Næringsliv i Mosjøen

Mosjøens næringsliv omfatter et bredt utvalg av næringsgrener, blandt annet innenfor handel, forskjellige håndverk, tjenesteytelse og tilbud for fritid og fornøyelse. Byen regnes for å ha det eldste og mest mangfoldige næringsliv i landsdelen, og ansees å være selve handelsbyen på Helgeland.

Frem til 1875

Mosjøen var opprinnelig navnet på husmannsplasser som lå under Mo gård. Stedet hadde i begynnelsen kun et lite antall husstander, men også boder og naust som tilhørte bønder i sognet. Med sin beliggenhet rett ved elven Vefsna og i enden av Vefsnfjorden, var stedet velegnet for sjøsettelse av båter, noe som særlig viste seg i forbindelse med den årlige utfart til Lofotfisket.

Mosjøen var fra gammelt av et sentralt sted for handel og økonomisk kontakt, særlig etter at stedet utpå 1800-tallet overtok stillingen som det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen hadde hatt. Det var særlig Tiendebyttet, hvor folk kom fra nært og fjernt for å bytte varer, å bygsle jord og å betale tiende til kirken og avgifter til fogden og godseieren, som bidrog til at Kulstadsjøen, og senere Mosjøen, oppnådde denne stillingen.

Mosjøen fikk sin første handelsmann med Erik Sjursson, som fra 1774 drev handel og senere gjestgiveri. Erik Sjursson hadde tilhold på sørkanten av stedet, nærmere bestemt i området hvor dagens Fru Haugans Hotel, som forøvrig er en direkte fortsettelse av gjestgiveriet, ligger. I 1782 fikk Mosjøen enda en handelsmann med Andreas Bech Jürgensen, som slog seg ned på nordkanten av stedet. Det var en videreførelse av hans handelsvirksomhet på borgerleiet Kulstadsjøen. Mosjøen hadde dermed allerede på slutten av 1700-tallet to handelsmenn med en geografisk avstand på knapt 350 meter. Det gjenspeiler hvilken stilling stedet allerede da hadde.

Mosjøen hadde frem til den annen halvdel av 1800-tallet befestet sin stilling som handelssentrum, og stedet vokste sakte, men jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse. Mens innbyggertallet i 1835 var 74, var det i 1875 steget til 774. Utviklingen i alminnelighet var god, men likevel ikke så stor at den ville medføre noen ekstraordinær forøkelse av stedet.

Dette fikk en brå forandring i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt og den første industriperiode i Vefsn ble innledet. Engelskbruket var eiet og drevet av tilflyttede engelskmenn, og formålet var utvinnelse, bearbeidelse og salg av treforekomstene i det store og skogrike Vefsn-dalføret.

Tømmer- og sagbruksvirksomheten medførte, foruten arbeidsplasser og verdiskapning, at Mosjøen tiltrakk seg både arbeidssøkende og næringsdrivende mennesker, kapital og et helt nytt tilbud av varer og tjenester, herunder kafeer, som frem til da var et forholdsvis ukjent fenomen i Vefsn.

Tømmer- og sagbruksvirksomheten førte til at både innbyggertallet og bebyggelsen vokste, og det var også hovedårsaken til at Mosjøen kun ni år etter Engelskbrukets opprettelse, i 1875, fikk bystatus og i det påfølgende år ble utskilt fra Vefsn som selvstendig bykommune.

Handel

Mosjøen hadde frem til 1875 et lite antall handelsmenn, og i tillegg tilreisende handelskarer.

Håndverk

Håndverkerstanden bestod før og frem til 1875 av de mest grunnleggende håndverksgrener, med bakere, båtbyggere, garvere, malere, murere, salmakere, skomakere, smeder, snekkere, syersker, spinnersker og liknende håndverkere i flertall. Håndverkerstanden tilbød nesten utelukkende nødvendighetsvarer og -tjenester, og tilbud for fritid og fornøyelse fantes nesten ikke.

1875-1900

Handel

Håndverk

Fra 1866 og 1875 vokste byen som aldri før, og byens næringsliv fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og liknende. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blandt andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.

1900-1945

Handel

Håndverk

Mosjøen hadde ved inngangen til 1900-tallet en stor håndverkerstand. Denne standen var preget av mange og små enheter, og det store antallet gjenspeilet nok at det var et levebrød for den enkelte heller enn kvalitet og profesjon.

I de fleste tilfeller varte håndverksvirksomheten kun i en generasjon. Ut fra denne standen steg imidlertid et fåtall håndverkere som klarte å oppnå en sterk stilling i sin næring og som videreførte yrket til sine sønner eller døtre. Slik oppstod og utvikledes en håndverkerstand som var atskillig mindre enn den gamle, men som klarte å samle store deler av markedet under seg, også med følgen at det ble vanskeligere for nykommere å slå seg opp. Denne monopoliseringen hadde flere årsaker:

- Generasjonskontinuisjonen gav hver familie et fortrinn som nykommere manglet. Folk merket seg hvem i næringen som bestod over lengre tid, og deres håndverk ble noe som folk kjente godt og hadde tillit til.

- Disse håndverkerne gikk i stor grad over til også å bli handelsmenn, og utvidet sine forretninger med et bredt varetilbud. Skomakeren begynte med salg av sko, regntøy og liknende, mens sykkelreparatøren utvidet geskjeften med sykler, motorsykler, ski, våpner og liknende. Dette gjorde at de befestet sin dominerende stilling i markedet, siden folk trekker dit hvor utvalget er best eller størst.

- Nykommere manglet ofte økonomiske ressurser til å holde følge med utviklingen. Mens annengenerasjons håndverkere hadde råd til å oppføre forretningsgårder med fornemme og tidsmessige butikker og sikret seg agenturer, var dette vanskeligere for en ubemidlet nykommer.

Mosjøen opplevet således en profesjonaliserende reduksjon av antallet utøvere i håndverkerstanden. Aktørene ble med andre ord færre, men større og dyktigere.

1945-1958

I årene etter Den annen verdenskrig opplevet Mosjøen en stor vekst i opprettelsen av foretak innenfor en rekke næringsgrener. Mange tilflyttere stod bak nyopprettelsene.

1958-1969

I 1958 ble den annen industriperiode i Vefsn innledet ved åpningen av aluminiumsverket Elkem, i dagligtale kjent som A-verket. Det var den aller største industrietablering i Vefsn noensinne. Folk kom flyttende fra nært og fjernt, og for det meste fra Helgelandskysten. Innbyggertallet i Mosjøen øket betraktelig. Dette la grunnlaget for en ny eventyrlig vekst i Mosjøens næringsliv. Sammen med tilflyttende arbeidstakere kom også små og store kjøpmenn som så gylne muligheter i den raskt voksende byen.

1970-

Mosjøen var blitt betraktelig stor, og byen fortsatte å vokse på grunn av sin stilling og størrelse. Innbyggertallet - og dermed også markedsgrunnlaget i byen - var tilslutt blitt så stort at det åpnet for at nykommere kunne tvinge seg inn i næringslivet og kare til seg nok kunder til å overleve. Mosjøen opplevet særlig på og etter syttitallet en veldig oppblomstring av enmannsforetak og små virksomheter. Gatekjøkken, leketøysforretninger, klesforretninger, bilverksteder og allslags små geskjefter ble åpnet av mennesker som ønsket og så muligheten for å skape sin egen arbeidsplass. Det store flertall av dagens forretninger i Mosjøen er enmannsforetak fra sytti-, åtti- og nittitallet.

Næringsdrivende familier

Mosjøen har et stort antall næringsdrivende familier. Der finnes ingen fastsatt inndeling av disse, men det er rimelig å skille mellom tre grupper: dem som har gammelt opphav, eldre opphav og nyere opphav.

Gammelt opphav (Frem til 1800-tallet)

Barth, ovnsforhandlere Brandth, blikkenslagere Baadstrand, møbelsnekkere Coldevin, fotografer Jacobsen, handelsmenn Jürgensen, handelsmenn Petersen, bokhandlere og -bindere Sletten, malere

Eldre opphav (1900-1945)

Andreassen, blikkenslagere Angermo, slaktere Daleng, bilmekanikere Elstad, murere Flokkmann, jernvareforhandlere Gundersen, skoforhandlere Hagen, skomakere Karlsen, bakere Lund, klesforhandlere Martinsen, bilforhandlere Mjåvatn, båtbyggere Rørvik, gullsmeder Sørensen, bokhandlere Øybakken, elektronikkforhandlere Øybakken, urmakere

Nyere opphav (1946-1969)

Almås, sykkelforhandlere Hagen, elektronikkforhandlere Moen, slaktere Nervik, bilforhandlere Ånes, fotoartikkelforhandlere

Næringsdrivende personer

Olsrud, Lydia Pettersen, Pareli

Foretak og virksomheter

Fru Haugans Hotel Lind & Greva A/S Tipperary