Menstadslaget: Forskjell mellom sideversjoner

Det lå nå i kortene at politiet kom til å angripe, og det var mange som var forberedt på å utføre et motangrep når det skjedde. Sperringene skulle brytes, og streikebryterne skulle jages hjem. Politifolkene var utstyrt med køller. De hadde revolvere liggende i Porsgrunn; de fikk ikke ta dem med seg til Menstad. I stedet satt to mann klare for å dra ut med revolverne om det skulle bli behov for det; det skulle dra med motorbåt, ettersom det var fare for å ikke komme fram langs veien. Politistyrken på Menstad ble delt i to, for å møte hvert sitt demonstrasjonstog før Skiens- og Porsgrunnsarbeiderne kunne samles.De ville også sette opp en sperring på et av Borgestads jorder, men Erik Knudsen, Gunnar Knudsens sønn, nekta dem dette. Det ble også lagt ut brannslanger til bruk mot demonstrantene, men det viste seg at vanntrykket var for dårlig til at disse kunne brukes effektivt.

Rundt 35 politimenn venta på Porsgrunnstoget i Menstadsvingen, den som på folkemunne senere ble kalt «Køllesvingen». De andre var plassert på andre strategisk viktige punkter. Totalt var det rundt hundre politifolk på Menstad. Tilskuere fortalte senere at politifolkene virka nervøse og irritable. En god del av dem hadde ikke vært med på slikt før, mens andre hadde erfaring fra demonstrasjoner og arbeidskonflikter. Det var utvilsomt slikt at mange politifolk sympatiserte med arbeiderne. De var lavtlønna sjøl, og sto arbeiderklassen nær. Andre sto på høyresida politisk, og hadde ikke noen sympati med arbeiderne. De var også utenbys fra, og visste lite om bakgrunnen for konflikten. Vitner har fortalt at Roll Hansen var på plass og diskuterte med Thinn, og at det tydelig var Thinn som hadde kommandoen.  

Omkring 16:30 kunne politifolkene høre [[«Internasjonalen»]], og demonstrasjonen kom til syne. Det var nå omkring 2000 personer med, med arbeidervernet i spissen. Da demonstranter og politi var rundt femten meter fra hverandre gikk både Thinn og Roll Hansen fram for å snakke med lederne. Heldal stoppa toget, men presset bakfra førte til at de kom vel tett på politilederne. Samtidig begynte noen tilskuere å kaste stein fra Menstadsvingen. Heldal ropte at de skulle slutte, men det var for sent. Thinn avbrøt forsøker på å forhandle, og beordra bruk av vannslanger mot både demonstranter og tilskuere. Samtidig beordra ham stormløp med køller mot demonstrantene, og ropte sine menn fram. Steinkastinga tiltok i styrke, og traff både demonstranter og politi. Det var i ettertid enighet om at steinkasting og bruk av vannslangene skjedde omtrent samtidig, og at det var umulig å si hva som utløste hva. Det ser ut til at det rett og slett ved spenninga som var til å ta og føle på som drev alt framover. Det er enighet om at demonstrasjonen hadde stoppa da vannet ble skrudd på; det sa også Thinn i ettertid. Men da det ble klart at politiet gikk for konfrontasjon beordra Lundin arbeidervernet framover. Nøyaktig hva som skjedde deretter er det uenighet om, og avisene har forskjellige versjoner. Det vi vet er at arbeidervern og politi braket sammen, og at begge sider slo godt fra seg. Musikkorpsene fortsatte å spille «Internasjonalen», og marsjerte forbi slagsmålet. Flere av politifolkene ble fratatt køllene sine. Mange av de unge politifolkene var ikke spesielt veltrent sammenlikna med demonstranter som i mange år hadde drevet med tungt kroppsarbeid. Tallmessig var også de militante demonstrantene langt flere enn politifolkene, og mange av de som ikke var i arbeidervernet rykka framover da sammenstøtet begynte.  

I Menstadsvingen måtte Thinn etter bare et par minutter konstatere at halvparten av styrken hans var nøytralisert, og at noen var alvorlig skadd. Lensmann Jacbosen fra Gjerpen, som var eneste lokale politimann som var med under slaget, angrep alene. Han måtte raskt trekke seg tilbake han også. I bakken ned mot bryggene forsøkte Thinn seg på en ny offensiv, fordi han ville hente tre bevisstløse politifolk som lå igjen. Dette ble møtt med steinkasting, og de måtte trekke seg tilbake igjen. Nå var det et en panikkarta retrett, og noen ble innhenta og fikk juling. Noen av lederne begynte å gripe inn. Ole Heldal redda en politimann ved å henge seg på ham og si at om demonstrantene slo ihjel politimannen, fikke de slå igjen ham også. Politimannen fikk da gå etter å ha gitt fra seg kølla. Demonstrantene ramponerte også bilen til direktøren ved Victoria Hotel i Porsgrunn, som han hadde lånt ut til politiet.