg og fornyelse av verktøyer og maskiner. Informasjonen kan tolkes dit at både ordrepågang og omsetning var høvelig gode, men at Martinsen ikke klarte å akkumulere investeringskapital, siden han – med formannskapets ord – hadde «så stor familie å forsørge» (kone og sju, senere åtte barn). Med andre ord var verkstedet i trettiårene ikke større enn at det gav levebrød til Martinsen-familien samt noen deltidsansatte.

[H]err bilreparatør H. Martinsen [...] er en særdeles strevsom mann, flink til sitt arbeide
– Jens Steiro (29.03.1939)
Krigsår

Den fredfulle tilværelsen under fjellrekken Sju Søstre ble i 1940 brått avbrutt da Norge ble angrepet av nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter flyangrep på Sandnessjøen kom tyske styrker også til Alstahaug. Med seg hadde de en større mengde kjøretøyer, som til stadighet hadde behov for å vedlikeholdes. Tyskerne bygget sine egne anlegg, og benyttet militært personell til reparasjoner. H. Martinsen Bilverksted slapp dermed hva et stort antall verksteder måtte, nemlig å stille opp for okkupantene.[9] Alternativet til tvunget arbeide var at et verksted ble inndratt. Dette rammet flere i bilnæringen.

Okkupasjonen var tung å bære, men ingen nødår uten muntre hendelser. Bilverkstedet hadde to ansatte som begge het Olav Nilsen.[9] Den ene var fra Hamnes i Alstahaug, mens den annen var fra Leirfjord. For å skille mellom dem, ble Olav Nilsen 2 ofte kalt Olaf zwei. En gang hadde Nilsen nemlig forsynt seg med vinflasker fra tyskernes matlager. Da tyskerne kom til verkstedet for å arrestere tyven, spurte Herlof Martinsen – tilsynelatende uten å vite noe – om hvorvidt det var snakk om Olav Nilsen 1. – «Ikke den Olaf; Olaf zwei!» utbrøt anføreren på gebrokken norsk. Slik fikk da Olav sitt kallenavn.

Bilvirksomhet i vekst og utvidelse
Herlof Martinsen (t.h.) sammen med rutebileier Reidar Bjørnvold. Martinsen var både venn og bransjekollega med Bjørnvold-karene, som var Sandnessjøens ledende handelsslekt
To kvinner på Søvikstranda. I bakgrunnen sees bilverkstedet samt noen kjøretøyer. Enda lengre bak skimtes Dønnamannen
Med en aksjepost på 1.200 kroner (2016-verdi: vel 16.600 kroner) ble familien i 1956 medeiere av Bokreditt: Norges første forbrukslånselskap. Bokreditt gikk senere inn i DNB-konsernet

Fra 1945 begynte foretaket H. Martinsen å satse ytterligere på bilvirksomheten.[9] En stadig økende oppdragsmengde gjorde at foretaket måtte ansette flere folk, og til slutt ble også nytt og større bilverksted oppført. Nybygget stod ferdig i 1950.[9] Det var av rød teglsten, og avløste det lille trehuset som i alle år hadde stått på Søvikstranda. Med over fem meters høyde var det et synlig bygg i det flate jordbrukslandskapet. Bredden var 10 meter. Lengden var 15. Verkstedets gulvflate var litt over 100 kvadratmeter,[10] noe som gav plass til tre-fire lastebiler eller til seks vanlige biler. I tillegg kom blant annet kontor og salmakerverksted (10 m²) samt tilbygg med smie (30 m²). Til oppvarming hadde verkstedet ovn med oljefyring.[10] Senere gikk man til anskaffelse av noe som da var et sjeldent syn på landet, nemlig en dynamoelektrisk maskin.

I femtiårene gjorde politisk regulering det vanskeligere for mindre bilverksteder å drive forskriftsmessig.[10] Myndighetene ønsket seg større enheter for å unngå at små og ukyndige verksteder kom til å dominere bransjen. Med Lov om godkjenning av bilverksteder av 1947, som tok til å gjelde i 1950, kom kravet om at bilverksteder måtte ha godkjennelse. Hvert verksted var nødt til å oppfylle en rekke krav som blant annet angikk byggstørrelse og utstyr. H. Martinsen Bilverksted ble godkjent med autorisasjonsnummer W–21,[10] men det var med nød og neppe.

Etter krigen måtte folk ha kjøpetillatelse for i det hele å importere biler, for staten regulerte importen for å innskrenke strømmen av valuta til utlandet.[11] For bilkjøpere var denne fremgangsmåten både dyr og omstendelig. Verre var det for forhandlere, som opplevet færre solgte nybiler. Tilstanden forbedret seg betraktelig fra og med 1954, da vogner fra Sovjetsamveldet og fra Øst-Europa fritt kunne innføres og omsettes i Norge. Det samme gjaldt biler fra Israel. Forhandlere av GAZ-modeller som Pobeda og senere Volga blomstret opp, og Herlof Martinsen skal ha vært en av dem som solgte slike.[11] Selv byttet han sin gamle drosjebil med en rødfarget Moskwich Pilot.

Mekanisk industri i landbrukssamfunn

H. Martinsen Bilverksted lå i et samfunn hvor landbruk fremdeles var dominerende. Bilverkstedet var ikke bare enerådende bilverksted i Alstahaug, men trolig også det eneste som fantes av mekanisk industri der. I en beskrivelse av Alstahaugs næringsliv i femtiårene valgte daværende ordfører å fremheve bilverkstedet.[12]

En har ingen større bedrifter i Alstahaug. [...] Her er et bilverksted som eieren for det meste driver med egen og families arbeidskraft. Dessuten er her et par mindre fiskematprodusenter
– Jarle Storheil (1954)

Bilverkstedet var også et forsamlingssted i bygda.[10] Utenfor bygget hang folk fra morgen til kveld, mens praten livlig gikk om vær, om politikk og ikke minst om biler. Samtidig kunne kjøpelystne beskue bilhefter som var på utstilling i byggets hjørnevindu. På landet var det ikke vanlig å stille ut fysiske nybiler, så de måtte nøye seg med brosjyrer. Bak bilverkstedet stod for øvrig lastebilen Maro. Denne ble blant annet brukt til å frakte unge og voksne til fotballbanen på Belsvåg, hvor bygdelagene ofte møttes til kamp. Det var trolig på en av disse turene bilen fikk sitt umiskjennelige navn, som betyr maren eller marerittet. Maro hadde nemlig slik en merkelig hjulstilling at den gav seg til å hoppe opp og ned og svinge til side på den smale landeveien når den oppnådde en viss hastighet. På det verste fryktet folk at denne skranglekassen av et kjøretøy kom til å styrte rett i grøften. Det fortelles at ungene lo og skrålte, og kanskje var der en voksen person som stille foldet sine hender. Ingen skadetilfeller kjennes.

Foretakets kunder var først og fremst lokale.[6] Tyngden av kundene befant seg i Alstahaug og i Stamnes med tettstedet Sandnessjøen samt i omliggende sokn som Leirfjord, Tjøtta, Herøy og Dønna. Foretaket hadde ellers kunder så langt nord som i Lofoten.[6] Bilverkstedet var i mange år enerådende i Alstahaug,[6] så de fleste som hadde bil, var trolig innom en gang eller to. Einar Bertelsen pund Herten var en av verkstedets gode kunder. Nesten månedlig besøkte han verkstedet: noen ganger med bil til reparasjon, og andre ganger blott for å kjøpe frostvæske eller få et hjul lappet. Ett år la han igjen over fem hundre kroner, noe som da var et stort beløp. Kjøpmann Lars Johansen i Hamnesvalen og kjøpmann Trygve Jægtvik på Søvik var blant dem som hadde sine kjøretøyer innom. Fra Sandnessjøen kom blant andre drosjebil- og lastebileier Sverre Breimo, trykkerieier Sigmund Eriksen, kjøpmann Paul Solvang, lege Rolf Ringkjøb og møbelforretningen Else Margrethe Tønder. En gang kom også Arvid Wiig på Lauvøya med sin sagnomsuste båt «Esther Olinda». Det var innvendig snekkerarbeide som skulle utføres.

Året 1958 ble det siste for H. Martinsen Bilverksted.[6] Da ble Alstahaugs første bilverksted nedlagt. Herlof Martinsen omtales i ettertid som foregangsmann i bilnæringen.[6] Lokalhistoriker og NRK-journalist Leif Lillegaard omtalte ham som en markant bilprofil med støvsky bak seg[13] og som en teknisk vidundermann.[14] Martinsen var i alle fall med på å bane vei for motorisert trafikk i Alstahaug. Han var stadig på farten, både alene og sammen med andre bilfolk. Han samarbeidet særlig med Bjørnvold-karene,[6] som drev rutebilselskap. Foretaket hadde for øvrig en skolefunksjon, for mange mekanikere fikk sin utdannelse og sin første attest fra bilverkstedet på Søvikstranda.[6]

Martinsen & Daleng

Martinsen & Dalengs logo
Martinsen & Dalengs forhandlerområde, som omfattet Vefsn-distriktet, Brønnøy-distriktet og Alstahaug-distriktet. Bilhuset hadde også kunder fra Hemnes. For å dekke det vidstrakte området som Søndre Helgeland utgjør, hadde de blant annet salgsdager i Grane, i Hattfjelldal og i Leirfjord og omreisende selgere ute på kysten

Martinsen-familien kom i 1958 til Mosjøen by.[6] Herlof Martinsens sønn, Håkon Martinsen (1935-2003), gikk inn i bilbransjen der. Fra 1963 var også han NAFs tekniske konsulent for Mosjøen og omland.[15] Sammen med Kjell Daleng stiftet han i 1969 Martinsen & Daleng.[15] Det beskjedne bilverkstedet i Lyngenvegen 1 på Vollan skulle på fire-fem år vokse til å bli et av de store bilhusene i Mosjøen og en betydelig bransjeaktør på Helgeland.[16]

I sitt første år var Martinsen & Daleng et vanlig bilverksted. Der gikk likevel ingen lang tid før de begynte å forhandle biler. Om sommeren i 1970 inngikk de avtale om forhandling av bilmerkene Simca og Sunbeam.[17] Påfølgende år utvidet de forretningen med Chrysler.[17] Dermed hadde de på et halvt års tid sikret seg tre bilmerker å tilby folk i Mosjøen. De tok også inn Plymouth.[17] Ønske om større omsetning var blant grunnene til at Martinsen & Daleng begynte med nybilsalg. Dessuten var det nødvendig. Fra syttiårene var utviklingen nemlig slik at det ble vanskeligere å overleve som alenestående verksted. Mazda-forhandlerens bilverksted spesialiserte seg i økende grad på Mazda, og det samme gjorde Ford-forhandleren og Lada-forhandleren med sine. Hensikten var å få hånd over det innbringende ettermarkedet, det vil si reparasjon og salg av deler. Fordi Martinsen & Daleng var spesialister på Volvo, fryktet Kjell Daleng og Håkon Martinsen at Bjarne Wist, som nylig hadde overtatt Volvo-agenturet i byen, på sikt ville kapre verkstedets kundegrunnlag. Da Chryslers bilmerker ble ledige etter Lars Viks bilforretning Halvdan Vik, grep Martinsen & Daleng muligheten – og sikret seg dette attraktive agenturet.

Martinsen & Daleng A/S er det nye ledd i kjeden av omhyggelig utvalgte, autoriserte Chrysler-forhandlere
– Chrysler Norge (14.07.1970)

Forretningen førte også sesongbaserte produkter som husvogner, firhjulstraktorer, tohjulstraktorer, snefresere og motorsager.[17][18] Salget av slike varer var i betydelig grad avhengig av årstid. Husvogner solgte de forståelig mest av i sommermånedene. I tillegg hadde de utleie av slike vogner.[17] I syttiårene var karavan populær luksus, men mange måtte bare glemme å kjøpe. Med leiet vogn fikk flere dra på bilferie med hus på slep.

Martinsen & Daleng begynte tidlig med bilberging som kommisjonær for Viking Redningstjeneste.[17][19] Der ble stadig flere biler på veiene, og dermed økte behovet for assistanse etter utforkjøringer og etter motorstopp. Som vaktområde hadde Martinsen & Daleng Helgeland sør for Korgfjellet. Bilberging var i seg selv ingen gullgruve. Fortjenesten lå i at de dro inn penger på reparasjoner. Det var nemlig den uheldige bileieren som avgjorde valget av verksted. Mange lot bilen frakte til Lyngenvegen 1. Bilberging innebar utrykningsplikt gjennom hele døgnet og både på hverdager og i helger. Selv på julaften rykket de ut for å hjelpe bilister i nød. I helgene unnlot Kjell Daleng og Håkon Martinsen å sende ansatte; de fór selv for å berge biler. Antallet utrykninger ville avhengig av føre gå opp og ned. To til tre ganger i uken var vanlig.

Litt om ansatte og ledelse
Håkon Martinsen
Familien har hatt en økonomisk velstand som overstiger gjennomsnittet, blant annet månedlig forbruk på 30.000-50.000 kroner (2016-verdi: vel 110.000-180.000 kroner) i 1980-årene. Samtidig tjente arbeidere i Mosjøen 4.000 kroner i måneden. Bildet viser et gullarmbånd i familien
Salgsfolk fra Martinsen & Daleng demonstrerte den 2. juli 1977 Chrysler med toliters motor og automatgear utenfor gjestgiveriet i Hattfjelldal

Hos Martinsen & Daleng var der fire grupper ansatte: selgere, verkstedfolk, delelagerfolk og kontorister.[19] Disse gruppene hadde ulike lønnsordninger. Mens selgere gikk på lav grunnlønn og dertil fikk provisjon for hvert salg, hadde folk på verkstedet timelønn. Selgernes betingelser var ikke nødvendigvis ugunstige. I tider med stort salg kunne de tjene riktig godt. I tillegg nøt ansatte visse fordeler. De betalte mindre for bildeler og rekvisita, og ønsket de å kjøpe nybil, så kunne de forvente avslag i prisen. Begrenset til en kveld i uken, fikk de også benytte bilverkstedet til privat bruk. Ellers var der få frynsegoder. Ikke engang fri kaffe, som mange arbeidstakere i dag tar for gitt. Kaffen hadde de medbrakt på termos. Bilhuset hadde også sommerhjelpere, som blant annet vasket biler og som kanskje fikk «mekke» litt. I tillegg gikk noen få i lære der og tok fagbrev. Lenge hadde byens yrkesskole ingen mekanikerlinje. Utdannelse var det bilforretninger og -verksteder som stod for.

Storhetstid

Martinsen & Dalengs vekst gikk radig. Allerede i 1973 gikk Martinsen & Dalengs nybilsalg i Mosjøen forbi Lind & Grevas, som var datidens største aktør i den lokale bilbransjen. Forbigangen var likevel mest symbolsk. Før 1975 hadde Martinsen & Daleng behov for å utvide sitt bygg og det omliggende anlegget.[19] Flere år med vekst gjorde spørsmålet om utvidelse vanskelig å unngå. Martinsen & Daleng-kvartalet bestod av eiendommene Lyngenvegen 1, Åsvegen 26, 28 og 30.[19] Lyngenvegen var offisiell adresse. Eiendommene, som til sammen utgjorde tre mål, var festet fra kirken. Forretningsgården var det Martinsen & Daleng selv som eiet.

Ganske tidlig i syttiårene hadde Martinsen & Dalengs omsetning passert en million i året.[19] (Hvor mange millioner er ikke videre kjent.) En vanlig nybil kostet til sammenlikning vel 25.000 kroner (2014-verdi: vel 165.000 kroner).[19] Av omsetningen kom sytti prosent fra bilsalg (fire av ti biler var nybiler), tjue prosent fra verksted og ti prosent fra deler og rekvisita.[19] De hadde inntekter også fra andre hold, blant annet fra utleie av boliger.[19] Martinsen & Daleng solgte mange biler. En bestselger var modellen Simca 1100.[16] Den ble solgt på løpende bånd, heter det seg om denne modellen, som kostet 26.900 kroner samt frakt fra Oslo. Statistikk viser at 63 Simca 1000 og 1100 ble solgt på Helgeland i 1974, noe som svarer til over 1.700.000 kroner (2014-verdi: vel 9.700.000 kroner). Av alle Simcas, Sunbeams, Chryslers og Plymouths modeller solgte de to forhandlerne på Helgeland, det vil si Martinsen & Daleng i Mosjøen og kollegaen i Mo i Rana, nærmere 150 stykker. Årsaken til det sterke salget var på den ene side at Martinsen & Daleng i hovedsak forhandlet rimelige biler. I tillegg var flertallet av Mosjøens innbyggere arbeidere som tjente lite. Lønningene da gav lite rom for utskeielse, og nybil hadde langt fra alle råd til. Manges første bil var brukt. Dermed ble bilforretningen i Lyngenvegen ofte førstevalget når folk skulle ha seg nybil. Byen hadde også andre tilbydere av lavprisbiler, fremfor alle Øya Bilverksted, som hadde Fiat, og Vefsn Bilelektriske, som hadde Lada.[16]

Nybilsalget [er vært] svært godt. Siste måned har vi solgt en nybil daglig. Store fire-dørs biler i prisklassen 55.-60.000 kroner går best. Småbiler selges for det meste som konebiler. [...] Bruktbilene er samtidig et stort problem. Jeg vil tro at det rundt omkring i Mosjøen står bruktbiler for 5-6 millioner kroner
– Håkon Martinsen (16.07.1977)

Martinsen & Daleng var først og fremst en mosjøbedrift, men de hadde store deler av Helgeland – i hovedsak sør for Korgfjellet – som forhandlerområde.[20] Dette tok de på alvor. Bilhuset hadde med jevne tidsrom salgsdager i Hattfjelldal, i Grane og i Leirfjord, hvor de viste frem det seneste av modeller og lot folk prøvekjøre. De stod utenfor Vegset Kro på Trofors og rett ved gjestgiveriet i Hattfjelldalen. Ute i Leirfjord skjedde salget på Leland. Bilhuset hadde også omreisende selgere. En av disse var Erling Nyland, som ofte dro ut til kysten og solgte biler i Sandnessjøen, i Brønnøysund og på mindre steder. Ved å oppsøke mulige kunder hvor disse bodde, sikret man seg flere salg.

Brann
Helgeland Arbeiderblads forside den 3. februar 1978. Storbrannen og den påfølgende oppbyggingssaken fikk stor oppmerksomhet i Mosjøen. I det offentlige ordskiftet inngikk blant annet omfattende nyhetsdekning, leserinnlegg og ikke minst debatt mellom lokalpolitikere
Martinsen & Daleng-navnet var å se på fotballbane, i aviser og videre. Selv for Mosjøens ungdommer var navnet synlig. I denne parodiske annonsen i Fladskeposten, som er fra åttiårene, spøkte rødrussen med Opel-modellen Rekord
XV-10775 (Opel GT 1969-modell) ble i 1982 tatt i innbytte av Martinsen & Daleng, og ble deretter blant annet montert turbo på og lakkert fra grå til blå og lilla

Storhetstiden møtte i begynnelsen av 1978 en brå nedgang da Martinsen & Dalengs forretningsbygg brant ned til grunnen.[16] Tidlig om natten gikk alarmen. Brannvesenet var raskt på plass. Det var også eierne, som gikk i gang med å redde biler ut fra anleggets deler som foreløpig ikke var blitt rammet. Det så lenge ut til at brannvesenet hadde fått overtak på brannen og at i det minste bilverkstedet lot seg redde, men plutselig spredte flammene seg og slukte bygget. Åtte mennesker bodde i bygget, nemlig to unge samboerpar i tredje etasje og en tobarnsfamilie i etasjen under. Til alt hell klarte de å redde seg ut av flammene. En av beboerne var nødt til å hoppe ned fra et vindu, mens en annen rømte ut på verkstedets tak. En kvinne ble reddet ned med stige. Dramatiske sekunder i flammehavet, som byens avis beskrev det.

Vi våknet av rop og skrik i etasjen under. Da jeg kom ut på gangen var der fullt av røyk. Midtvegs nede i trappa slo flammene imot meg
– Beboer (03.02.1978)

Martinsen & Daleng stod bokstavelig talt på bar bakke. Samtidig som inntektsgrunnlaget var forduftet, fortsatte lønns- og andre utgifter å løpe som før. Dette kom i tillegg til brannens ødeleggelser. Verdier for halvannen million var gått rett opp i røk.[16] Etter brannen var utfordringene mange. Det viktigste for Martinsen & Daleng var å snarest finne nytt tilholdssted, noe som likevel viste seg å være utfordrende. Egnede bygg var nemlig mangelvare i byen. Da kom Mosjøen Amcar plutselig med et tilbud.[21] De sa seg villige til å oppgi sitt verksted i Kapellvegen 1 til fordel for Martinsen & Daleng. Dette var bygget hvor Mosjøen Margarinfabrikk noen år tidligere hadde hatt sin produksjon. Kjell Daleng og Håkon Martinsen var ikke sene med å slå til. Da klubben hadde tømt bygget, og da alle formaliteter var i orden, begynte arbeidet med å bygge opp nytt verksted. Etter en stund var bilverkstedet atter i gang. Der var små og trange kår, og fabrikklokalene var et kummerlig sted med svake lysforhold og med dårlig luft, men med verkstedet i full drift var foretaket langt på vei reddet. Da fikk det bare være at de manglet salgs- og utstillingsavdeling, tilstrekkelig lager og skikkelige oppholdsrom for ansatte og ledelse. Daleng og Martinsen var lettet over at det hadde ordnet seg.

Målet var å bygge nytt i Lyngenvegen 1, men allerede på branndagen sa Vefsn kommune nei.[21] Bygningssjef Wilhelm B. Klaveness gikk inn for å nekte gjenoppbygging, og han fikk samstemmig tilslutning fra bygningsrådet. De pekte blant annet på belastende trafikk og på det at bilforretningen, som hadde ligget midt i et boligstrøk, skapte støy i omgivelsene. Innsigelsene var ikke grunnløse. På dagtid kjørte biler så å si i skytteltrafikk til og fra Lyngenvegen 1, og om kveldene banket og bråket det i verkstedet. I tillegg klaget naboer over skjemmende bilvrak som var hensatt utenfor. Martinsen & Daleng erkjente forholdene, og lovet bot og bedring.

Videre ble det påstått at området Øya, som var anlagt for tyngre næringer og lettindustri, var bedre egnet for bilvirksomhet.[22] Bygningssjefen ønsket at virksomheten ble flyttet dit. Dette motsatte både Kjell Daleng og Håkon Martinsen seg. Innvendingene var flere, og alt i alt regnet de med å tape inntil 300.000 kroner (2014-verdi: vel 1.200.000 kroner) hvis de måtte flytte til motsatt side av byen.[22] Martinsen & Daleng svarte med å engasjere advokat Dag Duckert, som virkelig gav etaten motstand. Drøftelsen mellom advokaten og kommunebyråkratene gikk til tider dypt i lover og forskrifter. Juridiske begreper ble utredet til det ytterste. De drøftet blant annet hvorvidt Martinsen & Dalengs kvartal etter bygningsloven var å anse som et strøk, noe som hadde vesentlig å si for spørsmålet om gjenoppbygging.

Vefsns folkevalgte hadde et annet syn på saken, og ikke få stilte seg kritiske til bygningssjefen samt -rådet.[22] Da saken kom opp i formannskapet, fremmet Svein Wika forslag til ny innstilling. Etter samlet bedømmelse, og på grunn av omstendighetene som brannrammede Martinsen & Daleng befant seg i, kunne vedtaket ikke godkjennes, lød Wikas begrunnelse. Med tolv stemmer mot én vedtok formannskapet Wikas innstilling,[22] som deretter ble sendt til kommunestyret for endelig avgjørelse. Sist i april kom kommunestyret sammen, som med overbevisende flertall stemte ja til gjenoppbygging.[22] Seks representanter stemte nei.[22] En representants mening var at Martinsen & Daleng ble brukt som «prøveklut», mens flere andre pekte på at foretaket, som var en næringsbedrift med vekt på salg og betjening, ikke hadde noe å bestille på industridominerte Øya. Martinsen & Daleng fikk dermed gjennomslag. Helt avsluttet var saken likevel ikke. Etter videre drøftelser med byråkratene fikk de blant annet ikke beholde boligene som det gamle bygget hadde hatt. Dermed mistet bilhuset leieinntekter. I tillegg ble de pålagt å bygge tilfluktsrom, noe som skal ha fordyret prosjektet med en halv million. Krav om tilfluktsrom i større bygg var for øvrig vanlig under den kalde krigen.

Jeg vil rose formannskapet som kunne vedta å gå inn for at Martinsen og Daleng får bygge på sin egen tomt i Lyngenvegen
– Nabo (24.04.1978)
Nytt bygg og nytt bilmerke
Martinsen og Daleng var etter sigende et begrep i Vefsn
Åpning av nybygget i Lyngenvegen 1. I tillegg til et større utvalg av Opels modeller bød bilhuset på kaffe og kake. Arkitektonisk var bygget noe helt nytt i Mosjøen, blant annet med store vegger av glass. Med tykke bjelker av mørkt limtre bidro Grimsby til et eksklusivt interiør
XV-34650 og XV-34651 (Opel Commodore 1980-modell) fra Martinsen & Daleng. De var henholdsvis i trafikk til 1998 på Sortland og til 2007 i Mo i Rana
Opel-annonse fra 1980. Utvalget omfattet alt fra populære Kadett (56.800 kroner) til luksusvarianter som Senator og Monza (180.500 og 196.950). Etter 2014-verdi kostet en Monza vel 670.000 kroner

I 1980 åpnet Martinsen & Daleng ny forretning i Lyngenvegen 1.[23] Arkitektonisk representerte bygget noe helt nytt og fremtidsrettet i byen, blant annet med vegger av glass. En slik bilforretning hadde Mosjøen ikke sett før. Kjell Daleng og Håkon Martinsen hadde gitt arkitekt Bjørn Grimsby fri hender. Praktbygget hadde stor salgsavdeling samt butikk, kontorer, oppholdsrom, varelager, bilhall, vaskehall og flere driftsrom, hvorav kompressorrom.[23] Ikke minst kunne de ta et skinnende nytt bilverksted i bruk, og mekanikerne var fulle av lovord om hvor lyst og trivelig det var. Samlet var grunnflaten 1.500 m².[23] Bygget kostet nesten 4.000.000 kroner (2014-verdi: vel 13.500.000 kroner) å oppføre.[23]

I forbindelse med nybyggets oppføring, hadde Martinsen & Daleng valgt å gi oppdrag til forretninger i byen.[23] Dette gavnet næringslivet lokalt. Mosjøen Fargehandel fikk besørge malervarer. Johan Lind utførte taktekking. Sanitæranlegget ble levert og montert av rørleggerforretningen H.A. Søttar, og byggets ventilasjonsanlegg installerte Mosjøen Blikk & Ventilasjon. Alt av glass og aluminium mottok J. Eberg Hansen oppdraget med å levere. Siemens stod for elektriske installasjoner. Fra firma Agnar Lindbaks filial i Mosjøen fikk de kontormøbler og -maskiner. Byggmesteren var firma Elmar Svendsen.

Fjoråret viste en svært stor byggeaktivitet i Vefsn, vi hadde jo leveranser til Salgslaget, yrkesskolen, sykehjemmet og Martinsen og Daleng i tillegg til flere bygg på Øya
– Norcem Mosjøen-sjef Terje Iversen (04.01.1980)[24]

Samtidig begynte Martinsen & Daleng å forhandle Opel.[23] Dette bilmerket ble umiddelbart en suksess. Etter kun en måneds salg hadde bilmerket oppnådd en markedsandel i Vefsn på tretti prosent. Det vil si at tre av ti nybiler ble kjøpt i Lyngenvegen 1. Opel hadde et forholdsvis bredt utvalg av modeller, fra populære Kadett (56.800 kroner) til luksusvarianter som Senator og Monza (180.500 og 196.950). Martinsen & Daleng gikk dermed over til å være et bilhus for alle, – så vel for arbeidsfolk som for direktør. Uansett hvor tynn eller tykk pengeboken var, kunne man heretter finne passende bil hos Martinsen & Daleng. Igjen var Martinsen & Daleng store, men ikke nok med det: målt i omsetning var de jevnstore med Lind & Greva. De to omsatte i 1982 for henholdsvis tjue og tjueen millioner.[23] Med 2014-verdi var omsetningen langt over 50.000.000 kroner. Lind & Greva var likevel større på andre områder. De hadde avdelinger i Brønnøysund og i Sandnessjøen, mens Martinsen & Daleng «bare» hadde omreisende selgere. Med grunnleggelse i 1946 hadde Lind & Greva også atskillig lengre fartstid. Martinsen & Daleng må nøye seg med en god annenplass.

Kjell Daleng og Håkon Martinsen var velkjente i Mosjøen og utenfor. De var mangeårige og hyppig omtalte forretningsmenn og ikke minst eiere av en av Mosjøens største forretninger. Også bilhuset i seg selv var berømt. Berømmelsen vises ikke bare i skrevne stykker, som da Helgeland Arbeiderblad beskrev Martinsen & Daleng som velrenommert, men også gjennom at der blant mosjøværinger gikk et ordtak i forbindelse med bilhuset. Oppmerksomheten hadde likevel ikke bare positive konsekvenser. Bilhuset tiltrakk seg ofte kriminelle representanter fra byens befolkning. Bare i 1982 og 1983 opplevet bilhuset minst tre innbrudd, hvorav to biltyverier. Et av disse omtalte byens avis slik:[25]

To karer som stjal en bil fra forretninga til Martinsen og Daleng i Mosjøen lørdag kveld, endte sin bilferd mot en portstolpe i Austerbygdvegen. I hui og hast forlot de bilen med lysene på[.] Bilen ble påført store skader
– Helgeland Arbeiderblad (11.01.1983)
Opel Manta 1983-modell fra Martinsen & Daleng. Bildet er fra Melfjordveien mellom Rana og Rødøy. Da bilen i 1999 gikk ut av trafikk, hadde den tilhold ved Sarpsborg

Begynnelsen av åttiårene var likevel preget av vanskeligheter for Martinsen & Daleng.[20] Enda bilhusets gode vekst hadde fortsatt etter at nybygget stod ferdig, slet de med ettervirkninger av brannen i 1978. Praktbygget var blitt for kostbart. Avdragene på lånet var så store at man selv med vanlig godt salg ikke klarte med dem. Det skal også nevnes at renten den gangen lå på ti til femten prosent. En innhyret økonomiekspert laget innsparingsplan som blant annet innebar kuttede kostnader og oppsigelse av ansatte. Blant annet måtte en sekretær forlate bilhuset. Alle gjenværende måtte omstille seg ved å yte ekstra.

Etter sigende var tiltakene virkningsfulle. Ting begynte å gå bedre, og lenge så det ut til at firmaøkonomien kunne komme til å stabilisere seg. Da inntraff det som skulle bli avgjørende for bilhusets skjebne. På våren i 1984 gikk Tysklands største fagforbund, IG Metall, til omfattende arbeidsnedleggelse. Ikke bare streik, men dobbeltstreik. Dette gjorde at landets bilindustri stanset opp, og hos Opel opphørte nesten all produksjon. Først uteble bildeler fra Tyskland. Til slutt fikk de heller ingen biler. Martinsen & Daleng ble dermed nødt til å heve et tjuetalls nybilavtaler. Tapet var på 1.300.000 kroner (2014-verdi: vel 3.000.000 kroner).[20] Da valgte de å gi seg.

Er bilbransjen i Mosjøen nå i ferd med å klappe fullstendig sammen? I løpet av 1984 måtte flere store og velrenommerte forhandlere se i øynene at firmaene var konkurs
– Helgeland Arbeiderblad (04.02.1985)

Konkursen kom neppe brått. Allerede tidlig i 1983 hadde det svirret rykter i byen om at Meyer-familien i Mo hadde kjøpt Lyngenvegen 1 fra Martinsen & Daleng. Dette ble til slutt avkreftet av Ørjan Rimer i handelshuset L.A. Meyer, som likevel innrømte at samtaler hadde funnet sted.[26] En uke senere bekreftet Kjell Daleng overfor Helgeland Arbeiderblad at forretningen så etter nye lokaler.[27]

Men helt slått var Daleng og Martinsen ikke. Da ledelsen i Martinsen & Daleng tidlig i 1984 hadde sett hvor økonomien bar hen, hadde de i all stillhet stiftet Bil og Caravan som reservefirma. Straks etter Martinsen & Dalengs konkurs var det nye selskapet i gang. Den første tiden var Bil og Caravan å treffe ved Martin Andreassens bilverksted i Brugata 12 på Øya. Målet var å gjenvinne Opel-agenturet samt kjøpe bygg og utstyr tilbake fra boet. Importøren General Motors var også positive til at Daleng og Martinsen skulle fortsette. Slik gikk det likevel ikke. Bil og Caravan fortsatte derfor som leietakere i Lyngenvegen 1 med bilverksted og med salg av bruktbiler, karavan og tilhengere. Virksomheten bestod til og med mars 1985, da de blant annet hadde opphørssalg på Adria-husvogner og Duun-hengere.

Martinsen og Daleng er igang igjen!
– Helgeland Arbeiderblad (17.07.1984)

Etter femten år i Mosjøen var det slutt for Daleng og Martinsen. De bestemte seg da for å avslutte samarbeidet, og åpnet henholdsvis Daleng Karosseriverksted i Sikmovegen 3 på Nyrud og Martinsen Bil på Byflata.[28] Der ble fortsatt drevet næring i Lyngenvegen. I flere år lå en av Øystein Thranas REMA 1000-butikker der. Senere hadde blant andre Ford-forhandleren Helgeland Bil og Mosjøen Bilpleie virksomhet i bygget.

Martinsen Bil

Åpningen av Mosjøen lufthavn i 1987 var en stor begivenhet – og et mangeårig krav fra byens næringsliv. Martinsen Bil feiret dagen med førstedagsbrev. På dette finnes blant annet Martinsen Bils logo. Bemerk også særstempelet
Martinsen Bils forhandlerområde, som lar seg inndele i et kjerneområde, som foruten Mosjøen by bestod av Vefsn, av Grane og av Hattfjelldal, og i en ytre del, som blant annet omfattet Brønnøy med Brønnøysund by og Hemnes
Martinsen Bil arrangerte i 1986 bil- og stuntshow i Mosjøen. Gjennom fire dager til ende kunne folk la seg underholde av tohjulskjøring med bil, høytsvevende hopp med motorsykkel og andre halsbrekkende stykker
I 2010-årene kjørte Martinsen Bil-biler fremdeles i Mosjøens gater. XV-42455 (Mazda 323 1992-modell) er her avbildet ved Byparken i 2012. To år senere ble bilen parkert for godt

Håkon Martinsen (1935-2003) grunnla i 1985 Martinsen Bil i Håreks gate 7 på Byflata.[29] Samtidig begynte Martinsen å forhandle bilmerket Mazda. I byen var han da den tredje Mazda-forhandleren på under tre år, så folk spurte seg om hvorvidt han kom til å lykkes. Ved årets slutt skal Mazda ha vært det mest solgte merket på Helgeland sør for Korgfjellet. Veksten fortsatte, og nådde i både 1986 og 1987 nærmere 20.000.000 kroner (2014-verdi: vel 40.000.000 kroner).[29] Forhåndsdømte Mazda var blitt en suksess. Fortjenesten var likevel ikke bare bilforretningens. De nøt godt av oppgangstider og av folks ubekymrede pengebruk, også kjent som jappetiden.

De dyreste kommer opp i 150.000/160.000 kroner, men da kan en si som kjerringa som red på purka: – På kjøretøyet skal storfolk kjennes!
– Håkon Martinsen (30.04.1985) om Mazda

Martinsen Bil var for øvrig uten eget verksted.[30] Derfor ble reparasjoner utført i Bjarne «Basse» Nilsskogs verksted i nabobygget, som de hadde samarbeide med. Nilsskog forhandlet selv Mazda før Håkon Martinsen overtok. Da Nilsskog også la ned verkstedet, valgte den yngste av Martinsens sønner i 1988 å overta. Mens dette bilverkstedet var frittstående, fungerte det i praksis som verksted for Martinsen Bil.

Som de første i Norge gikk i 1986 fjorten forhandlere av Mazda i Nord-Norge sammen om å tilby leie av biler.[30] Samarbeidet fikk navnet Mazda Bilutleie. Tilbudet gikk ut på at en kunde for eksempel kunne leie bil i Kirkenes og sette denne fra seg hos forhandleren i Mosjøen. Tilbudet omfattet alle slags biler, fra rimelige småbiler til pickups og varebiler. Den som hadde bil til reparasjon hos en forhandler, fikk dessuten avslag i leieprisen hvis han imens valgte leiebil. Bilforretningene som deltok i samarbeidet, var Hansens Auto & Co. i Alta, Vøling Auto på Andøya, Martinussen Bil i Bodø, Haugens Bilforretning i Hammerfest, Seljestad Bil i Harstad, Kirkenes Motor i Kirkenes, A. Andreassen i Mo i Rana, Martinsen Bil i Mosjøen, Centrum Autoservice på Myre og på Sortland, Fagerthun Bil i Narvik, Einmo Bil i Sandnessjøen, Lofoten Bil & Maskin i Svolvær, Bakkehaug Bil i Sørreisa og Saga Bil i Tromsø.[30]

Etter 1987 var gullalderen i norsk bilbransje ugjenkallelig forbi. Folk hadde tatt opp store lån, og tiden for nedbetaling var kommet. Ikke minst ble kronen devaluert. Der var rett og slett nedgangstider i Norge. For Martinsen Bils del sank salget fra over 200 biler i 1987 til vel 115 i 1988 og videre ned til vel 80 i 1989.[30] Dermed passet det saktens å utvide vareutvalget. Fra 1989 begynte Martinsen Bil å forhandle Saab i tillegg til Mazda.[30] Dette bilmerket tok ikke av i Vefsn-distriktet, men var likevel et viktig komplement i bilsortimentet. Flere år senere, i 1995, introduserte Martinsen Bil sitt tredje bilmerke: Hyundai.[31] Bilforretningen var Mosjøens første forhandler av dette merket, som skulle stå for den billigere delen av Martinsen Bils nybilsalg.

Vi satser på høy kvalitet og lave priser. Dette er bilen for «hvermansen», tilpasset pengeboka til folk flest
– Håkon Martinsen (02.09.1995) om Hyundai

Etter tolv år med Mazda gikk Håkon Martinsen i 1997 til skifteretten, og begjærte selskapet avviklet.[32] Selv med oppgangstider i næringen maktet bilforretningen ikke å få endene til å møtes. Grunnen var sammensatt. Vannskader i 1990 og brann- og røkskader i 1995, med langvarig salgsstans som følge, hadde gjort innhugg i økonomien. Det samme hadde sviktende nybilsalg som følge av bankkrise og stupende boligpriser i Norge. Hard konkurranse i den lokale bilbransjen hadde også sitt å si: i 1990-årene hadde Vefsn-distriktet blant Norges høyeste antall bilforhandlere per capita.

Hos importøren Kolberg Motors hadde de sett med bekymring på Martinsen Bils regnskapstall. Først mistet Martinsen Bil derfor sin kreditt hos importøren. En måned senere ble forhandleravtalen oppsagt. Rolf Solberg, som var ansvarlig for forhandlernettet, uttalte i denne forbindelsen at Martinsen Bil var blitt en «økonomisk risiko» for importøren.[33] Den virkelige grunnen mente Martinsen Bil var bilforretningens tilhold i samme bygg som en Nissan-forhandler. Importørens begrunnelse er nok mest underbygget: tallenes tale var tydelig. Samtidig var det ingen hemmelighet at bilimportører på denne tiden ikke likte sammenblanding av egne merker og konkurrerende. Men Martinsen Bil var ikke den eneste som fikk nådestøtet. Omtrent samtidig sa Kolberg Motors opp avtalen med Einmo Bil i Sandnessjøen.

Vi fant ut at det ikke var riktig å ha et kommisjonsforhold med Martinsen Bil lenger. Økonomien er veldig svak og egenkapitalen har vært sterk[t] negativ. Med bakgrunn i det sa vi opp avtalen
– Kolberg Motors-representant (05.04.1997)

Etter Martinsen Bils nedleggelse valgte Martinsen å tre ut av bilbransjen. Likevel var han til stadighet innom hos sine sønner, som drev bilforretninger i C.M. Havigs gate 52-54, i Strandgata 3 og i Solbakkgata 31.[32] Brødrene forhandlet bilmerkene Nissan, Chrysler, Jeep og Suzuki.[32] Sist i nittiårene tok de store markedsandeler på Helgeland sør for Korgfjellet, noe som fikk Helgeland Arbeiderblad til å omtale dem som «brødre med bilsuksess». På sine eldre dager ble Martinsen selv benevnt som «nestoren blant Mosjøens bilforhandlere»[34] og som den som hadde lengst fartstid i byens bilnæring.[34] Da hadde han i over femti år drevet på med bil.

Litt om kunder
Fra Neon Racing Cup ved Arctic Circle Raceway i annen halvdel av nittiårene. I et følge på 8-10 personer var familien der på spesialinvitasjon fra MøllerGruppen i Oslo
Mosjøhallen, som Martinsen Bil og BM Auto i 1994 skjenket 50.000 kroner til. Siden nittiårene har unge og voksne idrettsutøvere, musikere og ikke minst bilbransjen selv hatt nytte av hallen
Som administrerende direktør i Nissan Norge fra 1993 til 1997 var Yuji Shishime fra Marubeni Martinsen-familiens sjef. Bildet er tatt hos kollega Alta Autosenter i 1993, og viser også administrerende visedirektør Terje Hassel (t.v.)
Interiør fra BM Auto avd. C.M. Havigs gate, som forhandlet Nissan for det japanske konglomeratet Marubeni. BM Auto avd. Strandgata forhandlet på sin side Chrysler og Jeep for Møller-familien
Angermo-bygget i Chr. Qvales gate 1-3, hvor Håkon Martinsens svigersønn hadde forretningssted. Sammen med Per Angermo, av Angermo-familien, drev svigersønnen bilimportfirma
Skilt som viser til et bilverksted i familien. For øvrig er skiltet illustrerende for hvordan amerikansk populærkultur, i dette tilfellet Kalifornias legendariske blå og gule nummerplater i 1970-årene, finner vei fra USA til en nordlandsk småby

Flertallet av Martinsen Bils kunder var private personer.[35] I bilforretningens kundelister finnes blant andre lærere, gårdbrukere og – i stort antall – arbeidere ved aluminiumverket. I likhet med Martinsen & Dalengs kunder, var Martinsen Bils kunder fra store deler av Helgeland. Forretningens forhandlerområde lar seg dele i to, nemlig i en indre del eller et kjerneområde, som foruten Mosjøen by bestod av Vefsn, av Grane og av Hattfjelldal, og i en ytre del, som blant annet omfattet Hemnes og Leirfjord. Dette gjaldt også i Martinsen & Dalengs tid, skjønt disses kjerneområde var større.

Av bedrifter nevnes i fleng Almås Sport, H.R. Barth, Gjensidige Bank, Helgeland Bilruter, Helgeland Byggservice, Helgeland Holding, Helgeland Sparebank, Konsvik Porselen & Blomster, Lindseth Trafikkskole, I.E. Lundestad & Sønn, Mosjøen Glass og Fasade, Mosjøen Parkettsliperi, Mosjøen Vaskeri, Nygaard Malerforretning, Rødøy-Lurøy Kraftverk, Rørco, Statens Skoger, Elmar Svendsen, Svenningdal Trevarefabrikk, Torghatten Trafikkselskap, Vefsn Røde Kors og landbruksskolen.[35][31] Målt både i pengebeløp og i antallet biler var Helgeland Bilruter forretningens største kunde. Over flere år kjøpte selskapet et tjuetalls biler. Hakk i hæl fulgte Torghatten Trafikkselskap med vel femten.

Gjennom sine år hadde Martinsen Bil vel 1.300 bruktbil- og nybilkunder,[31] noe som gir vel 100 bilsalg i året. På den annen side gikk antallet kraftig opp og ned. I årene 1985, 1986 og 1987 solgte bilforretningen omtrent 200–250 biler i året. I 1988 var salget nede i vel 115 biler. Dårligst var salget i 1994 med kun et femtitalls biler. Dette viser først og fremst hvor utsatt denne næringen er for høy- og lavkonjunktur. Sagt på en annen måte: folk må alltid ha melk og brød, mens nybilkjøp på sin side kan vente noen år. Samtidig var den lokale konkurransen i nittiårene hard.

Men det var ikke bare kunder som avla forretningen besøk. I oktober 1996 ble det stjålet en bil og et sjekkhefte fra Martinsen Bil.[36] Mannen la straks i vei oppover til Trofors, hvor han hos Grane Samvirkelag storhandlet på Martinsen Bils regning. Et halvt år senere ble mannen dømt til atten dagers betinget fengsel.

Sponsoraktiviteter

Familiens firmaer har alltid gitt støtte til gode formål. Gjennom årene har så vel Mosjøen IL som «hjemmelaget» Halsøy IL mottatt penger. Det samme har veldedige foreninger som Frelsesarmeen.

Særlig begunstiget ble byens idrettsliv. Idrett engasjerer ikke bare ungdom og voksne i hopetall, men også disses slekt og venner. Ved å synliggjøre seg overfor denne målgruppen skaffet man seg omdømmefordeler. Martinsen Bil var intet unntak.[32] Forretningen gav ofte til dem som kom innom og spurte. Det kunne være rede penger eller gavekort og produkter til utlodding. Det hendte også at forretningen bidro med midler til arrangementer som idrettslag og andre hadde. For eksempel gav forretningen i 1993 støtte til Fustvassveko, som Hellfjell UL stod bak.

Sammen med andre storbedrifter bidro Martinsen Bil og BM Auto i 1994 med et større beløp til Mosjøhallen.[32] De to forretningene gav i fellesskap 50.000 kroner (2014-verdi: vel 75.000 kroner). I hallen hang derfor et større skilt med begges firmalogoer på. Støtten til Mosjøens første idrettshall bunnet nok i et oppriktig ønske om å gi idretten tak over hodet, men uegennyttig var støtten ikke. Reklameeffekten var nemlig svær. I tillegg så byens bilforretninger muligheter for å avholde salgsfremmende messer. Før hallen kom, var bilbransjen henvist til byens gater og torv.

Referanser

  1. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn 830C02 p 45
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 3
  3. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 10.04.1978
  4. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2014 p 29
  5. ↑ 5,00 5,01 5,02 5,03 5,04 5,05 5,06 5,07 5,08 5,09 5,10 5,11 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 4
  6. ↑ 6,0 6,1 6,2 6,3 6,4 6,5 6,6 6,7 6,8 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 10
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn tiltakskommisjon
  8. ↑ 8,0 8,1 8,2 8,3 8,4 8,5 8,6 8,7 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 5
  9. ↑ 9,0 9,1 9,2 9,3 9,4 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 6
  10. ↑ 10,0 10,1 10,2 10,3 10,4 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 7
  11. ↑ 11,0 11,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 9
  12. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Sætherskar 1954 p 241
  13. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Lillegaard 1979 p 279
  14. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Lillegaard 1989 p 222
  15. ↑ 15,0 15,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 14
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 16,3 16,4 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 17
  17. ↑ 17,0 17,1 17,2 17,3 17,4 17,5 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 15
  18. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 01.07.1981
  19. ↑ 19,0 19,1 19,2 19,3 19,4 19,5 19,6 19,7 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 16
  20. ↑ 20,0 20,1 20,2 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 21
  21. ↑ 21,0 21,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 18
  22. ↑ 22,0 22,1 22,2 22,3 22,4 22,5 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 19
  23. ↑ 23,0 23,1 23,2 23,3 23,4 23,5 23,6 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 20
  24. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 04.01.1980
  25. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 11.01.1983
  26. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 28.01.1983
  27. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 04.02.1983
  28. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 22
  29. ↑ 29,0 29,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 25
  30. ↑ 30,0 30,1 30,2 30,3 30,4 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 26
  31. ↑ 31,0 31,1 31,2 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 28
  32. ↑ 32,0 32,1 32,2 32,3 32,4 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 30
  33. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 05.04.1997
  34. ↑ 34,0 34,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 31
  35. ↑ 35,0 35,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn N2013 p 27
  36. ↑ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn HA 25.02.1997

Litteratur

Bøker
Aviser og tidsskrifter


1824 Vefsn komm.png
Martinsen (bilforhandlere i Mosjøen)

Personer: Medlemmer: Martin Angel Zahl Edvardsen (1873-1949) · Herlof Martinsen (1901-1976) · Håkon Martinsen (1935-2003) · Beslektede: Leif Martinsen (1930-2010) · Edvard Dahl Andersen (1906-1986) · Bransjepartnere: Kjell Daleng

Firma: Hovedeierskap: H. Martinsen Bilverksted (1925-1958) · Martinsen & Daleng (1969-1984) · Bil og Caravan (1984-1985) · Martinsen Bil (1985-1997) · BM Auto (1991-1998) · BM Utleie (1996-2002) · Delt eierskap: Bokreditt · Mazda Bilutleie

Agenturer:: Som forhandlere: Chrysler · Hyundai · Jeep · Mazda · Nissan · Opel · Plymouth · Saab · Simca · Sunbeam · Suzuki · Talbot · Som underforhandlere: Chevrolet · Ford · Moskwich · Pobeda · Volga · Relaterte agenturer: Adria · CAM2 · Camon · DEFA · Duun-Smia · Ferrocote · Oleo-Mac · Svalbard · Tigar · Tura · Kjedemedlemskap: BilXtra · CI Service

Kommisjoner: Bilsalg: Anco · Automagnet · Bildeler · Bilmateriell · Chrysler Norge · Cylinderservice · Gaden & Larsen · General Motors · Ole A. Iglebæk · Kolberg, Caspary / Kolberg Motors · Løwener, Mohn · Maskinagentur · MøllerGruppen · Nissan Norge (Marubeni) · Suzuki Bilimport · Bilverksted: Bjarne Nilsskogs Bilverksted · Løvseths Sveiseverksted · Velo Galvanisk Anlegg · Biltilpassing: Ricon Scandinavia · Bilberging: Norges Automobil-Forbund · Viking Redningstjeneste · Billån, -forsikring: Helgeland Sparebank · Nord Finans · Nordlandsbanken · Thule Gjensidig Biltrygdelag · UNI Storebrand · Andre bilvarer: Andr. L. Riis · Castrol · EIFI Import og agentur · Esso · Norsk Jugner · Andre varer: Axel Bruun · H. Remborg · Maskinimport · Norsk Surstof- og Vandstoffabrik · Scandinavian Caravan Center

Organisasjoner: Musikk: View · Politikk: Sør-Alsten Arbeiderparti · Sport: Fusta 4H · Mosjøen Bokseklubb · Samlinger: MiM Familie- og firmaarkiv

Eiendommer: Søvikstranda · Brugata 12 · C.M. Havigs gate 52-54 · Egedes gate 50 · Håreks gate 7 · Kapellvegen 1 · Lyngenvegen 1 (med Åsvegen 26, 28, 30) · Mathias Bruns gate 16 · Solbakkgata 31 · Strandgata 3-5

Maskiner: Maro (lastebil) · Smørbukken (løftebukk) · Hendelser: Storbrann i 1978 · Bilshow i 1980 · Bilshow i 1986 · Mosjøhallen · Neon Racing Cup

Ansatte: Asle Brovoll · Erling Nyland · Olaf zwei · Kunder: Einar Bertelsen · Arvid Wiig (med «Esther Olinda») · Helgeland Bilruter · Torghatten Trafikkselskap

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Martinsen_(bilforhandlere_i_Mosjøen)&oldid=2522183»