Nikolai Peters

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Nikolai Herman Peters (født 10. november 1843 i Christiania, død 14. mars 1920[1] samme sted) var oberst og tollkasserer i Larvik 1903[2]-1920. Han ble avløst av Paul Due.[3] Nikolai Peters var sønn av konditor Carl Johan Ludvig Peters og Henriette Boug.

Militær karrriere

Han var kadett 1859-1863 og var elev ved Den militære høiskole 1866-1868. I 1863 ble Peters utnevnt til sekondløytnant ved 1. Akerhussiske infanteribrigade. Han var reptent på Krigsskolen 1864-1865.[1]

I 1869 ble Peters forflyttet til Artilleribrigaden i sekondløytnants stilling og var premierløytnant der i 1874. Han var stabskaptein ved 11. batteri i Bergen i 1883 og forflyttet til sjef for signalavdelingen på Oscarsborg i 1888 hvor Peters ordnet signaltejensten etter nye og moderne prinsipper med telegraf- og telefonforbindelse og elektrisk lysanlegg. Agdesidens befesting i Trondheimsfjorden fikk også sitt signalanlegg m.m. ordnet etter Peters' forslag og anvisninger.[1]

Han avanserte 1. februar 1897 til oberstløytnant og sjef for Festingsartilleriets Landvernsavdeling, men ble allerede 1. oktober samme år utnevnt til oberst og sjef for 3. Feltartillerikorps i Trondheim til han i 1898 ble forflyttet til kommandant på Oscarsborg og bodde i kommandantboligen. Han gikk ut av aktiv militøærtjeneste i 1903.[1]

Statskonduktør i Kristiania

I 1873 var han konstituert som stadskonduktør i Kristiania.[1]

Tilsynsmann

I § 4 i Elektrisitetsloven av 1896 og forskriftene av 1897 ble det bestemt at departementet skulle utnevne en tilsynsmann i hvert av Norges fem tilsynsdistrikter. Fra begynnelsen av tilhørte Nordland, Troms og Finnmark 5. distrikt i tillegg til Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. Distriktets første tilsynsmann ble oberst Peters (til 1899) og det første distriktskontoret ble opprettet i Trondheim.

Jernbaneforkjemper

Oberst Peters gikk med stor, men noe amatøraktig, iver inn for tertiærbane fra Grevskapsbanen ved vestsiden av Lågenrbua til Hvittingfoss. En arbeidskomité beståede av ordfører i Larvik, Thomas Arbo Høeg, hedrumsokningen M. Breidal samt lardølen Lars Chr. Sogn ble nedsatt.[2]

I et møte på Hanevold 16. juni 1906 kom komitéen til full enighet: Den skulle anlegges som privatbane, men man regnet med at staten ville yte halvdelen av de rene anleggsutgiftene. Banen skulle, i allfall i første omgang, føres til Hvittingfoss, ettersom Sandsvær og Kongsberg ikke ville gå med i samarbeidet. Banen skulle dessuten være elektrisk. Med elektrisk kraft kunne man bygge med skarpere kurver samt større stigninger, mente man. Det var beregnet at banen ville koste kr. 1.900.000. Av denne summen måtte de interesserte kommunene skaffe halvdelen, for Larviks vedkommende kr. 350.000.[2]

Under behandlingen i Larvik formannskap drøftet man spørsmålet om hvor banen skulle føres inn i Larvik. Tollkasserer Peters plan om at banen skulle føres inn i byen gjennom Prinsegata ble selvfølgelig forkastet. Banen ble heller aldri en realitet.[2]

Allerede i 1907, mens han var formann i Hedrums jernbanekomié, var Peters en ivrig forkjemper for systemet med jernbane på én skinne. Han fikk Norges daværende sendemann i London, Fritjof Nansen, til å undersøke saken, men Nansen delte ikke Peters' tro på dene oppfinnelsen. Det ble da heller ikke aktuelt å prøve den.[4]

På Nanset

Han var formann i bygnings- og reguleringskommisjonen på Nanset 1905-1915 og nedla et stort arbeid for Nansets ve og vel.[5]

Oberst Peters vei på Nanset har sitt navn etter tollkassereren.

Peters eide Breidablikk (nåværende Greveveien 42) på Nanset 1904-1919.

Annet

Han var gift med Barbara Lovise Ihlen, søster av utenriksminister Nils Christian Ihlen.

Greveveien 42: «Breidablikk»
Foto: Morten Bakkeli

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Norsk biografisk leksikon, Oslo 1952. B. 11, s. 26-27
  2. 2,0 2,1 2,2 2,3 Langeland, A. St. og Wasberg, Gunnar Christie: Larviks historie 3. bind, Larvik 1963, s. 87
  3. Langeland, A. St. og Wasberg, Gunnar Christie: Larviks historie 3. bind, Larvik 1963, s. 353
  4. Langeland, A. St. og Wasberg, Gunnar Christie: Larviks historie 3. bindæ, Larvik 1963, s. 170
  5. Krohn-Holm, Jan W.:Hedrum bygdebok bind I, 1982, s. 511