Mellomriksloven

Mellomriksloven er et felles navn på de avtalene som regulerte de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Sverige fra 1815 til 1897, altså i størstedelen av unionstida. Avtalene gjaldt både handelen og skipsfarten. Den første loven av 1815 ble utvida i 1825, og ved revisjonen i 1874 fikk loven karakter av tollunion. Det var lave tollsatser på varer innafor unionen, men høyere satser på varer fra tredjeland. I 1890 ble loven i det store og hele videreført.

Gjennom mellomriksloven hadde norske bedrifter store fordeler på det svenske markedet. På slutten av 1800-tallet gikk imidlertid Sverige, i likhet med flere andre land, over til en mer proteksjonistisk handelspolitikk. I 1895 sa svenskene opp mellomriksloven, med virkning fra 1897. Dette skulle bli en medvirkende årsak til unionsoppløsningen, siden de økonomiske fordelene av en fortsatt union nå ble fjerna.

For å tilpasse seg til de nye tollreglene etablerte flere bedrifter avdelinger på den andre sida av grensa. Av de norske bedriftene gjaldt dette blant annet Tangens Gardinfabrikk i Bergen, eid av Christian Gerhard Sundt (1860-1938), som bygde en ny fabrikk i Svartviken utafor Stockholm. Sundt-familien, og flere av arbeiderne som hadde blitt med for å bygge opp fabrikken, slo seg etter hvert permanent ned i byen. Også Agra Margarinfabrik opprettet en produksjonsfilial i Stockholm i 1897.

Det var også bedrifter på svensk side som bygde opp produksjonsanlegg i Norge. Eda Glasbruk i Värmland, beliggende like ved grensa, etablerte et eget selskap på norsk side. A/S Geijersfos Glasverk, som det nye selskapet het, var forløperen til dagens Magnor Glassverk.

Kilder og litteratur