Mellomriksloven: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
m (Robot: Endrer mal: Bokhylla) |
||
(3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Mellomriksloven]]''' er et felles navn på de avtalene som regulerte de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Sverige fra 1815 til 1897, altså i størstedelen av [[unionstida]]. Avtalene gjaldt både handelen og skipsfarten. Den første loven av 1815 ble utvida i 1825, og ved revisjonen i 1874 fikk loven karakter av tollunion. Det var lave tollsatser på varer innafor unionen, men høyere satser på varer fra tredjeland. I 1890 ble loven i det store og hele videreført. | '''[[Mellomriksloven]]''' er et felles navn på de avtalene som regulerte de økonomiske forbindelsene mellom Norge og [[Sverige]] fra 1815 til 1897, altså i størstedelen av [[unionstida]]. Avtalene gjaldt både handelen og skipsfarten. Den første loven av 1815 ble utvida i 1825, og ved revisjonen i 1874 fikk loven karakter av tollunion. Det var lave tollsatser på varer innafor unionen, men høyere satser på varer fra tredjeland. I 1890 ble loven i det store og hele videreført. | ||
Gjennom mellomriksloven hadde norske bedrifter store fordeler på det svenske markedet. På slutten av 1800-tallet gikk imidlertid Sverige, i likhet med flere andre land, over til en mer proteksjonistisk handelspolitikk. I 1895 sa svenskene opp mellomriksloven, med virkning fra 1897. Dette skulle bli en medvirkende årsak til [[unionsoppløsningen]], siden de økonomiske fordelene av en fortsatt union nå ble fjerna. | Gjennom mellomriksloven hadde norske bedrifter store fordeler på det svenske markedet. På slutten av 1800-tallet gikk imidlertid Sverige, i likhet med flere andre land, over til en mer proteksjonistisk handelspolitikk. I 1895 sa svenskene opp mellomriksloven, med virkning fra 1897. Dette skulle bli en medvirkende årsak til [[unionsoppløsningen]], siden de økonomiske fordelene av en fortsatt union nå ble fjerna. | ||
For å tilpasse seg til de nye tollreglene etablerte flere bedrifter avdelinger på den andre sida av grensa. Av de norske bedriftene gjaldt dette blant annet [[Tangens Gardinfabrikk]] i [[Bergen]], eid av [[Christian Gerhard Sundt (1860-1938)|Christian Gerhard Sundt]] (1860-1938), som bygde en ny fabrikk i Svartviken utafor [[Stockholm]]. Sundt-familien, og flere av arbeiderne som hadde blitt med for å bygge opp fabrikken, slo seg etter hvert permanent ned i byen. | For å tilpasse seg til de nye tollreglene etablerte flere bedrifter avdelinger på den andre sida av grensa. Av de norske bedriftene gjaldt dette blant annet [[Tangens Gardinfabrikk]] i [[Bergen]], eid av [[Christian Gerhard Sundt (1860-1938)|Christian Gerhard Sundt]] (1860-1938), som bygde en ny fabrikk i Svartviken utafor [[Stockholm]]. Sundt-familien, og flere av arbeiderne som hadde blitt med for å bygge opp fabrikken, slo seg etter hvert permanent ned i byen. Også [[Agra Margarinfabrik]] opprettet en produksjonsfilial i Stockholm i 1897. | ||
Det var også bedrifter på svensk side som bygde opp produksjonsanlegg i Norge. Eda Glasbruk i [[Värmland]], beliggende like ved grensa, etablerte et eget selskap på norsk side. A/S Geijersfos Glasverk, som det nye selskapet het, var forløperen til dagens [[Magnor Glassverk]]. | Det var også bedrifter på svensk side som bygde opp produksjonsanlegg i Norge. Eda Glasbruk i [[Värmland]], beliggende like ved grensa, etablerte et eget selskap på norsk side. A/S Geijersfos Glasverk, som det nye selskapet het, var forløperen til dagens [[Magnor Glassverk]]. | ||
Linje 11: | Linje 11: | ||
*''[[Bergens Tidende]]'', 15. mai 1998: «Nygårdstangen ble Tangen i Stockholm». | *''[[Bergens Tidende]]'', 15. mai 1998: «Nygårdstangen ble Tangen i Stockholm». | ||
*{{SNL-artikkel|https://snl.no/mellomriksloven|Mellomriksloven}} | *{{SNL-artikkel|https://snl.no/mellomriksloven|Mellomriksloven}} | ||
*Aastebøl, Ingun: ''Glass i grenseland : Magnor glassverk 1896-1996'', Eidskog museum 1996. {{ | *Aastebøl, Ingun: ''Glass i grenseland : Magnor glassverk 1896-1996'', Eidskog museum 1996. {{Nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011020908004}}, s. 23-24. | ||
[[Kategori:Lover]] | [[Kategori:Lover]] |
Nåværende revisjon fra 7. mar. 2024 kl. 10:34
Mellomriksloven er et felles navn på de avtalene som regulerte de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Sverige fra 1815 til 1897, altså i størstedelen av unionstida. Avtalene gjaldt både handelen og skipsfarten. Den første loven av 1815 ble utvida i 1825, og ved revisjonen i 1874 fikk loven karakter av tollunion. Det var lave tollsatser på varer innafor unionen, men høyere satser på varer fra tredjeland. I 1890 ble loven i det store og hele videreført.
Gjennom mellomriksloven hadde norske bedrifter store fordeler på det svenske markedet. På slutten av 1800-tallet gikk imidlertid Sverige, i likhet med flere andre land, over til en mer proteksjonistisk handelspolitikk. I 1895 sa svenskene opp mellomriksloven, med virkning fra 1897. Dette skulle bli en medvirkende årsak til unionsoppløsningen, siden de økonomiske fordelene av en fortsatt union nå ble fjerna.
For å tilpasse seg til de nye tollreglene etablerte flere bedrifter avdelinger på den andre sida av grensa. Av de norske bedriftene gjaldt dette blant annet Tangens Gardinfabrikk i Bergen, eid av Christian Gerhard Sundt (1860-1938), som bygde en ny fabrikk i Svartviken utafor Stockholm. Sundt-familien, og flere av arbeiderne som hadde blitt med for å bygge opp fabrikken, slo seg etter hvert permanent ned i byen. Også Agra Margarinfabrik opprettet en produksjonsfilial i Stockholm i 1897.
Det var også bedrifter på svensk side som bygde opp produksjonsanlegg i Norge. Eda Glasbruk i Värmland, beliggende like ved grensa, etablerte et eget selskap på norsk side. A/S Geijersfos Glasverk, som det nye selskapet het, var forløperen til dagens Magnor Glassverk.
Kilder og litteratur
- Bergens Tidende, 15. mai 1998: «Nygårdstangen ble Tangen i Stockholm».
- «Mellomriksloven» i Store norske leksikon
- Aastebøl, Ingun: Glass i grenseland : Magnor glassverk 1896-1996, Eidskog museum 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 23-24.