Middelalderens Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb høyre|Skilt Middelalderparken Oslo 2005.jpg|Ruiner fra middelalderens Oslo kan besøkes blant annet i [[Middelalderparken]]. {{byline|Stig Rune Pedersen}}}}

<onlyinclude>{{thumb høyre|Middelalderens Oslo kart.jpg|Kart over Oslo i middelalderen}}

På det tidspunkt hvor byen begynte å bli til var det omkring 70 gårder i Oslodalen. Det var altså ikke så mange mennesker som bodde der. Folketallet var, etter vår målestoll, lavt gjennom hele middelalderen. Man antar at det omkring år 1300 bodde rundt 3000 mennesker i byen, fordelt på et område på rundt 270 dekar. Dette var byens største utbredelse; tar vi med takmarka var den på hele 1300 dekar, et stort område i middelalderens Norge. Folketallet gikk kraftig ned under [[Svartedauen]] i [[1348]] og [[1349]], men tok seg så gradvis opp igjen. Det ble allikevel ikke særlig høyt; Christiania med forstedene [[Vaterland (Oslo)|Vaterland]] og [[Pipervika]] nådde ikke mer enn 5000 innbyggere på 1600-tallet, og i [[1801]] var det fortsatt bare drøyt 8900 innbyggere.  

|

|[[Schweigaards gate]] og [[Grønlandsleiret]]

{{thumb høyre|5446 Raulandsstua.jpg|Den vanligste hustypen i Oslo ser ut til å ha vært av omtrent samme type som Raulandsstua fra [[Numedal]], nå på [[Norsk Folkemuseum]]. {{byline|Olve Utne}}}}

Gjennom forskjellige kilder kjenner vi navnet på en del bygårder. En del eiendomsoverdragelser er kjent gjennom diplom, slik at vi kjenner navnet på eierne. Fordi det var vanlig å bruke gårdsnavn som del av en persons navn blir også en del eiere identifisert på den måten. I de fleste tilfeller vet vi lite om hvor bygårdene lå, ut over enkelte opplysninger som plasserer dem i forhold til kjente bygninger.  

|

|

{{thumb høyre|Bispegata og Oslo torg 2007.JPG|Stedet hvor [[Oslo torg]] lå. [[Bispegata]] strekker seg ut fra torget, og følger stort sett den gamle [[Bispeallmenningen]]. {{byline|Helge Høifødt}}}}

 

{{thumb høyre|Sigrud Jorsalfarer gravsted Akershus.jpg|[[Sigurd Jorsalfare]] ble opprinnelig gravlagt i Hallvardskatedralen. Her hans gravminne i mausoleet på Akershus festning. {{byline|Stig Rune Pedersen}}}}

{{thumb høyre|De Svenskes Beleiring af Akershus Slot 1567.png|Angrepet i 1567 er avbildet på [[Frederik II]]s sarkofag i Roskilde. Her vises det gamle Oslo før brannene i 1567, 1611 og 1624, men det er usikkert hvor nøyaktig avbildningen av byen er ettersom det er festningen som er hovedmotiv.}}

Den viktigste delen av fattigforsorgen i middelalderen var kirkens forskjellige organisasjoner. Klostrene og sognekirkene kunne bidra med mat, og klostrenes hospitaler ga helsetjenester også til fattige. I forbindelse med enkelte donasjoner og eiendomsoverdragelser ble det satt klausuler om at et kloster skulle dele ut mat på en spesiell dag, f.eks. en helgenfest eller på årsdagen for en persons død. Eksempler på dette er testamentet til fyrst [[Wislaw av Rügen]] fra 1302 der Mariakirken fikk 100 mark for å lese messe for hans sjel og gi mat til femti fattige på årsdagen for hans død, og [[Håkon V Magnusson]]s testamente fra [[1310-åra]] der samme kirke fikk midler til å gi mat til seksti fattige på årsdagen for hans død og brød, smør og en matrett med øl til sju fattige [[Leksikon:kleresi|klerker]]. Vi ser her at også kongen og stormenn tar del i fattigforsorgen, men at det er kirken som får oppdraget og at det gis motytelse i form av bønner for den avdødes sjel.

{{thumb høyre|Oslo ladegaard.jpg|Oslo Ladegård står over den gamle bispeborgen. Dagens bygning ble reist for [[Karen Toller]].}}

{{thumb høyre|Gamlebyen Oslo 1860.jpg|Kartet over Gamlebyen fra 1860 viser området slik det var da Nicolaysen kom inn i arbeidet. Det var preget av landbruk, spredt bebyggelse, et jernbaneanlegg som begynte å komme på plass og nesten fullstendig mangel på referanser til middelalderens bygninger.}}

Nicolaysen begynte også å grave på [[Sørenga]], der han lette etter Mariakirken. Han visste at den måtte ligge mellom Saxegården, elva og sjøen, et nokså stort område. Igjen kom et gjennombrudd ved en tilfeldighet, for eieren av størstedelen av Sørenga, [[Thor Olsen]], hadde funnet grunnmuren til en kirke etter at han kjøpte tomta i [[1821]]. Han hadde også funnet bryggestokker og spor etter hus og gater. Dessverre ble det meste av dette fjernet uten å ha blitt dokumentert. I [[1868]] døde Thor Olsen, og [[Norges Statsbaner]] tok over tomta. Det ble drevet landbruk der, så Nicolaysen fikk ikke grave før etter høstonna, en svært dårlig tid å grave på i Norge. Men selv under disse vanskelige forholdene klarte Nicolaysen ikke bare å finne kirken, han identifiserte også spor etter en tidligere kirke på stedet. Han begynte ut fra de opplysningene han hadde å gjenskape byen, men ettertiden har vist at han tok feil i mangt. Spesielt bommet han på plasseringen av streter og allmenninger. For eksempel identifiserte han [[Oslo gate]] som [[Vestre strete]], men denne gata følger [[Nordre strete]].  

{{thumb høyre|Relieff fra Hallvardskatedralen.JPG|Dette relieffet fra Hallvardskatedralen ble funnet under utgravninger, og er nå murt inn i hjørnet på [[Oslo domkirke]].}}

Jernbanen krevde mye plass i det gamle Oslo. For arkeologene har dette både pluss- og minussider. Jernbanefundamenter er dype, så mye ble gravd opp og mye ble ødelagt. De pleier også å bli liggende lenge, og deler av det gamle Oslo er fortsatt godt tildekket. Men på plussiden førte jernbaneutbyggingen til at det ikke ble noe omfattende privat bygging og gatenett med tilhørende tjenester i store deler av Gamlebyen; spesielt ble betydelige deler av Sørenga spart. Det er fra dette området vi har fått mest kunnskap, mens grave- og bevaringsforholdene under andre deler av Gamlebyen er langt dårligere. To av de som ble involvert i arbeidet med jernbanen, [[Peter Blix]] og [[August Konow Fleischer]], viste stor interesse for det som ble funnet, og sørget for både dokumentasjon og bevaring. Det ble dessverre ikke fotografert, men Blix tok grundige notater. Blix nevner der at han mente arbeiderne gikk for raskt fram, så man ikke kunne se hva som hørte til «1ste, 2den og 3die bebyggelse». Kommentarer forteller to ting som er interessante fra et arkeologisk synspunkt: For det første at Blix forsto viktigheten ved å ta seg tid under slike utgravninger, og for det andre at han oppfattet at man fant spor etter flere bygningsfaser. Det er noe som mange tidlige utgravningsledere ikke helt fikk med seg. Blix of Fleischer foretok til og med utgravninger på egen bekostning utenfor selve jernbaneområdet. Blix publiserte i [[1879]] sine funn fra Hallvardskatedralen og andre bygninger. Han kunne blant annet fortelle mye om trehusbebyggelsen, der man fant stokker som var skadet av brann og gjenbrukt. Etterhvert kom også [[Johan Meyer]], som hadde grav på Hovedøya, inn i arbeidet. Han tegnet en plan som bidro til å identifisere flere elementer, ikke minst Kongsgården. Han skriver om den som kannikgården, og Nicolaysen kalte den prostegården noe som var et vanlig navn på Kongsgården i den tiden prosten i Mariakirken hadde tilhold der. Dette var to steinhus og en ringmur som Blix hadde funnet tidligere, men ikke kunne identifisere. Med Meyers plan ble det hele tydeligere, og man kunne endelig plassere Kongsgården i landsskapet. Nå ble det også mulig å plassere streter og allmenninger på rett sted.

{{thumb høyre|Minneparken Hallvardskatedralen01.JPG|Minneparkens første del omfattet Hallvardskatedralen. {{byline|Helge Høifødt}}}}

* Tvedt, Knut Are (red.): ''[[Oslo byleksikon]]'', Kunnskapsforlaget, Oslo 2010

{{F2}}