Martinsen og Daleng: Forskjell mellom sideversjoner

Det heftet likevel betingelser ved tilbudet. Før Margarinfabrikken kunne overlates til ''Martinsen & Daleng'', måtte Amcar nemlig skaffes nytt sted til sine aktiviteter og maskiner. Det ble innledet forhandlinger, samtidig som klubben så etter lokaliteter, og tre uker senere kunne overtakelse finne sted.<ref>''[[Helgeland Arbeiderblad]]'', [[28. februar]] [[1978]].</ref> Da klubben hadde tømt bygget, begynte arbeidet med å bygge opp nytt verksted. Etter en stund var bilverkstedet atter i gang. Det var små og trange kår, og fabrikklokalene var et kummerlig sted med svake lysforhold og med dårlig luft, men med verkstedet i full drift var foretaket langt på vei reddet. Da fikk det bare være at de manglet salgs- og utstillingsavdeling, tilstrekkelig lager og skikkelige oppholdsrom for ansatte og ledelse. Daleng og Martinsen var lettet over at det hadde ordnet seg.

Amcars raske håndsrekning reddet etter mye å dømme en hel bedrift, herunder et titalls arbeidsplasser. Kjell Daleng og Håkon Martinsen hadde i det lengste unngått å permittere ansatte, blant annet for å unngå at disse ble kapret av konkurrenter. Men den [[17. februar]] fikk ti ansatte varsel om permisjon: de skulle få lønn i ytterligere to uker, men ville deretter stå uten arbeide på ubestemt tid. I praksis var de halvveis oppsagt. Etter halvannen uke ble det likevel klart at ''Martinsen & Daleng'' fikk leie Margarinfabrikken. De ansatte ble tilbakekalt, og var den [[27. februar]] i full gang med å flytte til Kapellvegen 1.

Samtidig var klubbens tilbud ikke uten egeninteresse. Som betingelse for å overlate Margarinfabrikken til ''Martinsen & Daleng'' ville klubben ha et nytt og helst bedre tilholdssted fra kommunen. Dermed utviklet det seg i full offentlighet et drama hvor Amcar benyttet ''Martinsen & Dalengs'' skjebne som pressmiddel mot kommunen for å tilegne seg lokalet som Amcar aller mest ønsket seg, nemlig kommunens kjeller i Skjervgata 43. Klubbens leder bemerket at de gjentatte ganger hadde henvendt seg til kommunen for å få leie nevnt kjeller, men at de ikke hadde mottatt svar.

Målet var å bygge nytt i [[Lyngenvegen (Mosjøen)|Lyngenvegen]] 1, men allerede på branndagen sa [[Vefsn kommune]] nei. Bygningssjef Wilhelm B. Klaveness gikk inn for å nekte gjenoppbygging, og fikk tilslutning fra bygningsrådet. De pekte blant annet på belastende trafikk og på det at bilforretningen, som hadde ligget midt i et boligstrøk, skapte støy i omgivelsene.